Wednesday, May 02, 2012

Fysisk og psykisk helse

Innlegg 156.

Det er litt pussig hvor godt man forstår livet når man er ung, men så vet man egentlig ingenting. Jeg pleide faktisk å tro med hele mitt hjerte at det var skriving som holdt meg sinnsfrisk. Bortsett fra tiden som skribent for Arctic Nova har jeg skrevet mindre og mindre de siste årene, og det har kommet til at jeg har har skrevet to blogginnlegg det siste året: ett om hvordan The Gathering oppleves for en som aldri har vært på LAN før, og ett i desember hvor jeg spådde blogg-comeback.

Jeg begynner å tro at skriving er dårlig for meg, for min mentale helse. Det gjør meg innesluttet, kynisk og analyserende. Disse personlighetstrekkene vil trolig alltid være en del av meg i mindre grad, men jeg blir fullstendig dominert av de når jeg er i "skribentmodus". I det siste har jeg ikke så mye som tenkt på skriving, og jeg har det bedre enn noen gang.

Det har vært tider hvor man kan si at jeg har vært mindre enn begeistret for å leve. Nå? Jeg elsker livet. Jeg forventer ikke å skrive så mye de neste månedene. Kanskje en oppdateringsblogg her og der. Annet enn det, fuck skriving. For now.

Nå, la oss snakke om noe jeg bryr meg mer om: trening. Det var ca et år siden jeg begynte å trene seriøst, og når jeg skadet håndleddet på høsten hadde jeg gått opp 10 kilo (til 78), og jeg trodde jeg var the cat's pajamas. Så sluttet jeg å trene i tre måneder på grunn av den overnevnte skaden, og før jeg visste ordet av det veide jeg 72, og begynte å få bemerkninger om hvor tynn jeg hadde blitt. Fra januar brukte jeg fire måneder på å komme meg på personlig vektrekord: 82 kilo. Nå er jeg på vei ned igjen for å minske kroppsfettprosenten min før strandsesongen.

Jeg skriver ikke om dette for å skryte på noen som helst måte, jeg skriver det for å gi et unikt innblikk i min psykologi og mitt ego. Du skjønner, jeg har alltid vært liten. Jeg var alltid blant de  laveste i klassen på barne- og ungdomsskolen, og var vel knapt nok over 1,60 når jeg startet på videregående. Jeg fikk sjokk når jeg veide inn på 69 kilo på innrykk i forsvaret fordi jeg aldri hadde vært tyngre. Når jeg kom ut av forsvaret veide jeg 62 kilo. Oh, må nevne at jeg er 1,80 høy nå.

Det er kanskje overflødig å si, men 62 kilo når man er 1,80 er helt vilt usunt som mann. Nå er jeg nesten 20 kilo tyngre, trener 3-5 ganger i uken, og passer på hver eneste ting jeg spiser. Jeg spiser ikke 100% perfekt hver eneste dag, men jeg har oversikt over alt jeg får i meg, men jeg er aldri utenfor hva jeg anser som akseptabelt. MyFitnessPal er en fantastisk app for de som vil holde øye på kalori/karbohydrat/proteininntak.

Jeg begynner å bli glad i kroppen min, og begynner å få komplimenter fra alle kanter. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere trener. Seriøst. På en annen side, dere må gjerne være fornøyde med dere selv og holde dere sånn, så ser jeg bedre ut når vi sammenlignes.

Det føles utrolig godt å legge inn masse energi og innsats i noe og at det blir anerkjent av andre. Vet du hva det beste er? I mine egne øyne har jeg såvidt begynt. Jeg gleder meg allerede til høsten, hvor jeg skal begynne å "bulke" igjen (spise mye for å legge på meg muskelmasse).

Wednesday, December 28, 2011

Well, fuck... På tide å riste støvet av pennen igjen. Innlegg nummer 155.

Det er omtrent ett år siden sist gang jeg skrev noe som helst fornuftig. Det føles unaturlig og kunstig å blogge igjen. Det er visst en "av"-bryter i hjernen min likevel. Kniven føles sløv.

Det siste året har jeg, i kronologisk rekkefølge, røket ut av jegerskoleopptak i forsvaret (på grunn av mitt første astmaanfall noensinne), vært på mitt første ordentlige LAN (The Gathering) som presse, begynt å trene fem ganger i uken (gikk opp 10 kg), skaffet meg fast jobb (på kontor), sluttet å trene (på grunn av forstuelse i håndledd) og sluttet som assisterende redaktør og skribent i ArcticNova.

