Well, fuck... På tide å riste støvet av pennen igjen. Innlegg nummer 155.

Det er omtrent ett år siden sist gang jeg skrev noe som helst fornuftig. Det føles unaturlig og kunstig å blogge igjen. Det er visst en "av"-bryter i hjernen min likevel. Kniven føles sløv.

Det siste året har jeg, i kronologisk rekkefølge, røket ut av jegerskoleopptak i forsvaret (på grunn av mitt første astmaanfall noensinne), vært på mitt første ordentlige LAN (The Gathering) som presse, begynt å trene fem ganger i uken (gikk opp 10 kg), skaffet meg fast jobb (på kontor), sluttet å trene (på grunn av forstuelse i håndledd) og sluttet som assisterende redaktør og skribent i ArcticNova.

Når jeg får det ned på papir sånn som dette blir det litt lettere å få oversikt over hva som faktisk har skjedd. Det har vært et veldig rart år. Noe godt, noe vondt, men sett i perspektiv har det vel jevnet seg ut.

"Blogg da! Hvorfor blogger du ikke lenger?" Godt spørsmål, min (oppdiktede) venn, og jeg er egentlig ikke helt sikker på om jeg har et tilstrekkelig svar. Det siste blogg-innlegget jeg virkelig brydde meg om ble skrevet i februar, når jeg røk ut av jegeropptaket. Hvis du ikke visste det, så kan jeg fortelle at det er jævlig dårlig timing å få sitt første astmaanfall noensinne mens man løper "3000 meter"-testen.

Selv med et svært snevert pusterør kom jeg bare ett minutt etter tidsfristen på 14 minutter, og det var flere på opptaket som ga seg underveis i testen. Jeg er så stolt av meg selv for at jeg fullførte. Det sier mye om hvor målbevisst jeg er.

Vel, needless to say, jeg mistet litt motet etter dette. Motivasjonen var rett og slett ikke der. Og, som min forfatterhelt Charles Bukowski sier:

"The writing arrives when it wants to...You can’t squeeze more writing out of the living than is there."

Så fikk jeg meg jobb. Når jeg var ferdig på jobben dro jeg hjem for å trene. Nesten uten unntak var dette sant i nærmere et halvt år. Igjen vil jeg sitere Bukowski. Delvis fordi sitatet passer perfekt, men også fordi Bukowski er et fucking geni som hadde en sånn innsikt i "the human condition" som man sliter med å finne i andre forfattere.

"Writers are desperate people and when they stop being desperate they stop being writers."

Dette kunne ikke blitt mer sant for min del. Absolutt alt jeg verdsetter av mine egne skriverier har vært skrevet under stort press. Min første novelle, som ble skrevet en sommerferie hvor jeg virkelig var usikker på hva det skulle bli av meg. Det siste blogg-innlegget før jeg dro inn i militæret. En mail eller to med broren min mens jeg var i forsvaret. En bursdagsgave til ei jente. Det siste blogg-innlegget før jeg startet på Universitetet i Oslo for andre gang.

Når jeg fikk meg jobb var det liksom ikke krise om jeg tok en pause fra skriving. Da var ikke skrivingen førsteprioritet lenger, plutselig var det back up-planen min.

Jeg vet ikke lenger, jeg. Har ikke lyst til å bli helt melodramatisk og si noe dumt som at jeg ikke vet hvem jeg er lenger, men å bli skribent har vært drømmen min i mange år. Jeg startet denne bloggen i august 2006, holy fuck. Fem og et halvt år. Da er det en ganske big deal at jeg ikke skrev på nesten et år.

Jeg får prøve å gjøre det opp igjen for dere (og meg) i 2012. Forhåpentligvis med noe mer lystig lesestoff. Vi avslutter med noen tilfeldige tanker som jeg har spart på siden sist gang jeg blogget:

Hvorfor er det bare pornostjerner som er "stjerner"? Finnes det ingen revisorstjerner?

Million Dollar Idea: Fight or Flight Simulator 2011. Seriøst, hvorfor har ingen gitt meg et diplom for vittighet enda?

Yo homies. Som du kan ha lagt merke til har jeg sluttet å blogge her. Som skribent og assisterende redaktør for Arctic Nova er det bare rett og rimelig at jeg blogger der i stedet for her. Dessuten får jeg flere tilbakemeldinger, kommentarer og treff der. Så FUCK OFF. Neida, bare tuller.

Hvis du liker meg og/eller mine skriverier, kan du gå hit for å sjekke om jeg har skrevet noe du ikke har fåttmed deg:

http://www.arcticnova.org/user/Hellraizer

Hvis du velger "Blogger"-knappen over bildet av meg kan du se mine 15 siste innlegg i kronologisk rekkefølge (de nyeste er øverst). Så langt har jeg skrevet 15 innlegg som kun ligger på Arctic Nova, og ikke her.

Ta det med ro, jeg kommer ikke til å slutte å skrive. Forfatterskap er, som du kanskje vet, min lidenskap og min største ferdighet. Denne bloggen, Kampen Mot Tilværelsen, har en rik historie. Jeg har nå skrevet på denne siden i fire år, og har produsert 149 innlegg av god lengde og ypperste klasse.

Hvis du fortsatt besøker denne siden er jeg glad i deg.

Jeg har funnet ut hva mitt hovedproblem med mine medmennesker er. Før tenkte jeg at de fleste var dummere enn meg, og det kan hende at det ligger litt sannhet i det, men i det siste har jeg begynt å tenke på "smarthet" på en annen måte enn jeg gjorde før. For meg virker det nå nesten som at IQ er som tid: det er ikke lineært.

