Denimjakker er ikke kult. Seriøst, hvilket markedsføringsgeni er det som klarer å lure folk til å tro at denimjakker er kule?
Wow, dette var forresten innlegg nummer 111.
Jeg håper det er forståelig at innleggsfrekvensen har droppet litt i det siste. Jeg har tross alt begynt på universitetet, så fokuset er vel mer på det akademiske akkurat nå. Jeg har vært en forbanna idiot, fordi jeg må på skolen hver dag. Før skolestart skulle vi sette opp undervisningsplan, og på noen av fagene måtte jeg velge mellom gruppe 1, 2 og 3. Jeg visste selvfølgelig ikke hva dette var, og jeg brydde meg heller ikke om å finne det ut.
Resultatet var at jeg nå må på skolen hver dag for å ha en eller to timer skole. Dårlig av meg. For eksempel skal jeg på skolen i morgen (Fredag 28.) kun fra 10:15-12:00. Dette har allerede backfire-a ganske stygt: På mandag torturerte jeg meg selv til å stå opp 06:00 for å komme meg inn til en forelesning kvart over åtte. Ja, jeg må faktisk stå opp to timer før forelesningen starter. Når jeg omsider kom meg til auditoriet vi skulle være fikk jeg beskjed om at forelesningen var avlyst. Oops.
Hva gjorde jeg så? Ble jeg forbanna? Ble jeg trist? Nei og nei, jeg lo. Jeg lo i flere minutter, og ikke inni meg heller. Det var kjipt å kaste bort fire timer av dagen, ja visst, men selv jeg må innrømme at det er ganske så humoristisk at dette skjer den dagen jeg må stå opp klokken 6.
På forelesning torsdag 20.: En jente på raden foran meg prøver å holde opp mobilen for å få bedre mottak. Det er to ting jeg finner morsomt ved dette: For det første er vi i en kjeller: Du kan ikke forvente å få mottak her!? For det andre så kan det umulig hjelpe å holde mobilen 20 centimetere høyere uansett om du er utenfor kjelleren.
På mandag er jeg 93% sikker på at jeg så Torgeir Bjarmann gå tur med hunden sin om morgenen. Det var enten han eller hans onde tvilling.
Det er litt av et syn å rusle rundt på Blindern. Hvis du ikke har vært på et universitetsområde før, så er det nesten verdt turen opp bare for å se alle frikene. Det er skuffende mange i røde bukser, og minst like mange sosser. Til alle dere som prøver med livet som innsats å skille dere ut: Hva er vitsen? Vi er alle 99,99 % genetisk like uansett.
Men på en annen side er det utrolig deilig å se så mange forskjellige typer folk. Forfriskende. Jeg gikk fra militæret, hvor alle går i like klær, til Moss, hvor alle er tapere uansett, og så til Oslo. Mangfoldet i Tigerstaden er herlig. Jeg kunne sittet på trikken og observert folk dagen lang. Her om dagen så jeg en norsk red neck. Det regnet, men han hadde på seg shorts. Jeg fikk ikke helt med meg hva det sto på t-skjorten hans, men over hadde han det som tidligere var en denimjakke; den var modifisert til å være en denimvest.
Han så hårete armer at Robin Williams ville vært sjalu, det var et sirkus uten like. Og han var selvfølgelig skallet, men ikke helt. En majestetisk krans var på hodet hans.
På fadesemandagen dro jeg og Robert senere til Sverige hvor det omsider ble kjøpt snus. Senere på kvelden dro vi med oss min bror på kino for å se Quentin Tarantinos Inglourious Basterds. Jeg er en stor fan av Tarantinos tidlige filmer, så jeg var ekstremt spent på Basterds. Dette var jo også selvfølgelig den første Tarantino-filmen jeg har sett på kino.
Hva er så dommen? Litt skuffende egentlig, men det kan skyldes mine høye forhåpninger. Jeg må nesten se den igjen for å være sikker. Historien var litt svak, synes jeg. Det virket nesten som om Quentin hadde samlet en haug karakterer og dialoger han synes var bra, og dyttet de inn i samme film.
Men det var ingen tvil om at det var en Tarantino-film. Den var for eksempel fortalt fra tre perspektiver samtidig, noe som i og for seg passet filmen bra, men det gjorde at man ikke fikk se nok av enkelte karakterer. Brad Pitts karakter, for eksempel. Pitt herjer i filmen, men jeg føler at han ikke er nok på skjermen til at han er hovedpersonen, noe Christoph Waltz er. Hans portrett av Hans Landa stjeler hver eneste scene.
