93.

I to år har jeg hatt lyst til å tatovere meg. Og jeg har alltid visst hva det skal være. Libertine, skrevet med små bokstaver. Det betyr fritenker, en som ikke lar seg styre av samfunnets normer. Jeg har alltid utsatt det. Når jeg var i militæret og hadde det som verst sa jeg til meg selv at jeg skulle ta tattoveringen når jeg dimma for å feira at jeg var en fri mann. Det er nå fire måneder siden jeg dimma. Tattoveringssjappene i Moss har alltid virket ganske... Eh. Hårete? Litt lugubre, rett og slett.

Men for nærmere to uker siden var jeg hos Henriks storebror, Christopher, og han viste frem sin nye tattovering. Den var over hele høyre overarm og så jævla bra ut. Han hadde tatt den i Moss, i Klostergata. Da har jeg egentlig ingen grunn til å utsette det lenger. Jeg får komme meg ned dit en dag og booke en time. I løpet av nærmeste fremtid skal jeg ødelegge huden på min høyre overarm permanent:
Jeg har så utrolig lyst til å teste grensene mine, spesielt psykisk. Skulle ønske at jeg ble kidnappet og torturert en gang, så jeg kunne se hvor mye jeg tåler. Å sitte på glattcelle i en måned hadde vært en opplevelse. Man bare sitter der. Det er mørkt. Man blir gal. Morsomt.

Vanligvis er jeg ikke en hund som gjør triks, jeg går min egen vei når det gjelder bloggen, men min gode venn Christian ga meg et tips etter jeg hadde publisert forrige innlegg: "Skulle nevnt noe om øl. Ellers bra". Vi satt nemlig og snakket sammen over Facebook og begge sippet dansk øl for anledningen. Og da begynner idemaskinen å jobbe. Skal jeg skrive en "rant" om hvor mye bedre dansk øl er enn norsk? Nei, det er ikke vits. Det er noe du må oppleve. Det er som om noen skal forklare deg følelsen du får når du hamrer ballen i krysset fra 30 meter.

Derfor skal jeg gå en litt annen sti. Jeg skal prøve meg på et dikt. Om øl. La meg minne om at jeg ikke har skrevet dette ned fra før, dette skjer live. Hos meg i hvert fall, dette er jo ikke BlogTV heller. Men jeg lover på min bestefars grav at jeg skal skrive som det kommer, og ikke endre på noe. Here goes nothing.

Øl, jeg elsker deg
Og jeg blir aldri lei
Så søt, så fin
Tusen ganger bedre enn vin
Man kan nyte deg inne, Kan nyte deg ute
Sitte i sola og høre båtene tute
Gleder meg til sommer'n, bare deg og meg
Ligge på stranda med lua på snei
Vi går en fin årstid i møte
Håper jeg ikke med livet må bøte

Copyright Steffen Edd Wikhaug. Det ble ikke så aller verst om du spør meg. Tviler litt på at jeg kommer til å drikke så hardt at livet mitt står på spill, men man vet aldri.

Apropos øl, så var jeg på bursdagsfest hos Julian i går og hadde det jævli ålreit. Mange kjente, mane jeg ikke hadde sett på en god stund og et par ukjente. Møtte Kenneth Indseth for første gang på to år, og det var jævlig kos å se han igjen. Han gikk i parallellklassen min på Salg & Service, og var god venn med han. Men brått så fikk'n seg en kid, og det sier seg selv at man ikke kan fore en unge med mattelekser, så han måtte flytte og skaffe seg jobb.

Apropos kid, et bra kallenavn for Robert kan være "Billy the Kid". Robert var jo bare 28 dager i militæret, men han klarte å opparbeide seg kallenavnet Billy mens han var der. Robert er jo relativt klumsete til tider, og en av de første dagene i militæret skulle de sjekke at alle hadde fått alt av utstyr (Mønstring). Om jeg ikke husker helt feil så stilte Robert et teit spørsmål og mistet kokekaret sitt i bakken. Billy er selvfølgelig den verste soldaten fra tegneserien med samme navn. "The Kid"-delen av kallenavnet får man jo selvfølgelig fra at Robert, den stakkars jævelen, er født nesten et halvt år etter alle andre av gutta.

Det var alt for denne gang. Au revoir.

Ålreit, da var det den tiden igjen. Blog-tid. På onsdag kjøpte jeg meg det nye PS3-spillet inFamous, og har med små unntak (Mat, drikke og snus) barrikadert meg foran glanekasse. Egentlig burde jeg bidratt hjemme ved å male lister siden vi pusser opp stua, men det får jeg ta senere. Spillet er nesten som Crackdown til Xbox 360, for dere som kjøpte det. Det er en mer eller mindre åpen verden, og du har elektriske superkrefter. Du kjemper mot horder av fiender for å finne ut hvordan dette har skjedd, og ikke minst hvorfor. Nydelig spill.

Det er i tillegg et karma-system som gjør at du blir gradvis snillere eller slemmere basert på hvilke valg du gjør i oppdrag, noe som gjør at du stadig får tilgang på sterkere krefter. Jeg har nå kommet ca. halvveis, kanskje litt mindre, og jeg må si at jeg er imponert. Det er en nytelse å spille, og du blir lett hekta.

Samme onsdag var det jo finale i Champions League. Drømmefinalen, Manchester United mot Barcelona. Englands beste mot Spanias beste. Til min store glede vant det beste laget. Dette sier jeg ikke fordi jeg er en tilhenger av Barcelona, men fordi jeg er tilhenger av fotball. Det laget som spilte best fotball vant. Barca hadde full kontroll de 80 siste minuttene av kampen, og United ble til tider dominert fullstendig. Dette til tross for at Barcelona manglet Dani Alves, Marquez og Abidal. I tillegg var Henry og Iniesta småskadet.


På tordag fikk jeg mitt første offisielle tilbud som skribent. Dette har vært drømmen min i lang tid, og endelig trodde jeg at jeg var ett steg nærmere å bli forfatter på fulltid. Følgelde mail dumpet ned i innboksen min:

Hi,

I came across your blog at Blogger.com. It is very interesting. If you are interested, I would like to extend an invitation to join (Sidenavn). It is a citizen journalist site. We discuss, debate and write about everything under the sun here.The site has a lot of people who are passionate about writing and use this as a tool to make a difference.

(Sidenavn) also has an incentive programme for writers who can earn as they write. You can visit (Hjemmeside) for more details and register.

Thanks,
(Kvinnelig fornavn)

Wow. Fantastisk, hva? Jeg ble så glad at jeg knapt kunne sitte stille. Men så begynte hjernen min å tenke litt. Hun likte bloggen min, jaha? Vent litt. Bloggen er på norsk. Mailen er på engelsk. Faen. Hvis du er engelskspråklig, så kan du umulig skjønne ett kløyva ord av bloggen min. Og hvis hun hadde skjønt bloggen, så hadde hun neppe skrevet til meg på engelsk. Ukas store skuffelse. Jeg svarte med følgende.