Først og fremst må man kunne si at smarthet er noe som er ekstremt vanskelig å definere. Det finnes mange typer IQ, hvor logisk tenking kun er én av grenene. Musikalsk og sosial IQ er andre deler av paikartet som du antageligvis har hørt om, og de fleste har vel sett, eller hørt historier om, savanter. De som for eksempel vet hvilken ukedag 18. april 4782 lander på, men som ikke klarer å se andre mennesker i øynene. Det er ikke dette jeg skal skrive om nå, jeg skal skrive om mannen i gata. Gjennomsnittlige mennesker, om du vil.

La meg først gi litt historie: jeg er en filmsnobb. Jeg kan mye om film, jeg vet hva som gjør en film bra og hva som gjør en film dårlig. Dette gjør selvfølgelig at jeg hater filmer som Transformers, G.I. Joe, og lignende, med hele mitt hjerte. Det som plager meg er ikke at filmene er dårlige. Det som plager meg er at andre ikke ser at de dårlige. Det finnes folk som oppriktig synes dette er bra filmer.

Mine sterke meninger om film, psykologi og menneskehetens eksistens generelt har gjort at jeg har havnet i en hel del diskusjoner (les: kriger) om film, og hvordan de spesialeffektbaserte drittfilmene Hollywood truer ut hvert år er et tegn på at menneskeheten aldri har vært dummere og smartere samtidig. En del av disse diskusjonen har i det siste vært gjennom Arctic Nova, både på våre forumer og våre IRC-kanaler.

La oss for eksempel se på Transformers 2. Dette er i mine øyne den dårligste filmen gjennom tidene i forhold til hvor mye penger den kostet. Grunnene til at jeg hater filmen er blant annet gapende plotthull, manglende motivasjon for filmens karakterer, manglende motivasjon for publikum å heie på filmens karakterer, ingen personligheter i filmens karakterer, ingen karakterutvikling i filmens karakterer, et elendig manus, skremmende dårlig skuespill, idiotiske vitser om hundesex, rastistiske stereotyper, skrekkelig fysikk i filmen, og så videre. Likevel finner jeg gang på gang at folk faktisk forsvarer denne filmen. Hvorfor?

Jeg har seriøst ikke lyst til å legge skylden for alt dette på IQ (eller mangelen derav), men det må da være en del av skylden? Kan du se for deg en Harvard-professor si Transformers 2 er yndlingsfilmen hans?
Jeg mener oppriktig at noen filmer er objektivt bedre enn andre filmer, og jeg kan ikke skjønne at folk vil kunne argumentere mot det. Ingen i sitt rette sinn kan si at Transformers 2 er en bedre film enn Citizen Kane. Men hjernen din er linsen du ser verden gjennom. Jeg kom på en analogi her om dagen: jo bedre høyttalersystem du har, jo flere detaljer og nøyanser vil du høre i musikken som avspilles. Kan ikke det samme kunne sies hvis du bytter ut høyttalersystem med hjerne, og musikk byttes ut med film?

Jeg mener... Jeg personlig klarer ikke å begripe hvorfor filmer alà Transformers 2 og TV-serier som Big Bang Theory, Two and a Half Men og 99,8 av alle andre situasjonskomedier med fire kameraer er så populære som de er. Jeg kan komme opp med to mulige forklaringer: den ene er dumhet, den andre er kort oppmerksomhetsspenn.

Seriøst, firekameras sit-coms er skremmende dårlig. Det seriene går ut på er at skribentene har panikk. Uten reklamepauser varer en episode i 20 minutter, så de vet at de ikke har tid til en interessant karakterark, så de bare dytter inn "vitser" og "morsomheter" for å få tiden til å gå. Joda, de kunne hatt en karakterark over en sesong, men alle vet at slike serier en de man setter på bare for å ha noe å se på, så folk bryr seg ikke.

Kort oppmerksomhetsspenn må ha noe å gjøre noe med at søppel som dette blir populært. Personlig klarer jeg meg i mer enn tre minutter uten at en vits blir fortalt eller en slåsskamp mellom to latterlig dimensjonerte roboter bryter ut. Det er nesten litt bortskjemt oppførsel også, å kreve å bli underholdt hvert sekund av døgnet?

Jeg vet at dette er et sårt tema for mange. Ingen vil være "dumme", men faktum er at noen rett og slett er smartere enn andre... På noen områder. Dette bringer meg tilbake til mitt første poeng: IQ er ikke lineært. For det første finnes det bokstavelig talt hundretusenvis av områder å være smart på. Så uansett hvor mye jeg har lyst til å kalle alle som liker Two and a Half Men for tilbakestående, er sjansen for at de er bedre enn meg på en eller flere områder ganske stor.

Dessuten har dette gått opp for meg i det siste: det er en stor avgrunn mellom hvor smart man er og hvor smart man har potensiale til å bli. Jeg har et par venner som er smarte, men som jeg vet ville vært ti ganger så smarte hvis de la inn en innsats for det. Det motsatte gjelder nesten for meg. Jeg har alltid vært en relativt lys pære, men det var først når jeg ble forelsket i ei jente at jeg bestemte meg for å bli en smart fyr. For like barn leker best, sant?

I 7. klasse så jeg jenta jeg var forelska i lese Ringenes Herre. Min reaksjon? Å kjøpe boken og lese den selv. På et eller annet tidspunkt ble jeg mer opptatt av å lese, å skrive og å lære enn denne jenta, og dette har utvilsomt gjort at jeg er den jeg er i dag. Har jeg truffet mitt potensiale eller har jeg bare såvidt begynt min vandring? Det er vanskelig, om ikke umulig, å si. Men jeg kan si med stor sikkerhet at jeg er en bedre person akkurat nå enn jeg var i fjor, og definitivt i forhold til for to år siden.

Så nyt livet, mine venner. Bruk hjernen din, den er det sterkeste verktøyet du noen sinne kommer til å eie.