Stort sett etter hver gang vi gjorde noe som var kult eller bad ass i militæret, skrev jeg det ned i Word og mailet det hjem til familien. Dette høres sikkert flott ut, men du må forstå at det egentlig ikke var for deres nytelse, men for min. Sånn ca 80-20. Jeg gjorde dette fordi jeg elsker å skrive, og fordi jeg vil kunne åpne disse dokumentene om mange år og mimre. Jeg vil lese hva jeg gjorde, men også hva jeg følte fordi jeg skrev det ned så fort jeg fikk mulighet. For nøyaktig ett år siden var jeg ferdig med min førstegangstjeneste, og dette er hva jeg skrev om vår nest siste uke i tjeneste, vinterøvelsen Winter Warrior. En uke på det trønderske vinterfjellet. Uken etter øvelsen leverte vi inn utstyret vårt og dro hjem.
Dette er mailen jeg sendte hjem, i sin helhet og uendret bortsett fra at jeg har fjernet navn.
Protip: Når jeg snakker om spesifikke temperaturer så bør det tas med en klype salt, vi hadde tross alt ikke utstyr for å måle hva det er.
WINTER motherfucking WARRIOR
Wow, jeg er ferdig med mine tjenestedager på Værnes. Vel, alt som er igjen er å vaske, mønstre og levere inn utstyr. Jeg har fantasert om det siden tidlig august, men nå er det noe melankolsk over det hele. Jeg har begynt å trives. Jeg har gode venner her, og mange av de kommer jeg sannsynligvis aldri til å se igjen. Det er trist, men litt godt samtidig.
Noe av det første jeg beit merke til når vi gikk gjennom halvårsplanen tidlig i kontigenten var øvelse Winter Warrior. Jeg husker klart og tydelig Excel-arket årsplanenplanen var på når "Løytnant" hadde fremvising. ”Hele denne gule stripa her? Det er øvelse Winter Warrior. Fem døgn på vinterfjellet.” Det har vært mye hat og gruing frem mot denne øvelsen, spesielt etter det helvetet øvelse Bekjemp var. Der var vi ikke forberedt på snøen, kulden og at halve troppen dro tilbake på basen for å ta eksamener. Så vi forventet at Winter Warrior skulle bli verre.
Nå er jeg altså ferdig. Tenkte jeg først skulle dele mine opplevelser og erfaringer fra øvelsen før jeg skriver hva vi spesifikt gjorde.
Klarer faktisk ikke å komme over at vi faktisk nå er ferdig. Vår siste dag i felt er unnagjort. Jeg skal ikke på en skytebane eller i et telt på lenge (Med mindre det er frivillig i hagen i plussgrader), og det føles godt. Det var uten tvil en tøff øvelse, spesielt psykisk, som befalet advarte oss om. Det verste er at du vet du ikke er ferdig før fem netter i minus er over. Den første natta sov jeg vel kanskje hele fem timer, og det var den rolige dagen. Resten av øvelsen fikk vi maks tre-fire timer søvn hver natt, noe som er tøft når du skal gå langt med få pauser og du bærer tungt. Men vi sov hver natt. Siden det nå er å betegnes som vinter har soldatene krav på 3 måltider om dagen og søvn. I motsetning til Øvelse Bekjemp, som faktisk var delvis søvnløs og virket kaldere til tider. Jeg er sinnsykt glad for å ha vært med på øvelsen, og sitter igjen med en stor mestringsfølelse.
Det var en utrolig bra øvelse. Vi visste hele tiden hva som skulle skje, hvordan det skulle skje og hvorfor. Både kompani A, kompani B og brorparten av HVUVs stab var med, inkludert medisinsk personell. Sikkert 3-400 mann. Jeg var utrolig fornøyd med den nye lagføreren vår, "UB-Korporal". Han var rett og slett magisk, og han var uten tvil en stor del av at laget mitt, Charlie (Echo + Én fra det originale Charlie), var best. Vi var først opp med telt, og var først til å pakke ned igjen. Han var en fantastisk leder. Der den gamle lagføreren var mer som en venn, var den nye en sjef. Han hadde full kontroll på alle mann, noe som imponerte meg etter at han hadde kjent oss i fem dager. Dessuten var han fra Jessheim, så vi skjønte hverandre når vi snakka sammen, som alltid er et pluss.