Haha. Yeah, thanks for the spam mail. I am pleased that you liked my blog, but you could not possibly have liked it. You see, it's in Norwegian.

Vi får se om jeg får noe fornuftig svar. Oppdatering følger. Jeg sjekket uansett siden, den ser ekte ut, men det er en jounalistisk side. Og jeg er knapt en journalist. Med mindre det finnes et stort marked for historier om meg og mine så tror jeg neppe at jeg hadde tjent noe som helst på den siden.

En liten Steffen-tanke: Siden fisk puster ved å "drikke", altså ved å føre vann gjennom gjellene, er det i teorien mulig å drikke ved å puste? Det kan jo i teorien være mulig å drikke gjennom lungene, gitt at det er nok luftfuktighet. Hvis mennesker hadde hatt dette så kunne vi overlevd over alt. Kolonier hadde begynt å poppe opp over hele Sahara.

Enda en Steffen-tanke: Pilates er en bokstav unna å være Pirates. Dessuten er ordet turd (Ruke) tilstedeværende i saturday.

Jeg har hørt mye snakk om "vårkåthet" i det siste, så jeg synes det er mitt ansvar å klargjøre litt. Vårkåthet er bullshit. Det er nemlig tvert imot. Mennesker er programmerte til å være kåtere på sommeren, fordi da fødes et eventuelt barn på våren. Da har barnet større overlevelsesmulighet. Hvis man blir gravid på våren, så fødes jo ungen midt på vinteren, og det er ikke særlig gunstig. Nå er det jo egentlig ett fett, men når vi var hulemenn uten varmluftsovner og varmekabler i flisene så var det ikke kult å få en kid i desember.

Med fare for å gjenta meg: Hvis du er som meg, mann- Okay, den begynner å bli ganske tynnslitt nå. Men hvis du er som meg, mann, hater du å handle klær. Jeg setter pris på gode klær, men jeg kan ikke fordra å handle. Derfor er internett en fantastisk løsning. Du vet kanskje ikke dette, men når du ser på klær på internett, er det ikke tre-fire folk som svermer rundt deg og lurer på om du vil ha hjelp.

I tillegg til færre overlykkelige homofile/kvinnelige butikkansatte er det mye bedre utvalg på internett. Det finnes ikke én ting som ikke finnes her. Hvis du tenner på underårige jenter som suger hunder, så finner du det. Tro meg. Uansett; Temaet er klær. Jeg hater å handle bla, bla, bla. Her er to sider som er utrolig bra: smartguy.dk og palmercash.com. Har handlet fra sistnevnte mange ganger, de har sinnsykt mange stilige t-skjorter. Handlet fra smartguy for første gang her om dagen, og de har et sinnsykt bra utvalg. Kjøpte meg verdens kuleste skinnjakke derfra:


Skjønner du? For når jeg har glidelåsen oppe, så er det ingenting på den ene siden, og alt henger på den andre siden. Jeg synes den passer godt inn på resten av klesstilen min. Formal junkie, eller Casual burned-out rock star om du vil. Den har ikke kommet i posten ennå, men jeg gleder meg til den gjør det.

Æsj, kom akkurat på enda en av mine Obsessive-Compulsive Disorder (OCD) ticks. Når jeg skal sette skrift i kursiv kan jeg ikke sette tegn i kursiv. Jeg vet ikke om man ser noen forskjell på et komma med eller uten kursiv, men jeg kan uansett ikke gjøre det.

Helt til slutt, som alltid, litt Steffen-filosofi:

Hva står det hvis du slår opp "ordbok" i ordboka?

Hvis du vil kontakte meg eller stille et spørsmål kan du legge igjen en kommentar, ta det på facebook eller følge meg på Twitter: EddieVonlathen.

Robert er en pingle, så jeg trenger en sidekick fra Mosseregionen. Jeg har lyst til å gjøre en rekke eksperimenter/konkurranser i sommer som i aller største grad har mye med smerte å gjøre. Jeg ser for meg noe a là Kenny vs Spenny, for de som er kjent med det. Hvem klarer å gå sammenhengende lengst tid, hvem klarer å være hjemløs lengst og så videre. Kontakt meg hvis du har lyst til å oppleve noe mens du lever. Jeg har lyst til å leve, ikke overleve.

Det er nå ca. to uker til jeg blir tjue, og den ubrukelige jordrotasjonen har gjort at jeg blir fyller the big two-o på en søndag. Uansett kommer jeg til å være førstemann i køen på polet mandag den 15. for å kjøpe meg en flaske Jack og en flaske vodka. Hvis du vil bli drita full, ta kontakt.

Dårlig flyt i skrivinga i det siste. Klarer ikke å knuse ut én anstendig setning. Det føles i hvert fall sånn. Det er vanskelig å forklare en skrivesperre. Tenk deg det du er best på, det du vet nøyaktig hvordan du skal gjøre. Og en dag går det bare ikke. Du klarer det ikke. Alle har sine dårlige dager, men det er en vesentlig forskjell på å kunne skrive dårlig og å ikke klare å fullføre en setning. Den eneste løsninga jeg har funnet hittil, utenom å unnvære å skrive, er å skrive gjennom det. Som å gå av seg en skade. Enten blir det bedre eller så blir det verre.

Dere som kjenner meg godt vil si at mitt forhold til døgnrytme ikke er det beste. Faktisk så kan man vel si at jeg ikke har et. Og det er derfor jeg nå er veldig bekymret. Det er ikke fordi at det har gått opp for meg at også jeg en dag må bli voksen, for det må jeg ikke. Tvert i mot er det fordi at det nå begynner å bli veldig lyst ute. Jeg liker å legge meg sent, jeg tror av en eller annen grunn at jeg får mer ut av dagen på denne måten. Men nå begynner et nytt problem å komme frem. Ikke bare er det lyst til godt over 22, men det begynner faen meg å bli lyst ved 4-tiden. Klokka halv 5 er det lyst ute.

Dette er selvfølgelig utrolig deilig for alle andre enn meg, for dette er tiden jeg legger meg på. Og det begynner å bli et stort problem, fordi jeg krever to ting for å sove: Absolutt mørke og verden på mute. Jeg bor jo ganske nærme E6, men den hører jeg ikke hvis jeg lukker vinduet mitt. Men nå er det så varmt at det må være oppe for at jeg skal overleve, for jeg får sola på taket over rommet mitt hele døgnet, siden rommet er mot sør. Lys-problemet har jeg på en måte fått løst ved å henge et pledd over gardinene jeg allerede har over vinduene mine.