På onsdag så jeg en som gikk i klassen min det siste året av vgs på trikken. Jeg husker ikke hva han heter, for han var en stille type, og vis snakket ikke mye sammen, men jeg er 100% sikker på at det var han.
Idebrytern min står faen meg aldri på "av". Begynner å bli slitsomt å finne på ideer jeg må skrive ned midt på natta. Visst er det irriterende, men det er helt sikkert mye nytte i det også. Jeg har tydeligvis programmert hjernen min til å konstant lete etter ideer, og dette kan tjene meg godt i fremtiden hvis jeg (forhåpentligvis når) får meg en jobb innen skriving eller andre kreative lekeplasser.
Det er nå vitenskapelig bevist at multitasking er bullshit. Hjernen er designet for å gjøre én ting om gangen, så når du gjøre flere ting samtidig gjør du de ikke bare dårligere; du gjør det saktere også. Hvis du gjør to ting samtidig gjør du det saktere enn hvis du hadde gjort en og en ting, for etter å ha er hjernen ekstremt ufokusert, og du taper mye tid de neste minuttene. Takk til Kevin for tips.
Og ja, jeg vet at dette innlegget sugde. Det består av små biter spredt utover en uke, og ble satt sammen i hast for å bli ferdig med innlegget. I det siste har jeg fokusert mer på kreativ skriving, noe det kan komme en oppdatering på seinere. Takk for nå.
Thursday, August 27, 2009
Thursday, August 20, 2009
Innlegg 110. Nå går det faen meg unna! Jeg er forresten også ganske fornøyd med hvor tidlig i innlegget jeg klarte å banne.
Alle fagene jeg skal ha for det kommende semesteret er satt opp. De er: REL 1003, KRIS1002 og REL2250. Etter å ha satt opp fagene ble jeg gjort oppmerksom på at jeg er en gung ho badass. Det er visst ikke så mange som våger å sette opp et fag på 2000-nivået så tidlig. Vel, jeg var fullstendig klar over at jeg nå egentlig er på 1000-nivået, men tenker som følger: Fuck it. Nå veit jeg at jeg kommer inn på studiet, så hvis jeg ryker ut kan jeg alltids søke meg rett inn igjen til våren. Jeg gidder ikke gå på skolen hvis jeg ikke skal ha noe jeg interesserer meg for.
For dere som ikke er klar over hva de overstående kodene betyr: Her kommer den samme listen. "Innføring i sammenliknende religionsstudier", "Livssyn og religion i Norge - Konflikt, dialog, forandring" og "Islam". Yes, faget på 2000-nivå er Islam. Jeg synes Islam er veldig fascinerende. De preker kjærlighet og fred, men de konservative muslimene viser det motsatte. Neste semester eller om ett år skal jeg også ha et fag som omhandler Islam. "Islam, kristendom og vesten: idéhistorie og aktuelle relasjoner". Hvis ikke det høres spennende ut...
Jeg kan ikke tro at folk synes "Raske Menn" er morsomme. Jeg klarer ikke å fatte det. For å generalisere litt: Alle sketsjene deres er at at de sier "tiss, bæsj og promp" i rask rekkefølge. De må være noe av det dårligste Norge har å tilby innenfor humor. De og Otto Jespersen. Jespersen var sikkert hysterisk på 90-tallet når alle yuppies-ene var høye på yay, men faen heller...
Norge er riktignok et lite drittland, så man kan ikke forvente Ricky Gervais-standard. Vi har klart å produsere noen greie moromenn, men de fleste er ekstremt dårlige. Espen Eckbo er morsom, men det er lenge siden han var på topp. Nissene På Låven? Hysterisk. Nå om dagen er han en skygge av seg selv. Golden Goal med Henrik Elvestad og Johan Golden er ganske bra, de har et team som fungerer og det er tydelig at de har det morsomt, men de kan bli litt for barnslige til tider.
Men hva er norges beste humor-program? Lett, det er Nytt På Nytt. De er best, og har vært det i mange år. Ingen får meg til å le som Knut Nærum. For en herlig type. Han har alltid en skarp kommentar på lur. Fun fact: Visste du at Knut Nærum aldri smiler fordi han som ung hadde regulering og ikke ville vise den?
