Skoleuka gikk som forventa til helvete etter russefesten. Ikke det at jeg ble kanon dritings, ikke det at jeg ble bakfull heller. Det kan godt hende at jeg var bakfull, men det merka jeg ikke, jeg våkna kl. 5 på ettermiddagen på tirsdag. Alkohol-koma. Jeg mangler rett og slett motivasjonen til å være på skolen og kjede meg til blods. Det er vanskelig nå å se konsekvensene av hva jeg gjør, men når jeg dytter søppel på dynga for å tjene penger og fortsatt bor hjemme om 30 år angrer jeg sikkert på at jeg dreit i skolen.

Over til et annet tema: Henrik har planer om å bli marinejeger, noe han har sagt han skal bli siden har var en meter høy, og marinejegerne har steinharde fysiske krav. Derfor har Henrik begynt å jogge for å få opp kondisen. Han sa noe om hva en marinejeger skulle løpe i løpet av en uke, tror det var 54 kilometer eller noe rundt der. Det vil si ca. fra Moss til Oslo. En drøy løype, spesielt for en som blir sliten av å gå 5 meter for å hente seg enda en cola. No offense, Henrik.

Vi har derfor begynt å jogge sammen. Jeg har ikke tenkt til å bli marinejeger, men Henrik trengte litt psykisk støtte, så hvorfor ikke hjelpe en venn i nød samtidig som jeg selv kommer i form? I gamle, gamle dager pleide jeg å jogge minst en gang i uka, men i det siste har det blitt mer eller mindre en gang i måneden. På en god måned.

På mandag jogge vi min vanlige rute, det samme på onsdag og på fredag var det trening for FK Sofakameratene Kambo, så vi har vært ganske så ukarakteristisk sunne i det siste. Vi har nemlig lagt noen spektakulære (Beklager bruken av feminine ord) planer for vinterferien.

Vi skal på telttur. I vinterferien, ja. Hvor konge er ikke det? Dra ut midt i granskogen et eller annet sted og sette opp telt og klare oss selv i minimum ett døgn. Fantastisk. Jeg håper bare ikke det er bjørn, ulv, rev, reinsdyr, dådyr, harer eller mus der. Rettelse: Skogsmus. Jeg er stort sett fornøyd så lenge Henrik ikke prøver å dra en "Brokeback" på meg. Frykter det aller mest. Kanskje jeg skal ta med meg en kniv bare for sikkerhets skyld.

Hadde vært morsomt å ta med et videokamera for å filme opplevelsen. Kunne ha lagt det ut på youtube så leserne kunne ha sett det også, det hadde vært moro. Filma litt med nattmodus og lata som om det var Blair Witch Project. Bare at vi ikke blir vettskremt av noen pinner som ligger i kors.

Jeg kunne ha vist videoen til mine eventuelle barn og barnebarn. På juleaften hadde bestemor og bestefar med en video som nylig var konvertert fra 8 millimeters filmrull til DVD, en film fra 70-tallet hvor de dro på bilferie i Europa. Artig å se fattern løpe rundt med tidenes desidert minste shorts, fregner og hår ned til skuldrene. Bestefar rusla rundt med sideburns og Elvis-sveis.

Vi leses om noen få strakser eller dager, alt etter som.

Jeg skulle ønske jeg var genial, virkelig genial. Tenkte jeg skulle blogge litt, men jeg har ingen ting å skrive om. Jeg skulle ønske jeg var så genial at med en gang jeg åpnet et word-dokument, en notisblokk eller blogger.com ville jeg ha skrevet så blekket/tastatur-tastene fløy. Det går riktignok så det suser akkurat nå, men jeg har ingenting å skrive om. Noe som er en liten nedtur.

Jeg anser meg selv som veldig god i både engelsk og norsk - spesielt språkene. Tro meg, jeg er ikke den typen taper som kan ramse opp norsk språkhistorie og fortelle hva som påvirket Henrik Ibsen som ung gutt (Bortsett fra at faren hans gikk konkurs). Men jeg behersker begge språkene veldig godt. Likevel ser det ut til at etter å ha skrevet en viss mengde så stopper det.

Etter å ha skrevet litt over seks sider på min første "bok" har det stoppet litt opp, det hele ble litt for pompøst og storslått når jeg skal legge ut om italienske mafiagjenger i min første bok. Det blir litt drøyt. Og når jeg prøver å skrive sangtekster på engelsk klarer jeg ikke å skrive abstrakt. Som Brandon Flowers i The Killers.

I took a bullet and I looked inside
Running through my veins an American masquerade

Fan-motherfucking-tastic. Det er hva jeg kaller genialt.

I dag er det russefest på Scala. Blir interessant å se hvordan skoleuka går når vi åpner med en fest. Jeg skal nå snart opp til en kompis og begynne vorset med noen pils og poker. Kanon! Men akkurat nå skal jeg løpe meg en liten tur, vi leses.

Til tross for at Robert hadde en stygg skivebom med å anbefale filmen Mr. Brooks, hadde han selvfølgelig skremmende rett når han anbefalte TV-serien Californication til meg. Serien handler om et selvopptatt rasshøl av en forfatter som bor i L.A. Serien passet meg selvfølgelig midt i blinken. Se den! Går på Tv2. Jeg er solgt etter tre episoder, serien anbefales på det sterkeste.

En scene i serien har til og med inspirert meg til å starte å skrive på en nye bok. Virker som om det blir mer noveller enn bøker, men whatever. I motsetning til min første "bok", som ser ut til å ha stoppet litt opp, kommer jeg i denne boken til å fortelle hvor man befinner seg. Nemlig i Moss. Kommer til å skrive i førsteperson om en karakter som jeg ser for meg at jeg kommer til å være om noen år.

Dere som har meg på MSN har kanskje lagt merke til at jeg ikke kaller meg "Steffen" lenger, men "Laird Steffen". Noen av dere vet sikkert ikke hvorfor. Derfor skal jeg nå forklare, dette er jeg nemlig stolt over. Grunnen er at jeg faktisk er Laird. Laird Steffen. Laird er ikke et adjektiv, det er en tittel. Jeg kan nå offisielt kalle meg Laird. Det er det skotske ordet for landeier, og er skottenes ord for Lord. Jeg har tittelen Laird fordi jeg fikk et stykke skotsk høyland til jul. Og før dere nå begynner å rope at jeg er en bortskjemt rikmanssønn kan jeg si at det er én kvadratsfot.

Helt riktig, én fot med skotsk høyland er eid av meg, Laird Steffen Edd Wikhaug. Synes det var veldig artig å få en tittel til jul, i og med at i ukene før hadde jeg diskutert en del med mine venner om hvorvidt jeg var mer overklasse enn de. Jeg mente selvfølgelig nei, men det kan jeg vel ikke si lenger, i og med at jeg har en tomt i Skottland. Hoho!