Men når det blir lyst skjer det en annen ting som er utrolig plagsomt, og det er at fuglene våkner. Jeg har villmarka rett utenfor vinduet, og i 3-tiden begynner alle slags fugler å skrike etter gud vet hva. Så da står valget mitt mellom å ha vinduet oppe, og bli holdt våken av fugler eller å lukke vinduet og bli holdt våken av varme. Pest eller kolera. På et litt mindre dødelig nivå.

Jeg er så sinnsykt trøtt og sliten i dag. Forsåvidt har jeg vært det de siste dagene, det kan ha noe å gjøre med at jeg har lev på ett solid måltid den siste uka (Pluss/minus et par dager). Sånn blir det når jeg våkner i ett-to-tiden. Da blir det en skål frokostblanding, og så blir det middag 5-6. Resten av dagen går jeg rundt og småspiser på ting som absolutt ikke burde vært i nærheten av kroppen min. Jeg har også begynt å trene mindre. Jeg har ikke jogget på nærmere en måned.

Dette kan forklares, naturligvis, med å si at jeg har hatt eksamen og måtte prioritere litt. Men det er over nå, og jeg må fortsette. Målet mitt er å trene fire ganger i uken. To ganger utholdenhet, to ganger styrke. Jeg skal prøve å spise fem om dagen. Nå som det er skrevet ned, publisert og offentlig må jeg gjøre det. Det er bare sånn jeg er. For eksempel kan jeg sitte og tenke at jeg bør legge meg, men jeg kommer antageligvis ikke til å gjøre det før noen sier at jeg bør legge meg.

Hvor mange av dere er det som hater utseendet på Facebook nå? Det var jo praktisk talt opprør både her og der når de endret layout, og folk begynte å lage grupper i øst og vest mot det nye designet, men hvordan er det nå? Var det kanskje bare fordi dere måtte legge om vanene at dere ble sure? Synes du ikke at det er bedre nå? Jeg synes det var utrolig rart når de bytta, men nå som jeg er vant med designet kunne jeg ikke vært mer fornøyd.

Cape Town = Kappe-byen. Jepp, dette gikk opp for meg her om kvelden. Cape Town betyr Kappe-byen. Det må være det dummeste navnet på en by jeg noen gang har hørt om. Noe annet som gikk opp for meg for ikke så lenge siden er at "verre" ikke skrives "værre". Jeg har egentlig aldri tenkt over det, men når jeg skriver, så staver jeg det alltid med æ. Det er vel en av ulempene med å være fra Østfold...

Helt til sist skal du få en liten bit utrolig ubrukelig informasjon. Hunden med tre hoder, som i gresk mytologi voktet elven til Hades het Kerberos.

Innlegg nummer 90! Jeg må si at det tallet har steget utrolig fort i det siste, jeg nærmer meg nummer 100 faretruende fort. Må nesten gjøre noe spesielt for den anledningen, men jeg vet ikke hva. Antageligvis blir det til at jeg legger inn et bilde av en clip art-kake.

På torsdag ble det kjørt Go Kart! Jeg, Henrik, Robert, Niklas, Julian, Christopher, Mats, Stian og Svenn dro inn til Oslo for å kjøre på Harald Huysman. Kambogjengen har vært inne en gang tidligere, men da kunne ikke jeg kjøre på grunn av en stygg ankelskade jeg pådro meg mens jeg prøvde å kjøre scooter for første gang. Nei, jeg kræsja ikke, jeg veltet. Med foten under scooteren. Ikke spør, bare glem at du i det hele tatt leste det.

Jeg har kjørt Go Kart én gang før, og det var i Danmark for mange herrans år siden, og da med karts som har betydelig mindre kubikk enn de vi kjørte på torsdag. Da klarte jeg å kræsje rett inn i en rad bildekk, og jeg svimte av litt hvis jeg ikke husker helt feil. Min erfaring med motoriserte kjøretøy er med andre ord dårlig og ikke minst mangelfull; Jeg var den eneste av de ni som dro inn som ikke hadde lappen.

Alle odds var mot meg, og jeg viste meg verdig oddsen ved å klokke inn på 40 sekunder den første runden. De andre kjørte på 30, og kanskje et par sekunder over. Needless to say, jeg kom på sisteplass i første heat. I heat nummer to, derimot, slo jeg tilbake sterkere enn noensinne, og klarte å komme meg på en respektabel, min erfaring tatt i betraktning, syvende plass. Foran Mats og Robert, med beste rundetid på 30,742. Robert passerte meg på et tidspunkt, men jeg jaktet han i et par runder, og kom meg forbi igjen.

I det andre heatet fikk jeg en bil med betraktlig mer kraft i motoren, det var veldig lett å kjenne. Den hadde også mye dårligere dekk, så det gikk vel opp i opp. Jeg lå like bredt som Fredrikstadsdialekta i svingene. I tillegg hadde jeg tatt på meg balaklavaen for langt på, så den falt ned i øynene mine hele tiden, og jeg måtte hele forbanna tia dytte den opp så jeg kunne se noe som helst.

Adrenalinrushet var mye større enn jeg hadde forventet når man sitter i en lekebil uten setebelter som ligger tre centimeter over bakken og kjører i 50 kilometer i timen. Når man leser det, så ser man for seg hvor sykt kick det egentlig er, men i realiteten så blir det mye værre. Når man føler vinden på kroppen, når man jager, når man blir jaget (Med Harrison Ford), og når folk hele tiden kræsjer i deg for å knive seg forbi.

Ikke bare er det et drøyt adrenalinkick, men det er også helt latterlig slitsomt. Det var det som overraska meg mest. Etter to runder Go Kart var jeg helt slått ut. Gjennomsvett. Faktisk så er jeg fortsatt støl i underarmene etter å ha holdt meg fast i rattet til knoklene hvitnet. Har også et blåmerke på ryggen og er øm på innsiden av begge knær etter mange kræsj med andre.

Etter Go Kart dro jeg, Niklas, Henrik, Julian og Robert til sistnevnte hvor Marius og Fabian også kom, for å spille poker. Jeg spilte bedre enn jeg har gjort på lang, lang tid. Jeg spilte tightere, jeg vurderte og leste bedre og flyttet inn på riktig tidspunkt. Ja, jeg vant. I bilen på vei til Robert ble jeg ledd av når jeg sa at ikke noe er bedre enn å limpe on the button eller å check-raise med nuts. Hvem ler nå?

Fredag var det road trip til København, Kongens By, med Kambogjengen (Robert, Christian, Niklas, Henrik og meg). Turen min startet klokken åtte på morgenen med at Robert ringte meg. Jeg hadde allerede vært våken i en tre kvarter eller en time, og hadde rukket å lage meg en hjemmelaget pizza, som var riktignok preparert kvelden i forveien. Jeg var trøtt som ville faen, for jeg hadde bare sovet tre timer. Robert kom bort og hentet meg og vi dro til Henrik, som vi måtte vekke. Jeg spilte en liten trall på gitaren, og da kviknet han til. Så dro vi for å hente Christian. Han måtte vi også vekke.