Jeg fikk også ytterligere bevis på at jeg hadde vært en bedre nestlagfører enn nestlagføreren vår. Ikke bare hadde vår game lagfører gitt meg mer ansvar enn han ga nestlagfører, men den nye lagføreren gjorde det samme. Jeg var kartansvarlig, sambandsmann, og han spurte generelt om hjelp og råd hvis han lurte på noe som helst. For eksempel hvordan rutiner vi hadde fra før, når vi skulle ta inn soveposer i telt osv. Det var en utrolig god motivasjon for å fortsette.
Vi skulle ha ildoverfall på natt til torsdag, og siden de nye UB-korporalene ikke hadde så mye erfaring i det som oss, så skulle de velge ut en til å være midlertidig lagfører når vi gjorde det. Ja, jeg ble midlertidig lagfører. Ikke den latterlig inkompetente nestlagføreren. Herlig. Jeg måtte ut og rekognosere, ta ut stillinger til laget, føre laget inn, peke ut stillingene deres, fortelle hvor målet var alt annet som hørte med. Det var en morsom opplevelse som faktisk ga mersmak.
Til sist vil jeg si at denne øvelsen startet med åtte plussgrader og sol (Noe som er worst case scenario på vinterøvelse med tanke på skigåing og frostskader), og på det meste hadde vi godt over 30 effektive minusgrader, sikkert nærmere 40. Så når jeg skriver at det er kaldt, så ikke anta at det var 10 minus. For hvis du tror det er kaldt, så kan du prøve deg på den trønderske vidda. Topografien der oppe er nesten ubeskrivelig. Det er som om du er på nordpolen. Det er snø over alt. Det eneste du ser er noen trær langt borte i en fjellside som du skimter i horisonten. Og soldater. Hundrevis av soldater foran deg på linje, som perler på en snor. Det er vakkert.
Pakkinga gjordes unna på fredag og finpussen i løpet av helga. På mandag sto vi klare på rominspeksjon i full hvitkamuflasje, vrengt balaklava, stridsvest og rødplast-AG. Det var mange som var nervøse, for å si det mildt. Værmeldingene sa at det skulle være plussgrader mandag og tirsdag, seks blå på onsdag og 15 minus torsdag. I tillegg hadde vi jo fått helt nye UB-korporaler som vi hadde tilbrakt hele fem dager med. Hva kunne vel gå feil?
Den første oppturen kom på oppstilling 07:30 mandags morgen, når vi fikk beskjed om at vi skulle la hjelmen være igjen på kaserna. Tro meg, du har ikke lyst til å marsjere med en kilo jern på hodet. Vi lastet pakninger, ski og pulk på pakkbilen, og satte oss på en luksuriøs buss. I to timer satt vi på bussen. De timene søvn som kom godt med etter hvert.
Vel fremme i Tydalen trår jeg ut av bussen. Det er lyst ute, skyfritt. Klokken er allerede 11, så minuttene tikker mot en kortere øvelse. Alle i troppen fikk utdelt feltrasjoner på fredag, men det var feltrasjoner med fiskemiddag, så jeg har enda ikke mat. Jeg finner etter hvert fenriken, som gir meg mine to feltrasjoner, og jeg stapper de i sekken uten å inspisere. Senere finner jeg ut at de også har fiskemiddag. Torskegryte. Tusen takk for at du legger ned en innsats, fenrik. Følgelig må jeg klare meg med mandags lunsjpakke som lunsj både mandag og tirsdag.
Det tar sin tid for tropp tre å samle seg og få tatt ut alt av utstyret fra lastebilen, så vi spiser lunsj på pakning i området vi ble satt av. Ikke bare er det åtte plussgrader, solen har nå sneket seg over horisonten, og klokka har blitt tolv.