En annen ting jeg finner utrolig er at alle sier at babyer ligner på foreldrene. Hva faen? Hvis du hadde tatt to nyfødte unger og sjonglert de rundt litt så kan jeg vedde store pengesummer på at en tilfeldig person ikke kunne plukket ut moren og faren i en line up. Hele poenget med babyer er jo at de ikke er ferdig utviklet, ergo at de ikke enda har begynt å ligne på noen av foreldrene! Hvis alle babyene på Ullevål hadde vært like store og tunge en dag, hadde selv ikke foreldrene kunne sett hvem som var hvem.
På tirsdag ble jeg omsider ferdig med å redigere "Steffen VS Robert: Filmmaraton"-episoden. Selv om jeg for det meste har driti i det, har det også tatt lang tid fordi det var mye materiale. Vi holdt jo på med konkurransen i 26 timer, så det var vel nærmere fire timer med film å se gjennom. Dette vil da si at jeg må se gjennom disse fire timene flere ganger for å kutte det hele ned til en halvtime.
Uansett, på tirsdag ble del 1, 2 og 3 ferdig, og jeg begynte å laste opp del 1 til YouTube. Nå vet ikke jeg om du har mye rutine når det gjelder å laste opp 10 minutter lange videofiler på 2 gigabyte til internett, men kort fortalt: Det tar lang tid. Rundt 13-14 timer. Derfor er det ekstra kjipt at jeg etter 10-11 timer klarte å lukke igjen laptop-en sånn at den gikk i ventemodus. Fy faen, det er lenge siden jeg har vært så forbanna på meg selv.
På onsdag var min første ekte forelesning på universitetet, og en god sjanse for meg å bevise for meg selv at jeg ikke er tilbakestående. Det som derimot er tilbakestående er NSB. jeg måtte stå opp halv sju, ta 07:19-toget, så jeg var på Oslo S 08:03 for å komme meg på en forelesning som startet 09:15. Needless to say at jeg hadde god tid, og var utenfor auditoriumet en halv time før starten på forelesningen.
Forelesningen handlet om reformasjonen i Danmark-Norge i 1536. Så, ja. Hvor mange av dere kan si meg adelen og borgerskapets reaksjoner til kong Kristian IIs reformasjonsvennlige politikk? Hva med Fredrik I eller Kristian III? Tenkte meg det. Anyways, timen var tørr som bein. Foreleseren var derimot en artig skrue. Han minnet utrolig mye om Harald Eia. Her er et direkte sitat av hva han sa. Se for deg at Harald Eia spiller en historiker eller forsker med en tøysete dialekt:
På vei fra forelesningen til trikken måtte jeg gå gjennom hele universitetsområdet på Blindern, og det var et magisk syn. Kent på øret, og sola titta frem. Overalt sto, satt og lå mennesker i alle former og farger. Det var herlig. Jeg hadde et lite "nå er jeg her"-øyeblikk...
Føler meg ganske kreativ for tiden. Det kan ha noe å gjøre med at jeg for en gangs skyld gjør en innsats for å få åtte timers søvn, en stabil døgnrytme og mer enn ett måltid om dagen. Har sett på mange, mange timer sketsjer fra en veldig bra side, og føler meg ekstremt inspirert. Har også lest ferdig boken Rebel without a crew: Or how a 23-year old filmmaker with 7000$ became a Hollywood Player. Boken er Robert Rodriguez' dagbok som han skrev før, mens og etter han lagde El Mariachi uten crew og penger. Og ble en Hollywood playah.
Det er jævlig unødvendig av meg å si dette, men det kribler dermed i fingrene etter å gjøre noe kreativt. Hva som helst. Jeg må skrive noe, filme noe, lese noe, hva som helst. Husker du at jeg gråt etter å ikke ha tid til å skrive fiksjon? Vel, jeg har begynt så smått å skrive sketsjer i steden. Har begynt på tre, har enda en i bakhodet og har i tillegg en idé for en Guy Richie-type film.
Med andre ord: Det koker i hjernen min for tiden. Det har hjulpet litt å redigere, men nå er jeg ferdig med det, og leter etter nye prosjekter. Hvis jeg ikke finner noen må jeg lage noen. Får snakke litt med Robert. Kanskje brutter'n/andre venner også.
Min plan for de neste tre årene: I'm gonna put the "stud" in student. Hahaha, den var elendig...
Alle fagene jeg skal ha for det kommende semesteret er satt opp. De er: REL 1003, KRIS1002 og REL2250. Etter å ha satt opp fagene ble jeg gjort oppmerksom på at jeg er en gung ho badass. Det er visst ikke så mange som våger å sette opp et fag på 2000-nivået så tidlig. Vel, jeg var fullstendig klar over at jeg nå egentlig er på 1000-nivået, men tenker som følger: Fuck it. Nå veit jeg at jeg kommer inn på studiet, så hvis jeg ryker ut kan jeg alltids søke meg rett inn igjen til våren. Jeg gidder ikke gå på skolen hvis jeg ikke skal ha noe jeg interesserer meg for.