Så dro vi til Henrik igjen, denne gangen med Christian. Henrik var nå klar, og vi satt kursen mot Niklas, som vi faktisk ikke måtte vekke. Deretter bare det ut på E6. Etter et unødvendig langt stopp på Svinesund var vi endelig på vei. På veien kom det frem av Robert hadde av en eller annen grunn døgnet, noe vi diskuterte et par kvelder i forvegen. For to år siden hadde jeg, Henrik og Niklas døgnet på båten til Køben, og det endte med at vi sov 18 timer den første dagen vi var der. Robert tok ikke lærdom av gamle skrekkhistorier og nøyde seg med en eller to timers søvn i bilen. Videre kom det frem at den bereiste Robert, som tross alt har vært i Las Vegas, ikke har vært i Danmark. Det kom også frem at Robert ikke har sett hele Scarface. Hvordan er det mulig? Den gutten er en gåte i et mysterie i et paradoks i en enigma. I et speil.

Det første vi gjorde etter å ha sjekket inn var å ta to pils i hotellbaren. Hvis du er som meg, norsk, er det bare å glemme alt du kan om øl før du drar til Danmark. Det er langt i fra det samme. Carlsberg laget i Danmark er en helt annen verden enn Carlsberg laget i Norge. For det første smaker det bedre, mye bedre, og for det andre så går det rett i pappen på deg. Hele gjengen følte det etter den første pilsen. Så dro vi til sentrum, hvor vi endte opp med å ta enda en pils. Leffe denne gangen, et belgisk øl Christian er veldig glad i. Niklas og Robert synes det var det værste oppkoket de noensinne har vært borti, men personlig synes jeg ikke det var så værst. Det var ganske søtt, så det er definitivt ikke den ølen du drikker 10-12 av på en aften.

Etter en kald Leffe dro vi for å spise på Hard Rock Café, og der var det stappfullt. Vi ventet i en og en halv time, og hva gjør man mens man venter i Danmark? Jo, det ble vel en to-tre drinker på hver der også. Det var vel omtrent her det begynte å gå rett vest for en av oss, husk det til senere. Etter maten dro vi til hotellet hvor vi dusjet og skiftet til finstasen, for vi skulle på Casino Copenhagen, som beleilig nok lå i hotellet. Hva mer kan man be om?

Vi gamblet, og vi tapte, men Henrik vant på roulette for Robert, så da måtte han ut i baren og spandere drinker. Så spanderte Henrik en seks-sju drinker. Så var det byen. Vi fikk tips om at dra til et utested som het Lux. På vei dit møtte vi noen smukke piger som rundlurte oss når de sa de skulle komme straks tilbake, og en 7-11-rute ble knust rett foran trynene våre. En angry mob løp etter, og banket opp, gjerningsmannen.

På Lux var det helt greit, og det krydde av unge, bleikfeite dansker. Øl var gratis, det fant vi ut etter at Niklas kjøpte en drink for 100 kroner. Ansiktsuttrykket hans var helt ubetalelig. Circa her begynner tidsbegrepet mitt å bli ganske svakt, men det var en av oss som var en komplett drittsekk og helt ubedragelig mot samtlige av oss andre uten noen som helst grunn. Han helte øl på både meg og Christian, slap-et til meg og var generelt et rasshøl. Dere som kjenner oss kan jo gjette dere til hvem det var.

Da var kvelden ødelagt, så alle dro fra han og dro tilbake på hotellet. Vi satt på rommet og diskuterte når han kommer inn og truer hver eneste av oss med juling, klapper én på nesa, og river av seg skjorta (Så knappene flyr) når en annen spør hvorfor han er så sur. Jeg ber han om å roe seg ned, og da kommer han helt bort, bøyer seg over meg og spør om jeg "skal ha mer". Når jeg tenker tilbake på det burde vi kanskje ha lagt han i koma, men vold hadde ikke løst noe som helst.

Lørdag dro vi på et kjøpesenter og vandret litt rundt. Stemningen var svært trykket, for å si det mildt. Jeg, Christian og Niklas kjøpte fem ganger kvoten vår i Carlsberg og Tuborg. Danmark er et vakkert land. En kasse (Dansk kasse = 30) Carlsberg på glass for 90 kroner! Hvorfor har jeg ikke flyttet enda? Spenningen oss i mellom på bilturen hjem var til å ta og føle på, men Robert var en energibombe verden aldri har sett maken til. Han lagde leven og moro i fire timer, før selv han ble utslitt og roet seg ned. Grunnen til at vi bare tok 24 timer i København er at Henrik måtte tilbake på russergrensa i dag, søndag, så vi kunne ikke bli lenger. Men jeg spår en ny tur om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.

Bilder fra denne turen kan du sjekke på Facebook hvis du er interessert, jeg gidder ikke bruke tid og nettverk på å laste opp bilder på Facebook og bloggen. 99% av de som leser dette har meg på Facebook uansett. Og hvis du ikke har meg kan du legge meg til.

I dag var jeg, Robert og dama hans, Marie, på kino igjen. Vi har blitt reine gjengen for oss selv. Filmen vi så var Angels & Demons. Jeg hadde hørt dårlige ting om den, men det bryr meg lite. En anmeldelse er alltid subjektiv, så de har ikke en dritt å si. Dessuten har både jeg og Robert lest boken bak filmen, så vi måtte nesten se den. Kort sagt så var filmen helt grei. Den er mye bedre enn "Da Vinci-Koden", men de hadde endret på en del fra boken, noe jeg synes var litt kjipt. Men den var helt OK; Hverken spennende eller kjedelig.

Nå ser jeg at dette innlegget begynner å bli litt vel langt, så jeg får spare noen av ideene mine til neste innlegg, men siden du har lest så langt som dette skal du få litt Steffen-filosofi helt på slutten. Det er et gammelt spørsmål, og du har garantert hørt det før, men det er umulig å svare på: Hva skjer hvis en ustoppelig kraft møter en urørlig gjenstand?

Jada, endelig ferdig med eksamensfaen og da er det sommerferie for min del. Sinnsykt deilig å være ferdig. I dag sov jeg til klokka var to. Det er ikke uvanlig, men det er første gang jeg har gjort det på 10 måneder uten å ha dårlig samvittighet. Jeg fikk 4 på muntlig Sosiologi & Sosialantropologi. Matte vet jeg jo ikke karakteren på ennå, det var skriftlig, men jeg føler at det gikk ganske greit.