Etter tre timer på ski kommer vi frem til vårt første bivuakkområde. Det er allerede mørkt, så det er ikke lett å finne området vårt lag skal sette opp teltet. Da vi skal etablere telt viser vår nye lagfører hvor god han er. Han er fantastisk til å delegere oppgaver. Ikke ett sekund er det noen som ikke gjør noe. Slik blir man motivert av. Ikke bare var vårt telt og levegg opp før alle andres, men det var perfekt satt opp også. På to timer. Vi snakker en levegg av snøblokker som går rundt hele teltet og er en og en halv meter høy. Det er mange snøblokker, og mye tungt fysisk arbeid.
Den første dagen var stort sett et vanlig døgn i felt. Vi etablerte bivuakkområde og driftet vaktposter. På tirsdag gikk vi enda en marsj på tre-fire timer, og vi kom frem til Vessingsjøen, en oppdemmet innsjø. Vi skulle objektsikre demningsdelen, naturligvis. Lag Alpha, Bravo og Delta ble plassert ut på vestsiden av sjøen, og vi, Charlie, var alene på østsiden. Gjett hvilken side det var observert fiendtlig aktivitet? Riktig. Vi satt til og med opp to vaktposter for å sikre hele området, så vi måtte ofre litt søvn den natta. Heldigvis skjedde det ingenting, men hele natta lang kunne man se fiendtlige snøskutere kjøre i fjellsiden ikke mer enn én kilometer unna.
Vi var på nordsiden av Vessingsjøen, og det blåste nordover. Så vinden fikk en god hastighet over vannet før den traff oss i ansiktet. Heldigvis er vi mestere til å bygge levegg. Til og med Oberstløytnanten som er sjefen for HVUV sa vi hadde en flott vegg.
På onsdag var det duket for den lange marsjen, "marsjen fra helvete" som befalet hadde kalt den. Det viste seg dog at det var en kosetur uten like. Greit nok, vi gikk i sju timer på ski på vidda, men det var bare en håndfull minus, nesten vindstille og solen kom etter hvert. Vi etablerte enda en flott vinterbivuakk, og begynte drifting av vaktpost. Denne natta skulle jeg på post klokken åtte, om jeg ikke husker feil. Jeg kom meg opp, og fikk litt informasjon av den avtroppende nestlagføreren. Posten var sittende, og var gravd ned i snøen, som var en meter høy over alt. Det var med andre ord en kuldegrop. Jeg kom meg opp i jervenduken (vindtett vaktpost-duk) og gjorde meg komfortabel. Etter et par minutter kjente jeg fort at jeg måtte få gjort mitt fornødne - naturen kalte. Akkurat idet jeg hadde tatt av meg stridsvesten, lagt fra meg AG3-en og løsna buksa, smalt det. Skudd, mange av dem. Det var et ildoverfall mot troppen, heldigvis på Bravos vaktpost, 150 meter vest.
Etter noen minutter kom laget mitt løpende opp på bakketoppen hvor vaktposten var, og la seg i stilling. Mange minutter gikk, og klokka ble etter hvert halv ni. Da fikk vi ordre fra fenriken om å ha to på vaktpost, og nestlagfører fikk en genial idé. Siden han nettopp hadde gått av, kunne han bli værende på vakt med meg til ni, og så byttet han. Så jeg måtte bli til ti. Og dum som jeg var så ga jeg fra meg jervenduken, så tro meg, det var kaldt. Minimum 15 minusgrader. Og når jeg endelig kom meg ned for å varme meg i teltet, fikk jeg beskjed om å gå til KO (Kommandoområde, troppsstabens telt). Jaha, hva vil de med meg?
Vel, jeg ble positivt overrasket, for der ble jeg midlertidig lagfører og midlertidig UB-Korporal. Jeg skulle lede lag Charlie til ildoverfallet. Klokka 0400 reiv vi telt og gjorde klare til å marsjere for å ha ildoverfall. Truger, stridsvest og våpen. Og det var sånn omtrent da det begynte å blåse. Det blåste bra, men bedre på fredags morgen, men det skal jeg komme tilbake til. Vi rusla og gikk i to timer før vi endelig kom fram. Der ble jeg og de andre midlertidige UB-ene brifet av jegertroppens UB-Korporal. Det var ganske kult, for han starta i troppen vår, men bytta til befalsskolen etter en måned, så vi kjente han.