For dere som ikke er klar over hva de overstående kodene betyr: Her kommer den samme listen. "Innføring i sammenliknende religionsstudier", "Livssyn og religion i Norge - Konflikt, dialog, forandring" og "Islam". Yes, faget på 2000-nivå er Islam. Jeg synes Islam er veldig fascinerende. De preker kjærlighet og fred, men de konservative muslimene viser det motsatte. Neste semester eller om ett år skal jeg også ha et fag som omhandler Islam. "Islam, kristendom og vesten: idéhistorie og aktuelle relasjoner". Hvis ikke det høres spennende ut...
Jeg kan ikke tro at folk synes "Raske Menn" er morsomme. Jeg klarer ikke å fatte det. For å generalisere litt: Alle sketsjene deres er at at de sier "tiss, bæsj og promp" i rask rekkefølge. De må være noe av det dårligste Norge har å tilby innenfor humor. De og Otto Jespersen. Jespersen var sikkert hysterisk på 90-tallet når alle yuppies-ene var høye på yay, men faen heller...
Norge er riktignok et lite drittland, så man kan ikke forvente Ricky Gervais-standard. Vi har klart å produsere noen greie moromenn, men de fleste er ekstremt dårlige. Espen Eckbo er morsom, men det er lenge siden han var på topp. Nissene På Låven? Hysterisk. Nå om dagen er han en skygge av seg selv. Golden Goal med Henrik Elvestad og Johan Golden er ganske bra, de har et team som fungerer og det er tydelig at de har det morsomt, men de kan bli litt for barnslige til tider.
Men hva er norges beste humor-program? Lett, det er Nytt På Nytt. De er best, og har vært det i mange år. Ingen får meg til å le som Knut Nærum. For en herlig type. Han har alltid en skarp kommentar på lur. Fun fact: Visste du at Knut Nærum aldri smiler fordi han som ung hadde regulering og ikke ville vise den?
En annen ting jeg finner utrolig er at alle sier at babyer ligner på foreldrene. Hva faen? Hvis du hadde tatt to nyfødte unger og sjonglert de rundt litt så kan jeg vedde store pengesummer på at en tilfeldig person ikke kunne plukket ut moren og faren i en line up. Hele poenget med babyer er jo at de ikke er ferdig utviklet, ergo at de ikke enda har begynt å ligne på noen av foreldrene! Hvis alle babyene på Ullevål hadde vært like store og tunge en dag, hadde selv ikke foreldrene kunne sett hvem som var hvem.
På tirsdag ble jeg omsider ferdig med å redigere "Steffen VS Robert: Filmmaraton"-episoden. Selv om jeg for det meste har driti i det, har det også tatt lang tid fordi det var mye materiale. Vi holdt jo på med konkurransen i 26 timer, så det var vel nærmere fire timer med film å se gjennom. Dette vil da si at jeg må se gjennom disse fire timene flere ganger for å kutte det hele ned til en halvtime.
Uansett, på tirsdag ble del 1, 2 og 3 ferdig, og jeg begynte å laste opp del 1 til YouTube. Nå vet ikke jeg om du har mye rutine når det gjelder å laste opp 10 minutter lange videofiler på 2 gigabyte til internett, men kort fortalt: Det tar lang tid. Rundt 13-14 timer. Derfor er det ekstra kjipt at jeg etter 10-11 timer klarte å lukke igjen laptop-en sånn at den gikk i ventemodus. Fy faen, det er lenge siden jeg har vært så forbanna på meg selv.
På onsdag var min første ekte forelesning på universitetet, og en god sjanse for meg å bevise for meg selv at jeg ikke er tilbakestående. Det som derimot er tilbakestående er NSB. jeg måtte stå opp halv sju, ta 07:19-toget, så jeg var på Oslo S 08:03 for å komme meg på en forelesning som startet 09:15. Needless to say at jeg hadde god tid, og var utenfor auditoriumet en halv time før starten på forelesningen.
