Jeg er virkelig blitt junkie. Har snudd døgnet på hodet. Legger meg 10 på morgenen og våkner halv 9 på kvelden. Helt nifst. Jeg har ikke trent på en måned, jeg flørter med å begynne å snuse. Jeg veit ikke hva som skjer!

Jeg føler meg veldig kunstnerisk for tiden. Veit ikke helt hvorfor. Jeg har totalt snudd døgnet, har ingen matlyst, nesten avhengig av nikotin. Det er veldig klassisk kunstnere, synes du ikke? Når jeg sier kunstner, tenker jeg på en mann i femtiårene med halv-langt gått hår og bustete skjegg. Han bruker store, luftige lin-klær og har en blå alpelue på seg. Han han en slapp sigar i den ene hånda og et glass rødvin i den andre. Dessuten har han små, runde solbriller og en stor vom.

Jeg er kanskje ikke helt der ennå, men jeg nærmer meg. Sakte, men sikkert. Men, som sagt så føler jeg meg veldig kunstnerisk. Jeg har fått skikkelig sansen for fotografi, og har tatt opp fatterns gamle speilreflekskamera fra kjelleren. Et stort, gammelt kamera med svær linse. Sikkert fra 90-tallet et sted. Fløy rundt og knipsa artistiske bilder her et par dager. Dessverre mistet jeg sansen da jeg fant ut at jeg ikke kunne ta svart/hvitt-bilder.

Jeg har også fått sansen for filmer. Ser på sære filmer nå. Gamle filmer, klassikere, filmer fra før dine foreldre var født. Vi snakker den orginale King Kong fra 1933, Citizen Kane fra 1941 og lignende. Jeg synes jeg får dreisen på film nå. Når jeg ser på filmer spotter jeg dårlige skuespillere en mil unna.

For et par år siden når jeg så Ringenes Herre og Pirates Of The Caribbean for første gang, synes jeg at Orlando Bloom var knalltøff. Nå er han bare enda en pretty boy fra Hollywood. Ringenes herre og den første Pirates er gode filmer, men Orlando er bare en håpløs skuespiller. Han kan ikke spille om så det var for å redde sitt eget liv. Samma sure uttrykk på trynet uansett om han vinner 5 millioner i lotto eller mora hans dør.

Føler også jeg er god på å skrive. Derfor jeg skriver nå, faktisk. Fikk en veldig inspirasjon plutselig. Kunne tenkt meg å begynne å skrive en bok. Jeg føler jeg har en bok i meg. En krimbok med klassiske karakterer som politimannen som er litt for glad i Whiskey og ofte går over streken for å fakke en skurk. Det hadde vært kult. Å skrive en bok som ville blitt en svart/hvitt-film hvis den skulle bli en film.

Det er sikkert vanskelig å skrive bøker. Å skrive sånn som dette er én ting. Å skrive en bok som Ringenes Herre er en helt annen sak. Du må leve og puste boken din. Mannen som lagde Ringenes Herre-bøkene lagde et kart, mange raser, mange språk og en ondskap som lå over Midgard. Han skapte en verden. For en fantasi man må ha!

Er ikke sikker på om jeg har en sånn fantasi, selv om jeg er ganske kreativ av meg. Kanskje lettere å lage en selvbiografi. En dagbok som handlet om ingenting. Sånn som du leser nå.

Å lage film fascinerer meg også. Man kan ikke være abstrakt i en bok. Man kan ikke bytte scene med et kaldt og brått kutt på samme måte som i en film. Kunne tenkt meg å filmatisere min egen bok.

Klokken er nå snart 07.00. Det regner hunder og katter ute. Tror jeg skal ta meg en joggetur. Glad i deg også.

Akkurat nå er jeg veldig redd. Det er ikke ofte jeg er redd. Kanskje når jeg går gjennom mørke skoger og kvelden og så videre, men ikke når jeg sitter på dataen.

Jeg så nettopp ferdig en BBC-dokumentar om tidsreiser og manipulasjon av tid. Der viste de for eksempel at det er teoretisk mulig å reise frem og tilbake i tid, men det vil ta for mye energi og masse for å klare det. Deretter forklarte de at den eneste måten i nå kan få oppleve fortiden er via datamaskiner. Og det er faktisk her det blir skummelt.

Siden at datamaskiners kraft dobles hver år, vil det i fjern fremtid bli laget datamaskiner som har evig kraft. Det vil si at hvis den bruker 1% av kapasiteten sin i 1% av tiden den eksisterer, vil det fortsatt være nok til å skape milliarder på milliarder av virtuelle simulasjoner av fortiden.

Datamaskinens simulasjoner vil være så virkelige at de simulerte vil føles ut som mennesker, de vil tenke som mennesker, og de vil definitivt tro de er mennesker. Deretter stilte de spørsmålet: Hvis 1% av en datamaskins kraft i 1% av den eksistens vil være nok til å skape mangfoldige milliarder simulasjoner, hva er da sjansene for at vi er en simulasjon?

Det viste seg så at sjansene faktisk er mot at du faktisk er et menneske. Hvis denne datamaskinen er laget i fremtiden, kan det hende at du som nå leser dette er en del av et dataprogram. Det vil være så utrolig mange simulasjoner i forhold til ekte mennesker at du sannsynligvis ikke er et menneske.

Virker som om The Matrix-filmene ikke var psykobabbel like vel? Skummelt! Jeg anbefaler definitivt alle å se denne dokumentaren. Den heter BBC Horizon Time Travel og bør selvfølgelig ikke lastes ned fra internett.