Vel, her er vi igjen. Innlegg nummer 69, og det kommer nesten syv måneder etter forrige innlegg. Til mitt forsvar skrev jeg siste innlegg like før sommerferien. Og du vet hvordan sommeren er, man gjør ingenting. Tar livet med ro. Jeg kjøpte meg faktisk vannpipe i sommerferien også, etter å ha prøvd det et par ganger i russetiden. Så jeg kjøpte meg en nybegynner-vannpipe og en pakke nybegynner-tobakk i Sverige. Har grandiose planer om å kjøpe meg en bra pipe. En KM 34” eller noe. Kanskje en MZ.

Videre ble jeg jo kalt inn i Heimevernet, nærmere bestemt Heimevernets Utdanningssenter Værnes. Jeg dro opp hit den 6. August, så sommerferien ble noe amputert. Men jeg har det fint her oppe. Det må være betryggende å vite at hvis det blir krig i Norge, så kommer jeg og passer på rådhuset? De fleste som leser denne bloggen kjenner Henrik Pedersen antar jeg. Han er her oppe han også, i troppen min. Bor til og med på rom med fyren.

Heimevernet hittil har vært en opplevelse med sterke følelser. Alt som er her oppe, alt man gjør, alle som er her – enten elsker man det eller så hater man det. For eksempel er det visse folk her oppe jeg ikke takler (Jeg peker ikke finger, Sørensen) og det er folk man ikke kan unngå å like, som Odnakk. En skam at han dimma. Det er vel den eneste feilen kaptein Haarberg har gjort i livet sitt.. I messa også gjelder samme greia. Det er helt latterlig at man skal begynne hver helg med en god fredags-torsk. Hva faen? Og når jeg da er allergisk mot fisk har jeg valget mellom å spise tørre poteter eller dra inn til Stjørdal og spise kebab. Fast fredags-kebab er vedtatt. Bokstavelig talt. Vi har en regel på rommet vårt som sier at 3/5 på rommet må delta ved kebabspising på fredager.

De første to gangene, kanskje de tre første gangene, var det sinnsykt moro å skyte. Jeg har aldri skutt noe kraftigere enn luftgevær i ny og ne, så AG-en var et relativt stort adrenalinsjokk i forhold. Men etter å ha liggi på skytebane time inn og time ut nok ganger, blir man mektig lei. Det at man i tillegg må pusse driten er jo kjedelig. Når en idiot i troppen etter en skytedag hadde glemt å ta ut pusselappen av kammeret og fikk ”klikk” på skytebanen neste gang vi skøt, innførte befalet vårt endagspuss. Det vil si at vi gikk fra tre dager med chill pussing til en dags kollektiv pussing utendørs. Og det er ikke moro etter en lang dag med skyting. Når været her oppe er like stabilt som en katt på syre kan man ikke forvente annet enn regn mens man skyter, og senere, når man pusser.

Jeg skjønner for så vidt ikke hvorfor vi i det hele tatt skal pusse AG-ene våre. Vi er tross alt de siste som kommer til å bruke de. AG-en min, døpt Marylin Monoroe, ble laget i 1972. Rifla mi er 36 år. Ganske utrolig at den fortsatt virker, det at den i det hele tatt er i regelmessig bruk i militæret når den er 36 år, er jo helt latterlig. Selve Forsvaret er jo latterlig. AG-ene er 36 år, noen her oppe har til og med AG-er fra ’68. Og Radioene våre er så gamle at samme typen ble faktisk brukt i Vietnam. Så man kan vel fastslå at Norge ikke har et topp moderne militær med slagkraft og smidighet. Men jeg kan vel strengt talt bare uttale meg om ferdighetene jeg kjenner til, altså HV Innsats HVUV Kp. A Tr. 3 Kontingent 0808.

For øvrig har jeg det helt greit her. Vi har mye fysisk trening og disiplin, og det er ingen tvil om at jeg trengte begge deler når jeg kom inn hit. Jeg prøver alltid å gjøre så godt jeg kan og gi alt, men når man ikke selv har valgt å være her hender det at motivasjonen mangler. Mange flotte folk her oppe, og samholdet blir utrolig sterkt når man bor så tett oppå hverandre i tre måneder.

Jeg er ferdig med min førstegangstjeneste 22. Januar, så du kan si at jeg er rimelig klar for å bli ferdig. Det gjenstår 14 dager med tjeneste, deriblant en fem dager lang øvelse som skal inkludere NATO-plank (Ja, den typen bestefaren din gikk på under krigen), objektsikring og ildoverfall. Jeg har gjennom perioden her oppe sendt en del mail hjem til min bror for å forklare hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Du skal ikke se bort fra at jeg tar meg tid til å publisere det her.

Så, jeg er hjemme nå, på juleperm. Fra 19. Desember til 4. Januar, 16 dager. Faktisk helt sykt deilig å være sivil igjen. Dere veit ikke hvor godt dere har det. Jeg koser meg med god mat (for en gangs skyld), god drikke, venner, filmer og playstation.

For de som liker mine skriblinger har jeg nå lagd en Facebook Page for meg, forfatteren. Gå inn og bli fan, det ligger sikkert en link et sted på profilen min.