Forelesningen handlet om reformasjonen i Danmark-Norge i 1536. Så, ja. Hvor mange av dere kan si meg adelen og borgerskapets reaksjoner til kong Kristian IIs reformasjonsvennlige politikk? Hva med Fredrik I eller Kristian III? Tenkte meg det. Anyways, timen var tørr som bein. Foreleseren var derimot en artig skrue. Han minnet utrolig mye om Harald Eia. Her er et direkte sitat av hva han sa. Se for deg at Harald Eia spiller en historiker eller forsker med en tøysete dialekt:
Og så sa Marthin Luther: 'Så hjelp meg gud!' Det er ikke sikkert han sa det, vi vet ikke at han sa det. Vi er ikke helt sikre egentlig.Jeg lo, men er ikke så sikker på at de andre i 'klassen' så det samme som jeg så. Dessuten satt det en syk Henrik look-a-like foran meg. Øya holdt på å hoppe ut av skallen min. Prikk lik Henrik anno 2007: Håret var langt og i hestehale, men han var litt uflidd, så hårstrå sto til alle kanter. Kinnsjegget var på plass, det samme var tredagerssjegget. Han hadde til og med på seg et klassisk Henrik-kostyme: blå jeans og svart t-skjorte. Helt latterlig.
På vei fra forelesningen til trikken måtte jeg gå gjennom hele universitetsområdet på Blindern, og det var et magisk syn. Kent på øret, og sola titta frem. Overalt sto, satt og lå mennesker i alle former og farger. Det var herlig. Jeg hadde et lite "nå er jeg her"-øyeblikk...
Føler meg ganske kreativ for tiden. Det kan ha noe å gjøre med at jeg for en gangs skyld gjør en innsats for å få åtte timers søvn, en stabil døgnrytme og mer enn ett måltid om dagen. Har sett på mange, mange timer sketsjer fra en veldig bra side, og føler meg ekstremt inspirert. Har også lest ferdig boken Rebel without a crew: Or how a 23-year old filmmaker with 7000$ became a Hollywood Player. Boken er Robert Rodriguez' dagbok som han skrev før, mens og etter han lagde El Mariachi uten crew og penger. Og ble en Hollywood playah.
Det er jævlig unødvendig av meg å si dette, men det kribler dermed i fingrene etter å gjøre noe kreativt. Hva som helst. Jeg må skrive noe, filme noe, lese noe, hva som helst. Husker du at jeg gråt etter å ikke ha tid til å skrive fiksjon? Vel, jeg har begynt så smått å skrive sketsjer i steden. Har begynt på tre, har enda en i bakhodet og har i tillegg en idé for en Guy Richie-type film.
Med andre ord: Det koker i hjernen min for tiden. Det har hjulpet litt å redigere, men nå er jeg ferdig med det, og leter etter nye prosjekter. Hvis jeg ikke finner noen må jeg lage noen. Får snakke litt med Robert. Kanskje brutter'n/andre venner også.
Min plan for de neste tre årene: I'm gonna put the "stud" in student. Hahaha, den var elendig...
Monday, August 17, 2009
Nå har jeg spilt sååå mye Call of Duty. Det er et under jeg ikke har blitt diagnostert med Post Traumatisk Stress-Syndrom, så mange som jeg har sett dø. Jeg begynner dog å bli lei.
Vel, på mandag var jeg for første gang på tur inn i Oslo uten noen krykker å støtte meg på. Jeg var helt alene, en friluftsmann i storbyen. Toget mitt gikk ganske tidlig i forhold til når jeg skulle være på Blindern, så dette var skyld i at jeg klarte meg så bra. Jeg har vært på Oslo S mange ganger før, riktignok aldri alene, men det gikk veldig bra. Jeg visste hvilken trikk jeg skulle ta, men når jeg kom ut fra stasjonen gikk noe opp for meg: Jeg visste ikke hvor trikken gikk fra.
Så jeg gjorde det jeg gjør best: Jeg observerte og analyserte. Jeg satt meg på en benk utenfor Oslo S og begynte å følge med på alle trikkene som gikk forbi. Plutselig så jeg at én av trikkene jeg kan ta, 18-trikken, føyk forbi til høyre for meg. Men jeg satt stille og ventet til jeg så enda en 17- eller 18-trikk gå forbi på samme sted før jeg gikk bort. Det gikk fem minutter, så kom det en 17-trikk.
Jeg gikk bort og visst faen var dette holdeplassen for både 17- og 18-trikken mot Rikshospitalet. Neste trikk satte jeg meg på. Jeg latet som om jeg hørte på musikk, men egentlig var jeg hundre prosent fokusert på hva som var neste stopp.