Mandags kveld forberedte jeg meg til prøven, og snakket derfor med min bror Kevin, som er et mattegeni i forhold til meg. Han hjalp meg litt med å forstå kalkulatoren og fortalte meg litt om hvordan prøven kom til å være, siden han nettopp hadde hatt mattetentamen. Det kom visst til å bli todelt prøve: To timer uten hjelpemiddel og tre timer med. Det virket greit nok det, men det var ikke sånn det var i det hele tatt. Det var tre timer med hjelpemidler.

Jeg sleit så sinnsykt med et par av oppgavene, men jeg klarte å naile begge til syvende og sist, og det føltes sinnsykt deilig. Jeg er tall-dysletiker til det fulle, så en karakter som er over 2 ville vært manna fra himmelen. Men jeg føler meg sikker på at jeg står, så det blir flott.

Etter prøven dro jeg hjem. Jeg spiste, og så på litt Simpsons, og kom på det beste øyeblikket noensinne i The Simpsons. Gangsteren Fat Tony skal møte Johnny Tightlips, en av sine "associates", og spør "Hey, Johnny, how's your mother?". Johnny Tightlips svarer selvfølgelig "Wow, hey, who says I got a mother?".

Rundt klokka seks dro jeg og Robert bort til Henrik, hvor også Christian var. Vi tok et par øl og spilte litt FIFA. Robert er fantastisk dårlig i FIFA, og skulle spille alene mot meg og Henrik, som begge er ganske gode. Robert valgte Classic 11, og for de som ikke vet hvilket lag det er, så er det en samlig av tidenes beste fotballspillere på samme lag. Dette vil si at laget har Zico, Baresi, Beckenbauer, Pelé, Cantona, Hagi, Völler, Ravelli og mange fler. Den dårligste på laget har 89 i rating. Jeg og Henrik valgte Aalesund, hvor den beste spilleren har 68. Vi vant. Jeg og Henrik slo verdenslaget gjennom tidene med Aalesund, og Aarøy putta begge. Den ene på corner, og den andre chippet han faktisk inn.

I dag, onsdag, skulle jeg, Henrik, Robert og Niklas kjøre Go Kart i Oslo. Niklas har nettopp fått lappen, så han skulle kjøre. Først måtte han innom hotellet han har fått jobb, som ligget litt utenfor Oslo, for å undertegne arbeidskontrakt. Du hørte det her først: Niklas er like stabil i trafikken som en katt på syre. Det første som skjedde, etter to minutter kjøring, er at han legger seg ut for å kjøre forbi en syklist. Idét han legger seg ut strekker syklisten ut hånda for å signalisere at han skal svinge av til venstre. Hva gjør godeste Niklas? Han legger seg ikke inn igjen, nei. Han peiser på og kjører forbi. Hadde ikke syklisten snudd seg for å se om veien var klar, så hadde Niklas smadret trynet hans.

Det var kø fra Vestby til Oslo, trist som faen i utgangspunktet, men vi moret oss med skriking og ape-etterligning. Robert ble blunket til av pakistansk herremann i 20-årene til venstre for oss i den stillestående køen, og alle lo seg i hjel. Akkurat når jeg holdt på som en ekstremt rasende ape, kom det en strøken Celica opp ved siden av oss, og Robert sier "Åh, fin bil ass!". Alle snur seg, og gjett hvem som sitter i bilen, smiler fra øre til øre og ser på oss? Charter-Svein!

Til fredag blir det tur til København sammen Henrik, Robert, Niklas og Christian. Ja, jeg har en tett vennegjeng. Vi skal road trip-e ned, være en natt og smyge opp igjen. For å ikke sette forhåpningene for høyt eller jinx-e oss: Det blir antageligvis ganske artig.

Jeg fant ut at i tillegg til en nedlastingskode til tre uutgitte Someone Still Loves You Boris Yeltsin-sanger, fulgte det også med nedlastingskode til både førstealbumet Broom og det relativt nye Pershing når jeg kjøpte LP-ene av disse albumene. Men jeg kjøpte også CD-ene, og har rippet disse til datamaskinen min. Så hvis det er noen som leser denne bloggen som har lyst på begge SSLYBYs album og tre uutgitte sanger, så er det bare å si i fra. Det er førstemann til mølla her folkens. Jeg trenger de ikke, har dette fra før. Så; Hvem vil ha den komplette discografien til det beste, ukjente pop/rock-bandet på markedet helt gratis?

Jeg kan garantere deg at du ikke vil finne dette bandet i en norsk platesjappe, så ukjente er de faktisk. Men jeg vil gjøre deg en tjeneste og gi deg litt bra musikk. Hvis du vil ha noen eksempler på hvordan musikken deres er kan du søke på YouTube etter Pangea, Oregon Girl og House Fire fra det hjemmelagde første albumet. Modern Mystery, Glue Girls og Think I Wanna die er mine favoritter fra det studioproduserte andrealbumet.

Første som spør meg om nedlastingkodene vil få de. Siden jeg må lese i hele dag og sikkert hele natt til tirsdag, har jeg dessverre ikke tid til å blogge. Jeg har utrolig lyst, men jeg kan rett og slett ikke. Men for å få litt lengde på innlegget skal jeg lime inn en samtale jeg hadde med Sæve, en av mine beste venner i militæret:

- Lyst på en tyggis, Sæve?

- Nja… Hvordan smak er det?

- Kødder du? ”Hvordan smak er det?” La meg lære deg en ting; tyggis er ikke noe du spør om, det er noe man gambler med.

- Hæ? Sæve ser opp på meg med et forvirret uttrykk.

- Du tenker deg om: ”Har jeg lyst på tyggis?”. Hvis du ikke vil ha tyggis så sier du nei. Hvis du har lyst på tyggis sier du ja. Smak på tyggis er noe man gambler med, noen ganger er man heldig og får Juicy Fruits, noen ganger er du uheldig og får en Extra med mintsmak. Man spør ikke om hva slags smak det er på en tyggis noen andre har kjøpt. Fleste folk er idioter, sant?

- Ja, utvilsomt.

- Haha, veldig morsomt. Fleste folk er idioter, og derfor vil de kjøpe en av disse tyggistypene: Nummer en er vanlig, standard tyggis. Type Extra med mintsmak eller noe sånt. Så har du en annen type idiot, som regel en feit idiot, som er på jakt etter søt smak. De kjøper sånne dyre tyggiser som har små luftbobler fylt med flytende ”sukkerfri” gjørme inni. Det er den typen idioter du vil ha tyggis fra. Du må først spørre deg om du vil ha en tyggis, og så se på hvem som spør. Nå, vil du ha en tyggis av meg?

- Ja, gjerne.

- Siden du sa "gjerne" så tolker jeg det dit hen at du tror jeg liker tyggis fylt med flytende sukker. Stemmer det?

- Stemmer.

- Vel, du tok feil. Jeg har ikke tyggis. Vet du hvorfor?

- Vennligst forklar.

- Jeg er ikke en idiot.