Når jeg får det ned på papir sånn som dette blir det litt lettere å få oversikt over hva som faktisk har skjedd. Det har vært et veldig rart år. Noe godt, noe vondt, men sett i perspektiv har det vel jevnet seg ut.

"Blogg da! Hvorfor blogger du ikke lenger?" Godt spørsmål, min (oppdiktede) venn, og jeg er egentlig ikke helt sikker på om jeg har et tilstrekkelig svar. Det siste blogg-innlegget jeg virkelig brydde meg om ble skrevet i februar, når jeg røk ut av jegeropptaket. Hvis du ikke visste det, så kan jeg fortelle at det er jævlig dårlig timing å få sitt første astmaanfall noensinne mens man løper "3000 meter"-testen.

Selv med et svært snevert pusterør kom jeg bare ett minutt etter tidsfristen på 14 minutter, og det var flere på opptaket som ga seg underveis i testen. Jeg er så stolt av meg selv for at jeg fullførte. Det sier mye om hvor målbevisst jeg er.

Vel, needless to say, jeg mistet litt motet etter dette. Motivasjonen var rett og slett ikke der. Og, som min forfatterhelt Charles Bukowski sier:

"The writing arrives when it wants to...You can’t squeeze more writing out of the living than is there."
Så fikk jeg meg jobb. Når jeg var ferdig på jobben dro jeg hjem for å trene. Nesten uten unntak var dette sant i nærmere et halvt år. Igjen vil jeg sitere Bukowski. Delvis fordi sitatet passer perfekt, men også fordi Bukowski er et fucking geni som hadde en sånn innsikt i "the human condition" som man sliter med å finne i andre forfattere.

"Writers are desperate people and when they stop being desperate they stop being writers."
Dette kunne ikke blitt mer sant for min del. Absolutt alt jeg verdsetter av mine egne skriverier har vært skrevet under stort press. Min første novelle, som ble skrevet en sommerferie hvor jeg virkelig var usikker på hva det skulle bli av meg. Det siste blogg-innlegget før jeg dro inn i militæret. En mail eller to med broren min mens jeg var i forsvaret. En bursdagsgave til ei jente. Det siste blogg-innlegget før jeg startet på Universitetet i Oslo for andre gang.

Når jeg fikk meg jobb var det liksom ikke krise om jeg tok en pause fra skriving. Da var ikke skrivingen førsteprioritet lenger, plutselig var det back up-planen min.

Jeg vet ikke lenger, jeg. Har ikke lyst til å bli helt melodramatisk og si noe dumt som at jeg ikke vet hvem jeg er lenger, men å bli skribent har vært drømmen min i mange år. Jeg startet denne bloggen i august 2006, holy fuck. Fem og et halvt år. Da er det en ganske big deal at jeg ikke skrev på nesten et år.

Jeg får prøve å gjøre det opp igjen for dere (og meg) i 2012. Forhåpentligvis med noe mer lystig lesestoff. Vi avslutter med noen tilfeldige tanker som jeg har spart på siden sist gang jeg blogget:

Hvorfor er det bare pornostjerner som er "stjerner"? Finnes det ingen revisorstjerner?

Million Dollar Idea: Fight or Flight Simulator 2011. Seriøst, hvorfor har ingen gitt meg et diplom for vittighet enda?

Wednesday, August 25, 2010

Yo homies. Som du kan ha lagt merke til har jeg sluttet å blogge her. Som skribent og assisterende redaktør for Arctic Nova er det bare rett og rimelig at jeg blogger der i stedet for her. Dessuten får jeg flere tilbakemeldinger, kommentarer og treff der. Så FUCK OFF. Neida, bare tuller.

Hvis du liker meg og/eller mine skriverier, kan du gå hit for å sjekke om jeg har skrevet noe du ikke har fåttmed deg:

http://www.arcticnova.org/user/Hellraizer
Hvis du velger "Blogger"-knappen over bildet av meg kan du se mine 15 siste innlegg i kronologisk rekkefølge (de nyeste er øverst). Så langt har jeg skrevet 15 innlegg som kun ligger på Arctic Nova, og ikke her.

Ta det med ro, jeg kommer ikke til å slutte å skrive. Forfatterskap er, som du kanskje vet, min lidenskap og min største ferdighet. Denne bloggen, Kampen Mot Tilværelsen, har en rik historie. Jeg har nå skrevet på denne siden i fire år, og har produsert 149 innlegg av god lengde og ypperste klasse.

Hvis du fortsatt besøker denne siden er jeg glad i deg.