Når 16 minutter var gått fikk jeg beskjed over høyttalerene at neste stopp var "Universitetet Blindern". Jeg gikk av. Jeg visste hvor jeg skulle på papiret. Jeg hadde studert alt av kart og stedsnavn jeg hadde fått av UiO, men når jeg snublet inn på universitetsområdet ble jeg nok en gang forvirret. Jeg visste jeg skulle på P.A. Munchs hus, og fant det på kartet som sto på plassen, men over det som virket som P.A.M.s hus sto det Niels Treschows hus.
Jeg studerte kartet i noe som må ha vært nærmere fem minutter før jeg bestemte meg for å gå inn i N.T.s hus for å i det minste se meg rundt. Med en gang jeg gikk inn og mot høyre sto det P.A. Munchs hus over noen dører. Men jeg skulle til 4. etasje, så inn i heisen bar det. Med ca. 20 andre. Det var så trangt at det var vanskelig å puste.
Når jeg ankom 4. etg. var rommet jeg skulle være i rett til høyre. Ikke veldig vanskelig i det hele tatt. I dette rommet satt jeg sammen sikkert 30 andre i rundt en og en halv time. Powerpoint-fremvisning om frister, fag, og internettsidene til skolen. Fantastisk kjedelig.
Så hvordan var førsteinntrykket? Veldig bra. Jeg var nervøs som et lemen på søndag, men det viste seg at det var utrolig lett å komme seg bort til skolen. Dette kan bli bra, mye avhengig av når jeg kommer til å starte på skolen. Det tar meg tre kvarter med tog og ytterligere 16 minutter med trikk å komme meg opp til Blindern.
I tillegg har NSB av en eller annen tilbakestående grunn lagt det opp sånn at toget fra Moss er på Oslo S tre minutter over hver time. Det vil da si at jeg må ta et tog som er fremme i Oslo en time før jeg starter på skolen. Det kan bli tøft å ta 6:19-toget. Jeg er på absolutt ingen måte noen morgenfugl. Det genet som gjør at man er i stand til å våkne om morgenen? Det har ikke jeg fått. Nå tenker sikkert mange av dere "Hahah, ja!!! Sånn er jeg også!!!!!!!!!!!!!". Hold kjeft, du er ikke sånn.
La meg forklare: Jeg klarer ikke våkne om morgenen. Jeg mener ikke "Jeg vil ikke våkne om morgenen", jeg mener "Jeg klarer ikke våkne om morgenen". Jeg har aldri klart å våkne av alarmer. Når jeg var i militæret var det jeg som hadde på alarm på rommet. Dette funka som faen, for alle andre på rommet våknet av alarmen og ble forbanna fordi jeg ikke våkna, så de vekket meg. Når jeg kom hjem fra militæret kjøpte jeg meg en Phillips Wake Up Light. Alarmklokken som bråker og lyser opp hele rommet. Denne har jeg 30-40 centimeter fra trynet. Våkner jeg? Gjett.
Jeg har funnet en siste mulighet på internett: En alarmklokke som har en liten disk du putter under madrassen din, som rister når alarmen går. Jeg må nesten bestille meg denne. Hvis ikke denne ristende alarmen i tillegg til en lysende alarm klarer å vekke meg, må jeg gå videre til plan Z: Å selv designe og bygge en alarm som slipper en bøtte vann i hodet mitt når alarmen går. Det kan virke, men det kommer til å ta meg mye tid å lage den.
På onsdag hadde jeg en "smakebitsforelesning" på Universitetet, sånn at vi skulle få en liten smakebit på hvordan det kommer til å bli. Temaet var dessverre noe jeg ikke kommer til å ha. Husker ikke hva foreleseren sa faget het, men det handlet om Buddhisme i Tibet. Synes ikke akkurat det var veldig interessant, så jeg holdt på å sovne. Men det kan også ha noe å gjøre med at jeg hadde vært våken i 24 timer når forelesningen begynte.
På trikken på vei til forelesningen satt det noen junkies til venstre for meg. Vel, de hørtes i hvert fall ut som junkies. De hadde på seg ganske slitte klær, og stemmene deres kunne ha minnet om Jarle fra Åpen Post. På et stopp kom det på to billettkontrollører, og gjett hva de sa? De sa "Oi faen, vi går av her a!" og løp ut. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.
Så Oslo virker spennende og utfordrende, på godt og vondt. Selv om jeg har vært inne et par ganger allerede er det et par bygg jeg ikke har vært i som jeg skal ha forelesninger/timer i. Domus Theologica, for eksempel. Men det er på Blindern det også, så jeg klarer sikkert å spørre meg fram.