- Ah, jeg skjønner hva du gjorde der. Veeeldig smart… Så du spurte meg om jeg ville ha tyggis når du ikke har fordi… Hvorfor?

- Vet ikke.

Kjære Jesus, jeg var bakfull i går. Var på fest hos broren til Henrik sammen Robert, Henrik og noen venner av Christopher. Good times. Det begynte rolig, men spriten fløyt på slutten. Ble alt for mye whisky på alt for kort tid, så jeg spydde godt. Bad times. Droppa derfor å dra på byen, som egentlig var planen. Når jeg kom hjem spøy jeg enda litt mer. I dag har jeg et par små sår på begge hendene, jævli vondt i høyre kne og grønnske på tilsvarende parti på buksen. Men jeg kan ikke huske å ha tryna på noe tidspunkt. Jeg er også støl i ryggen og nakken som ville helvete.

Til min store skuffelse fikk ikke Alexander Rybak null poeng under Melodi Grand Prix i går, han fikk faktisk nærmere 400. Dette gjør meg forbanna fordi dete betyr at dette ikke er det siste vi kommer til å høre fra den "norske" wonderkid-en Rybak. Det er visstnok en CD på vei også. Jeg har allerede vært lei av det stygge, stygge trynet hans og den jævla fela så lenge jeg kan huske.

I dag er det altså 17. mai, så gratulerer med dagen og så videre. Jeg våknet rundt halv to, spiste en fantastisk frokost som blant annet besto av stor mengder av min yndlingsmat: Bacon. Hell yes. Ikke lenge etter sto Henrik, Robert, og Marie på døra og lurte på om jeg skulle bli med ut på tur. De sto i finstasen, jeg sto i hettegenser, t-skjorte og Kypros' landslagsshorts. Jeg hadde helt glemt at man skal kle seg pent og vimse rundt i sentrum på 17. mai. På med finbukse, skjort og slips.

Ikke lenge etter at vi kom ned i byen møtte vi Christian, for anledningen i smoking og tupp-meg-i-ræva-sko, og Julian. Julian svika oss, som vanlig, så vi tuslet ned på Tollboden for å ta oss en pilsner i sommersola. Foran meg i køen sto det en forbanna retard av en idiot, maksimum 17 år, sammen dama si (Sikkert 15). De skulle bestille, men det var tydeligvis litt for komplisert å bestemme seg, for de må ha endret på hva de skulle ha over 9000 ganger. "En stor Villa og en Garlic Bread Deluxe. Nei, vent litt. En Caesar Chicken. Nei, jeg skal ha en Garlic Bread Original. Hva skal du ha, vennen? Nei, forresten! En liten villa."

Jeg måtte holde meg selv tilbake. Hvor vanskelig er det virkelig å ta en ikke-livsendrende avgjørelse? Hvis det virkelig er så vanskelig så kan du sitte deg i et stille hjørne og pønske på det i et par timer med hvalnøtt-hjernen din, og ikke bruke opp ALLE andres tid.

Jeg fikk omsider bestilt pils til meg og Henrik, og vi satt oss ute og koste oss. Nå er klokka snart sju, og jeg må lese matte fordi jeg har eksamen på tirsdag.

Helt til sist: Hva er meninga med livet? Dette spørsmålet har plaget menneskene så lenge vi kan huske, og i dag skal jeg avsløre svaret: Det finnes ingen mening. Siden alt liv har kommet til å være gjennom tilfeldigheter ligger det ingen plan bak våre liv. Alt som har levd, lever og kommer til å leve er produktet av tilfeldige hendelser kan det ikke ligge en tanke bak det hele. Og siden alt som har skjedd i fortiden dikterer hva som vil skje i fremtiden er det i tillegg fysisk umulig med fri vilje. Dette er fakta, ren vitenskap.

Hvis det hverken finnes en mening med livet eller fri vilje, hva er da vitsen med å studere og skaffe seg en ni til fire-jobb? For å være helt ærlig så vil jeg heller være hjemløs enn å være fanget i et runtineliv hvor jeg lever for å jobbe, og ikke omvendt. Et slikt liv er ikke å leve, det er å eksistere. Livet er kort og dyrebart, det gjelder å gjøre mest mulig ut av det! Det hele handler om å kose seg og nyte livet mens man kan.

Ja, jeg vet; Dette høres sikkert ut som ungdomsrebellsnakk, men jeg har virkelig ikke lyst til å bruke en tredjedel av døgnet mitt (Åtte timer), og dermed en tredjedel av livet mitt, på jobb. I et grått kontor. Jeg ser bare ikke vitsen. Hvorfor skal man leve som maur? Jeg vil ikke spare penger og haste meg bortover for å rekke min egen begravelse.

Det popper opp blogger over alt rundt meg for tiden. Mange venner og kjente har i det siste startet sin egne blogg, og uansett hvem som inspirerte de tolker jeg det til at det var meg. Uansett, siden jeg har skrevet i nærmere tre år tenkte jeg at jeg skulle dele noen tips og triks, og forklare min prosess fra idé til en a4-side med tekst.

Dere som har lest bloggen siden dens spede begynnelse har selvfølgelig lagt merke til at bloggen har blitt en megen dynamisk organisme. Den har endret seg drastisk, og selv om det er en del temaer som går igjen, så er det blitt en del variasjon. De første innleggene var langt fra gjennomtenkte og de var ofte veldig korte, noe som gjorde at frekvensen med innlegg var ganske høy i starten. Så gikk jeg over i en periode hvor alt jeg blogget om (av en eller annen grunn) var skole. Bloggen har vært i samme stil som den er nå siden starten av 2008.

Dette var prosessen bak et innlegg i gamle dager: Jeg fikk en idé, og blogget det. That's it. Nå er det blitt mye mer avansert. Det tar kanskje noe mer tid for meg å skrive et innlegg nå om dagen, men jeg koser meg mens jeg gjør det. Dessuten blir innleggene mye bedre nå når jeg tar meg tid til å finjustere og raffinere.

Prosessen bak et blogginnlegg nå: Jeg får en ide, vanligvis mens jeg prøver å sove. Siden jeg har korttidshukommelse som en gresshoppe har jeg strategisk plassert notatblokker og penner over alt, slik at jeg alltid kan notere ned eventuelle geniale tanker. Jeg har en notatblokk ved skrivebordet, en på nattbordet og en i jakka. Dette gjør at jeg så godt som alltid har en notatblokk i nærheten. Jeg har også en Moleskine notatbok, som jeg tar med meg hvis jeg sitter ute i hagen.

