Well, fuck... På tide å riste støvet av pennen igjen. Innlegg nummer 155.

Det er omtrent ett år siden sist gang jeg skrev noe som helst fornuftig. Det føles unaturlig og kunstig å blogge igjen. Det er visst en "av"-bryter i hjernen min likevel. Kniven føles sløv.

Det siste året har jeg, i kronologisk rekkefølge, røket ut av jegerskoleopptak i forsvaret (på grunn av mitt første astmaanfall noensinne), vært på mitt første ordentlige LAN (The Gathering) som presse, begynt å trene fem ganger i uken (gikk opp 10 kg), skaffet meg fast jobb (på kontor), sluttet å trene (på grunn av forstuelse i håndledd) og sluttet som assisterende redaktør og skribent i ArcticNova.

Når jeg får det ned på papir sånn som dette blir det litt lettere å få oversikt over hva som faktisk har skjedd. Det har vært et veldig rart år. Noe godt, noe vondt, men sett i perspektiv har det vel jevnet seg ut.

"Blogg da! Hvorfor blogger du ikke lenger?" Godt spørsmål, min (oppdiktede) venn, og jeg er egentlig ikke helt sikker på om jeg har et tilstrekkelig svar. Det siste blogg-innlegget jeg virkelig brydde meg om ble skrevet i februar, når jeg røk ut av jegeropptaket. Hvis du ikke visste det, så kan jeg fortelle at det er jævlig dårlig timing å få sitt første astmaanfall noensinne mens man løper "3000 meter"-testen.

Selv med et svært snevert pusterør kom jeg bare ett minutt etter tidsfristen på 14 minutter, og det var flere på opptaket som ga seg underveis i testen. Jeg er så stolt av meg selv for at jeg fullførte. Det sier mye om hvor målbevisst jeg er.

Vel, needless to say, jeg mistet litt motet etter dette. Motivasjonen var rett og slett ikke der. Og, som min forfatterhelt Charles Bukowski sier:

"The writing arrives when it wants to...You can’t squeeze more writing out of the living than is there."

Så fikk jeg meg jobb. Når jeg var ferdig på jobben dro jeg hjem for å trene. Nesten uten unntak var dette sant i nærmere et halvt år. Igjen vil jeg sitere Bukowski. Delvis fordi sitatet passer perfekt, men også fordi Bukowski er et fucking geni som hadde en sånn innsikt i "the human condition" som man sliter med å finne i andre forfattere.

"Writers are desperate people and when they stop being desperate they stop being writers."

Dette kunne ikke blitt mer sant for min del. Absolutt alt jeg verdsetter av mine egne skriverier har vært skrevet under stort press. Min første novelle, som ble skrevet en sommerferie hvor jeg virkelig var usikker på hva det skulle bli av meg. Det siste blogg-innlegget før jeg dro inn i militæret. En mail eller to med broren min mens jeg var i forsvaret. En bursdagsgave til ei jente. Det siste blogg-innlegget før jeg startet på Universitetet i Oslo for andre gang.

Når jeg fikk meg jobb var det liksom ikke krise om jeg tok en pause fra skriving. Da var ikke skrivingen førsteprioritet lenger, plutselig var det back up-planen min.

Jeg vet ikke lenger, jeg. Har ikke lyst til å bli helt melodramatisk og si noe dumt som at jeg ikke vet hvem jeg er lenger, men å bli skribent har vært drømmen min i mange år. Jeg startet denne bloggen i august 2006, holy fuck. Fem og et halvt år. Da er det en ganske big deal at jeg ikke skrev på nesten et år.

Jeg får prøve å gjøre det opp igjen for dere (og meg) i 2012. Forhåpentligvis med noe mer lystig lesestoff. Vi avslutter med noen tilfeldige tanker som jeg har spart på siden sist gang jeg blogget:

Hvorfor er det bare pornostjerner som er "stjerner"? Finnes det ingen revisorstjerner?

Million Dollar Idea: Fight or Flight Simulator 2011. Seriøst, hvorfor har ingen gitt meg et diplom for vittighet enda?