Det har enda ikke gått opp for meg at jeg skal gå på universitet, spesielt ikke norges største skole. Ikke bare er det en ganske stor endring i enhvers liv, men jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å komme inn. Spesielt ikke at jeg strøyk siste året på videregående. Men den bøtta klarte jeg å dra meg opp fra.
De fleste kjenner en som dette/kjenner seg igjen i dette: Du vet han som er smart, men tror han er smartere enn han er og derfor er veldig uinteressert i skolen? Det er meg. Derfor overrasker det meg at klarte meg gjennom videregående. Det er kanskje derfor at det virker ekstra rart for meg å fortsette med skolegangen, noe jeg egentlig ikke har så mye til overs for. Men som sagt før: Hvis det ikke er noe for meg, så koster det meg ingenting å gå. Hvis jeg finner ut at jeg ikke gidder å plage meg selv med skolen så driter jeg i det.
Jeg hadde tenkt til å skrive at jeg ikke har noe å tape på å snu ryggen til UiO og gå, men det har jeg jo selvfølgelig. Da må jeg skaffe meg en jobb. Jeg vil ikke "jobbe", jeg vil skrive. Dessverre har forskere nå funnet ut formelen til å være best: 10 000 timer øving. Jepp, sann historie. Dette er selvfølgelig i tillegg til talent, riktige øvelser, bra lærere, litt flaks og en haug andre ting. Jeg vet ikke helt om jeg har brukt 10 000 timer på å skrive, men jeg nærmer meg fort.
Problemet er bare det at jeg har brukt mesteparten av de timene på å skrive dette, bloggen - ikke fiksjon. Hvordan skal jeg være god til å skrive fiksjon uten å ha øvd? Vel... Ikke spør meg. Men jeg skal begynne nå. Fra og med i dag skal jeg bruke minimum en time hver dag i gjennomsnitt på å skrive/planlegge skriving av fiksjon. Får jeg tid til det og bloggen i tillegg til studering? Time will tell.
På onsdag skal jeg inn for første gang. I morgen må jeg lage en egen timeplan i og med at jeg ikke har fått en. Og jeg skal skrive fiksjon.
Vi leses, playah!
Vel, på mandag var jeg for første gang på tur inn i Oslo uten noen krykker å støtte meg på. Jeg var helt alene, en friluftsmann i storbyen. Toget mitt gikk ganske tidlig i forhold til når jeg skulle være på Blindern, så dette var skyld i at jeg klarte meg så bra. Jeg har vært på Oslo S mange ganger før, riktignok aldri alene, men det gikk veldig bra. Jeg visste hvilken trikk jeg skulle ta, men når jeg kom ut fra stasjonen gikk noe opp for meg: Jeg visste ikke hvor trikken gikk fra.
Så jeg gjorde det jeg gjør best: Jeg observerte og analyserte. Jeg satt meg på en benk utenfor Oslo S og begynte å følge med på alle trikkene som gikk forbi. Plutselig så jeg at én av trikkene jeg kan ta, 18-trikken, føyk forbi til høyre for meg. Men jeg satt stille og ventet til jeg så enda en 17- eller 18-trikk gå forbi på samme sted før jeg gikk bort. Det gikk fem minutter, så kom det en 17-trikk.
Jeg gikk bort og visst faen var dette holdeplassen for både 17- og 18-trikken mot Rikshospitalet. Neste trikk satte jeg meg på. Jeg latet som om jeg hørte på musikk, men egentlig var jeg hundre prosent fokusert på hva som var neste stopp.
Når 16 minutter var gått fikk jeg beskjed over høyttalerene at neste stopp var "Universitetet Blindern". Jeg gikk av. Jeg visste hvor jeg skulle på papiret. Jeg hadde studert alt av kart og stedsnavn jeg hadde fått av UiO, men når jeg snublet inn på universitetsområdet ble jeg nok en gang forvirret. Jeg visste jeg skulle på P.A. Munchs hus, og fant det på kartet som sto på plassen, men over det som virket som P.A.M.s hus sto det Niels Treschows hus.
Jeg studerte kartet i noe som må ha vært nærmere fem minutter før jeg bestemte meg for å gå inn i N.T.s hus for å i det minste se meg rundt. Med en gang jeg gikk inn og mot høyre sto det P.A. Munchs hus over noen dører. Men jeg skulle til 4. etasje, så inn i heisen bar det. Med ca. 20 andre. Det var så trangt at det var vanskelig å puste.