Med en gang jeg har mulighet legger jeg til et nytt innlegg som utkast på bloggen min, det vil si at dere ikke kan se det før jeg trykker publiser, men det er fortsatt der. Her samler jeg opp ideer i korte setninger (Eksempel for dette innlegget er "Forklar bloggprosess") til jeg har en fem-seks ting jeg kan skrive om. Det kan være flere eller færre avhengig av hvor stort emnet er. Neste steg i prosessen er å gjøre ideer på en setning til ett eller flere avsnitt. Mitt motto er når jeg er på dette stadiet: Finskriv, overdriv.

Deretter publiserer jeg innlegget, og reklamerer på Facebook. Dette gjør jeg ikke fordi jeg trenger flere lesere, men rett og slett fordi det når de aller fleste av leserne mine på én gang.

Jeg skal ønske meg en av to ting til bursdagen min som er om en måned: Speilreflekskamera eller videokamera. Men jeg er ikke sikker på hva. Jeg liker å ta bilder, har et gammelt speilreflekskamera som tilhørte fattern. På en annen side fanger ikke bilder nødvendigvis situasjonen med mindre man er en god fotograf. Fikk et Creative Vado til jul, et lommevideokamera med en gig minne. Problemet med det er ikke kvaliteten, den er faktisk overraskende bra. Greia er at jeg ikke har noe redigeringsverktøy som klarer å redigere filene den lager. Noe som suger, for sist jeg filmet noe jeg ville dele med Vado, måtte jeg laste opp ni snutter på YouTube.

Fordelen med et videokamera er at det er mindre enn et speilreflekskamera. Og man kan subscribe til meg på YouTube så man får videoene med en gang de er oppe. Jeg kunne ha gjort om bloggen til en vlogg, men det kommer nok ikke til å skje uansett. Jeg er en tenker, ikke en snakker.

Vennegjengen har nemlig planlagt tur til Göteborg 2. oktober, og da kunne det blitt moro å ha med videokamera for å filme en liten dokumentar av turen. Vi skal nemlig på kasino i Sverige. Hvorfor 2. oktober? Jo, fordi Robert, den tosken, er født 3. oktober. Ikke én i gjengen er født senere enn juni. Bortsett fra Robert. Og om et og et halvt år, 2. oktober 2010 skal vi til Las Vegas. Alkohol og poker. Dæven, det kommer til å bli en dyr tur. Det kommer til å bli helt sykt. Der er nok videokamera nødvendig hvis vi skal vite hva vi har gjort i etterkant.

I går dro jeg til Sverige med nevnte Robert. Hvorfor? Fordi vi bor så forbanna nærme! Og prisen for i Sverige snus er halvparten av det den er i Norge. Men vi er også film-buffs, og på Nordby har de en syyyk filmsjappe. Jeg kjøpte meg seks filmer til den nydelige prisen 172 norske kroner. Og la meg bare si med en eneste gang at det ikke var drittfilmer. Evil Dead, The Thing, Bravo Two Zero, The Sting, The Beach og Jackie Brown.

Evil Dead og The Thing er to av yndlingsfilmene mine, og de er begge klassikere i min mening. Det er uten tvil de to beste skrekkfilmene jeg har sett. Det finnes ingenting bedre enn en skrekkfilm fra 70- eller 80-tallet. Tidsperioden hvor regissører bare trengte et kamera, en eller flere skuespillere og en bøtte med blod. Evil Dead er et godt eksempel på dette. The Thing har et relativt stort budsjett.

Bravo Two Zero er en film vi så i militæret, som handler om åtte engelske spesialsoldater som går på oppdrag i Irak under gulfkrigen. Elt går selvfølgelig til helvete. Mener å huske at han ene fyren løp 40 mil på sju dager for å komme seg i sikkerhet i Jordan. Problemet er det at når vi så den i militæret var det en kopi av en kopi av en kopi på VHS, så kvaliteten var elendig.

The Beach har jeg sett et par ganger, og den er jo grei. Jackie Brown kjøpte jeg av to grunner: For det første har jeg bare sett halvparten. For det andre er det Quentin Tarantino, som er et geni. The Sting vang sju Oscar på 70-tallet en gang, og i hovedrollene er det beste film-radarparet noen sinne. Robert Redford og Paul Newman. De spilte også sammen i Butch Cassidy and the Sundance Kid, som er en av yndlingsfilmene mine gjennom tidene.

På vei hjem fra Robert gikk jeg forbi et vakkert syn: En gammel, rusten Volvo 240 med følgende klistremerke i bakruta: "Vårt miljø, vårt ansvar".

Oh shi- kom akkurat ut fra ferdig muntlig eksamen i Sosiologi & Sosialantropologi. Jeg pugget for det meste på kultur og sosialiseringprosessen, men trakk fordeling av goder som tema. Jeg gjorde det vel egentlig helt greit, men fyren tok meg i bakhold et par ganger. Jeg snakket om sosial mobilitet, både karrieremobilitet og generasjonsmobilitet, og brått spurte han meg om hvilke grupper Marx var opptatt av. Jeg ble faktisk overrasket over at folk fortsatt tror at Karl Marx’ klasseinndeling fortsatt gjelder. Jeg mener, det er tross alt ikke 1800-tallet lenger. Dette er ikke et industrisamfunn, det er et kunnskaps- og informasjonssamfunn.

I skrivende øyeblikk sitter jeg i kantina på Malakoff og venter på karakterene mine. Det er rart å være tilbake. Jeg har tilbrakt mange, mange timer i kantina her. Da satt jeg sammen med et bord fylt med venner, og vi spilte gjerne kort. Nå sitter jeg her sammen to retards jeg aldri har sett i hele mitt liv. Det er både godt og vondt å være tilbake.

Nå gjenstår eksamen i matte skriftlig. Jeg gruet meg ikke til dette, men matta gruer jeg meg til. De som kjenner meg godt vet at matte er min Akilles’ hæl. Jeg liker ikke matte, og har aldri likt det. Jeg husker at jeg lå langt bak klassen allerede på barneskolen. Matte er så definitivt, det er så endelig. Alt skal være perfekt for at det går opp, og svaret er viktigere enn spørsmålet. Jeg er en ordets mann. Jeg liker å skrive, jeg liker film, fotografi og så videre. Jeg liker også vitenskap, og psykologi. Kort sagt liker jeg ting hvor spørsmålet er viktigere enn svaret. Som ”Hvor kommer vi fra?”. Samme faen hvor vi egentlig kommer fra, det er spørsmålet som er viktig.

Kjære matte-elskere: Vennligst dø.

Okay, da var jeg hjemme igjen. Og jeg har fått vite karakteren min. Jeg klarte faktisk å svindle til meg en solid 4. Jeg er ekstremt fornøyd med det, med tanke på at jeg hadde 20 minutter til å forberede meg på et tema jeg ikke har lest noe som helst på: Fordeling.