Ildoverfallet gikk kjempefint, vi knuste FI (fienden), og gikk tilbake i to timer til. Å gå rundt midt på natta i Tydalsskogen var en bisarr opplevelse. Det var midt på natta, og bare halvmåne, likevel ble det utrolig lyst. Snøen rundt oss virket nesten blå, og hadde det ikke vært for telefonmastene rundt oss hadde det sett ut som vi gikk på månen.
Vel fremme i det rivde teltområdet vårt tok vi på oss pakningene og pulken, og marsjerte i nye 2-3 timer. Ja, vi marsjerte med truger fra 04 til 10, kanskje 11.
Jeg beskriver mye av det vi gjorde som kos, men tro ikke at det ikke var hardt. De korteste marsjene var på nesten fire timer, og dette er med 20 kilo pakning og kanskje pulken på ytterligere 20 kilo. Den lengste marsjen, natt til torsdag var på sikkert sju timer. Halvparten var riktignok uten pakning, men hele marsjen var på truger – noe som er ti ganger så tungt som ski. Å gå med truger kan beskrives som å gå med slalomsko. Det er litt tyngre, og helt ufrivillig går du litt rart. Dette i tillegg til at vi fikk nesten ingen søvn den natten gjorde det hele til en herlig opplevelse.
(På fredags kveld fikk vi vite av løytnanten at de vi hadde ildoverfall på natt til torsdag hadde hatt med seg temperaturmåler og at de målte 20 minus der. Og det var uten vinden som kom på torsdag. Med den var det rundt 35 effektive minus.)
Torsdag skulle være restitusjonsdag. Som løytnanten senere pekte ut: Det er bedre å ta det rolig den siste dagen enn å mose på. Jegerne bruker ofte å ha en marsj på 10 timer siste dagen, og da må de bruke hele helga på å hente seg inn igjen. Ved å ha en litt rolig siste dag, slipper man jo det, og man er klar til å prestere igjen fra mandag.
Siden dette skulle være den siste natten i felt fikk vi beskjed om å lage den mest ”porno” vinterbivuakken vi har lagd noen gang. Vi strakk teltdukene så stramt at noen knapper løsnet i hjørnene. Problemet nå var bare det at det hadde vært så kaldt. Snøen var så godt som ubrukelig for å lage levegg med. Alt var porøst, og det smuldret hvis du så på det. Likevel satt vi ut ambisiøse som aldri før og prøvde å lage levegg helt rundt teltet. Det viste seg etter hvert umulig grunnet mangel på brukbar snø, så vi satt opp en levegg på halve teltet, på sørsiden, hvor viden da kom fra. Big mistake.
Etter bare to timer hadde ikke bare vinden snudd slik at den kom fra N/NØ, men den hadde også gått fra mild sommerbris til en stiv kuling. Dette i tillegg til de 20 minus vi hadde fra før vil si en 35 effektive minusgrader. På en skala fra 1 til 10 vil jeg si at dette var en kulde på linje med guds vrede. [2010-Steffen her: Jeg husker fortsatt hvem som lå inntil teltduken og fikk den pisket i ansiktet hele kvelden. Det så ikke godt ut, men morsomt var det utvilsomt.]
Men vi hadde tre primuser, soveposer og lå ”kuk i ræv”, som det heter i militæret. 13 mann i en 10-duker. Bravo hadde mistet tre mann i løpet av øvelsen, og var nå seks stykker, så de delte seg på Alpha og Charlie. Det var godt og intimt, for å si det kort. Vi hadde en helt okay temperatur i teltet, men lagfører kom tilbake fra orienteringsmøte, og sa at det var iskaldt. Så han viste nok en gang at han hadde peiling ved å presse primusene til grensa. Han lærte oss nemlig et nydelig triks. Til dere som ikke har fullført førstegangstjeneste; bit deg merke i dette: Dette er fra primusen allerede er i gang, naturligvis. Pump 30 ganger på primusen, skru ned flammen. Pump flammen opp igjen (30 ganger), skru ned flammen. Pump flammen opp igjen (30 ganger), og skru flammen opp. Da får man en flamme ut av det ville helvete. Med alle primusene slik var det faktisk sånn at jeg måtte åpne soveposen og få lufta litt, for det ble helt latterlig varmt.