Har blitt innkalt til rep. Det vil si Repitisjonsøvelse. Jeg var jo i Heimevernet, så jeg har fortsatt 26 uker igjen med militærtjeneste før jeg er ferdig. Mens jeg var i førstegangstjenesten ble vi lovet å ikke bli kalt inn til rep i 2009 fordi vi dimmet i 2009. Men jeg er innkalt til rep 1. september på Rygge Flystasjon.

Det er en oppkledningsøvelse for alle de nye, så forhåpentiligvis treffer jeg igjen noen av folka i troppen som var fra vestfold. Uheldigvis er øvelsen bare på tre dager, men jeg skal forhøre meg om bytting til HV Innsats. Dette vil innebære at jeg vil ha tre uker rep hvert år i steden for en uke. I løpet av øvelsen skal vi får utstyr, klær og våpen, vi skal skyte og vi skal ha nærkamp. Jeg gleder meg faktisk noe helt jævelig. Jeg bare ber om at Rygge har HK 416 før jeg kommer inn, så jeg kan ha en slem 416 hjemme i steden for en 40 år gammel AG3.

I går fikk jeg også en fantastisk pakke i posten! Noen av dere vet at jeg elsker indie-musikk, det vil si ukjente band. Jeg likte The Shins lenge før de ble spilt på Scrubs og Grey's Anatomy, det samme med The Fray og Aqualung. Disse bandene har nå blitt spilt i hjel, men i litt over ett år har jeg hatt et favorittindieband: Someone Still Loves You Boris Yeltsin. Jeg har fulgt de siden de ga ut sitt førstealbum uten plateselskap. Definitivt en av mine topp fem yndlingband. De høres ut som et mer avslappet Shins på en måte, og musikken er utrolig lett å høre på.

Og det var Someone Still Loves You Boris Yeltsin jeg fikk pakke av. Egentlig av plateselskapet deres, men jeg skal ikke være pirkete. Det jeg fikk i pakken min var dere to album, Broom og Pershing, på CD og vinyl, og en t-skjorte. Og hold kjeften din med at vinyl er et dødt medium. Hvis det er dødt, hvorfor i helvete gis det fortsatt ut LP-er? Uansett, uten tillegg i prisen fikk jeg to buttons hvor det står Someone Still Loves You Boris Yeltsin på russisk, tre klistremerker, tre plakater og en godteri-greie. Ja, jeg fikk godteri av et plateselskap. Airheads heter godteri-greia. Sært.

Poenget mitt er, foruten å prøve å spre litt god musikk, at jeg også fikk to "gavekort" på tre eksklusive SSLYBY (Myyye lettere å skrive) sanger. Problemet er bare det at begge gavekortene er på de tre samme sangene. Så hvis du eller noen du kjenner vil få et gavekort av meg, så er det førstemann til mølla. Sangene er The Beach Song, I Didn't Mean It og Stain. Jeg har ikke hørt noen av disse fra før, så jeg er utrolig spent.

Apropos gratis musikk: Nei, jeg skal ikke diskutere piratkopiering. Piratkopiering er slemt. Les videre hvis du liker Coldplay: På fredag kan du gå inn på Coldplay.com og gratis laste ned det nye live-albumet deres, som heter LeftRightLeftRightLeft. Klokken 10 på morgenen norsk tid vil albumet bli lagt ut for nedlasting.

Jeg abonnerer på Illustrert Vitenskap, og det er det beste bladet du får for penger, muligens med unntak av Larsons Gale Verden. I går fikk jeg et splitter nytt eksemplar levert, og jeg fant en meget interessant artikkel allerede 17 sider inn i bladet. De fleste artiklene er interessante, spør du meg, men denne er så utrolig at jeg skal dele den med dere ord for ord:

DATASPILL KAN DEMPE POSTTRAUMATISK STRESS

Psykologi: Man kan selv manipulere hjernen tiå lagre bare et svakt minne om en ubehagelig opplevelse. Alt som skal til for det, er å spille det klassiske dataspillet Tetris i en halv time i løpet av de første seks timene etter hendelsen.

I tiden like etter hendelsen er hjernen ennå opptatt med å lagre opplevelsen som et minne. Hvis hjernen forstyrres på dette stadiet av det enkle dataspillet, blir den dårlige opplevelsen på langt nær lagret like godt. Tetris aktiverer de samme hjerneområdene som dem man bruker for å bearbeide inntrykk etter en krisesituasjon. Spillet kan forebygge eksempellvis posttraumatisk stress der svært dramatiske opplevelser etter en stund kan utløse grufulle tilbakeglimt, angst og depresjoner. Det er forskere ved University of Oxford som hevder dette etter gjentatte vitenskapelige undersøkelser med 40 testpersoner.

Der har du det. Svart på hvitt: Tetris forebygger posttraumatisk stress fordi den forstyrrer hjerneområdene som bearbeider minner. Ikke rart jeg har dårlig hukommelse når jeg har brukt brorparten av de siste 12 månedene i sivil til å spille Tetris. Tetris er uten tvil det beste spillet noen gang laget. Det er et spill som er enkelt å spille, men vanskelig å mestre. Hvis du vil se om du er bedre enn meg er det bare å gå hit, trykke på tetris-animasjonen til høyre for hvor det står Neave med store bokstaver, og prøve å slå 650 000 poeng. Lykke til.
Aller sist vil jeg runde av ved å snakke litt om meg selv.

Når jeg gikk inn i førstegangstjenesten veide jeg 69 kilo. Etter seks måneder med fysisk trening og disiplin veide jeg 62 kilo. Nå som jeg har begynt med litt avslappet trening hjemme har jeg gått opp til 67 kilo. Og de fem kiloene er kun muskelmasse. Det kanskje høres ut som om 67 kilo er litt lite for en fyr på 180, og det er det kanskje. Men tro meg, mine damer og herrer, det er kunn bein og muskler.

Kombiner dette med liten tålmodighet, en lunte som mangler et par centimeter, og... Vent, stryk det siste. Lunta mi er ganske lang, men temperamentet den tenner er som dynamitt. De som har sett meg på løkka vet hva jeg snakker om. Spør Henrik. Gutten har hatt problemer med skulderen helt siden jeg takla han i 2005. Når dette kombineres med at jeg har hatt trening i militær nærkamp, er det bare å prøve seg. Dette kommer til å høres psykotisk ut, men noen ganger bare ønsker jeg at noen skal dra til meg. Jeg venter på det. Mest fordi jeg aldri har vært i en ekte slosskamp før.

Det nærmeste er vel egentlig når jeg, Niklas og Henrik var på byen i Langesund, og vi ble offer for blind vold. Jeg var på vei til å slå tilbake når det plutselig rabler for fyren som slo meg. Han plukker opp en stol fra utestedet vi var på, begynner å slå den mot en lyktestolpe og skriker "Gi meg en kniv! Hvem har kniv?!". Da var det egentlig bare å skygge banen.

Point being: Come get some! Devil Dog out.