Men ikke lenge etter måtte lagfører gå, og ikke lenge etter dette igjen var det mulig å få puste i teltet. Vi fikk sove i en time. Så måtte vi opp, for da var det feltgudstjeneste. Jeg var morgengretten som en grevling, og mumla sikkert noe om at jeg ikke tror på gud og at jeg ikke kunne fatte hvorfor jeg måtte delta. Men det måtte jeg visst uansett for det var obligatorisk. Det verste i felt, spesielt på vinterstid, er å stå opp og kle på seg. Det er faktisk 10 ganger så ille som hjemme. Hvis du tror det er jævlig å gå fra varm dyne til 25 plussgrader, prøv å gå fra varm sovepose til ca. null. Det er helt jævlig.
Men gudstjenesten var koselig, vi satt rundt små bål og varmet oss. Den homofile garnisonspresten (Wow, hvem så ikke den komme?) hadde en preken, og sa vi hadde gjort en god innsats. Så oppfordret han alle til å synge noen salmer med han, men det var stort sett bare han som sang. Men vi fikk to pølser og ett wienerbrød hver, så det var en deilig overraskelse. Etterpå ble det vist Starsky and Hutch på lerret (Ja, vi er fortsatt ute), noe som hadde vært kult å bli værende for å se på, men det var fortsatt rause 35 effektive minus. Og da er det ikke veldig aktuelt å sitte seg ned på snøen for å se på film.
Fredag morgen. Vi skulle gå til fots til bussene langs vei, så vi trengte ikke truger eller ski denne gangen. Først ble jeg litt forvirra, for jeg hadde blitt fortalt at det var nedoverbakke hele veien, så ski hadde vært deilig. Men med en gang jeg kom ut av teltet følte jeg hvorfor vi ikke skulle ha på ski. Det blåste hester og høy. Helt sinnsykt, det er faktisk den verste vinden jeg noensinne har kjent på kroppen min. Og som dere kanskje vet har jeg vært på nordvest-kysten av Danmark opptil nærmere 20 ganger. Der får man en drøy vind, men ingenting i nærheten av dette. Vi klarte seriøst så vidt å stå oppreist. Med de sleipe NATO-plankene på, hadde vi blåst av veien lett.
Når vi fikk på oss pakningen etter hvert var det i alle fall umulig å stå oppreist. Det ga bare vinden mer å ta tak i. Og med minusgradene fra før var faren for frostskader så stor at vi fikk beskjed om å rulle headover-en (Sofistikert militærspråk for hals) til en pølse, og ha den rundt hodet og over nese og kinnbein. Når vi i tillegg til pakning skulle feste skiene langs siden på nevnte pakning, fikk vi to store, flotte seil. Vi sleit i en evighet med å kjempe oss opp en liten bakke på 100 meter. Og når vi kom oss opp på toppen holdt vi alle mann på å blåse over ende. Det var faktisk en i troppen som svima av på bakketoppen der også. Han hadde hatt på komagenser (STOR, tykk ullgenser) og hadde blitt dehydrert.
På toppen der gikk det opp for meg at jeg hadde glemt noe. Jeg hadde glemt å ta på meg bukseselene når jeg kledde på meg, så buksa holdt på å lure seg ned på knæra hele tiden. Det er ikke veldig moro å prøve å holde en bukse på plass når man har fire lag med klær og 30 kilo på rygg og i tillegg må fokusere for ikke å blåse over ende. Men jeg klarte da å komme meg ned helskinnet og med buksa så vidt over knæra. En marsj på to timer i storm og 20 minus er heller ikke artig.
Men alt i alt var det en fantastisk opplevelse. Jeg må innrømme at jeg nå har lært mye, ikke bare om overlevelse i tøffe forhold, men spesielt om kroppen min og min egen psyke. Jeg lærte mye om mine egne grenser og ikke minst hvordan jeg kan fungere undre stress, med lite søvn, lite mat og stort ansvar. Det var en stor prøvelse, og jeg er stolt over at jeg, og for så vidt laget mitt, klarte meg så bra som jeg og vi gjorde.