Når jeg ankom 4. etg. var rommet jeg skulle være i rett til høyre. Ikke veldig vanskelig i det hele tatt. I dette rommet satt jeg sammen sikkert 30 andre i rundt en og en halv time. Powerpoint-fremvisning om frister, fag, og internettsidene til skolen. Fantastisk kjedelig.
Så hvordan var førsteinntrykket? Veldig bra. Jeg var nervøs som et lemen på søndag, men det viste seg at det var utrolig lett å komme seg bort til skolen. Dette kan bli bra, mye avhengig av når jeg kommer til å starte på skolen. Det tar meg tre kvarter med tog og ytterligere 16 minutter med trikk å komme meg opp til Blindern.
I tillegg har NSB av en eller annen tilbakestående grunn lagt det opp sånn at toget fra Moss er på Oslo S tre minutter over hver time. Det vil da si at jeg må ta et tog som er fremme i Oslo en time før jeg starter på skolen. Det kan bli tøft å ta 6:19-toget. Jeg er på absolutt ingen måte noen morgenfugl. Det genet som gjør at man er i stand til å våkne om morgenen? Det har ikke jeg fått. Nå tenker sikkert mange av dere "Hahah, ja!!! Sånn er jeg også!!!!!!!!!!!!!". Hold kjeft, du er ikke sånn.
La meg forklare: Jeg klarer ikke våkne om morgenen. Jeg mener ikke "Jeg vil ikke våkne om morgenen", jeg mener "Jeg klarer ikke våkne om morgenen". Jeg har aldri klart å våkne av alarmer. Når jeg var i militæret var det jeg som hadde på alarm på rommet. Dette funka som faen, for alle andre på rommet våknet av alarmen og ble forbanna fordi jeg ikke våkna, så de vekket meg. Når jeg kom hjem fra militæret kjøpte jeg meg en Phillips Wake Up Light. Alarmklokken som bråker og lyser opp hele rommet. Denne har jeg 30-40 centimeter fra trynet. Våkner jeg? Gjett.
Jeg har funnet en siste mulighet på internett: En alarmklokke som har en liten disk du putter under madrassen din, som rister når alarmen går. Jeg må nesten bestille meg denne. Hvis ikke denne ristende alarmen i tillegg til en lysende alarm klarer å vekke meg, må jeg gå videre til plan Z: Å selv designe og bygge en alarm som slipper en bøtte vann i hodet mitt når alarmen går. Det kan virke, men det kommer til å ta meg mye tid å lage den.
På onsdag hadde jeg en "smakebitsforelesning" på Universitetet, sånn at vi skulle få en liten smakebit på hvordan det kommer til å bli. Temaet var dessverre noe jeg ikke kommer til å ha. Husker ikke hva foreleseren sa faget het, men det handlet om Buddhisme i Tibet. Synes ikke akkurat det var veldig interessant, så jeg holdt på å sovne. Men det kan også ha noe å gjøre med at jeg hadde vært våken i 24 timer når forelesningen begynte.
På trikken på vei til forelesningen satt det noen junkies til venstre for meg. Vel, de hørtes i hvert fall ut som junkies. De hadde på seg ganske slitte klær, og stemmene deres kunne ha minnet om Jarle fra Åpen Post. På et stopp kom det på to billettkontrollører, og gjett hva de sa? De sa "Oi faen, vi går av her a!" og løp ut. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.
Så Oslo virker spennende og utfordrende, på godt og vondt. Selv om jeg har vært inne et par ganger allerede er det et par bygg jeg ikke har vært i som jeg skal ha forelesninger/timer i. Domus Theologica, for eksempel. Men det er på Blindern det også, så jeg klarer sikkert å spørre meg fram.
Det har enda ikke gått opp for meg at jeg skal gå på universitet, spesielt ikke norges største skole. Ikke bare er det en ganske stor endring i enhvers liv, men jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å komme inn. Spesielt ikke at jeg strøyk siste året på videregående. Men den bøtta klarte jeg å dra meg opp fra.
De fleste kjenner en som dette/kjenner seg igjen i dette: Du vet han som er smart, men tror han er smartere enn han er og derfor er veldig uinteressert i skolen? Det er meg. Derfor overrasker det meg at klarte meg gjennom videregående. Det er kanskje derfor at det virker ekstra rart for meg å fortsette med skolegangen, noe jeg egentlig ikke har så mye til overs for. Men som sagt før: Hvis det ikke er noe for meg, så koster det meg ingenting å gå. Hvis jeg finner ut at jeg ikke gidder å plage meg selv med skolen så driter jeg i det.
Jeg hadde tenkt til å skrive at jeg ikke har noe å tape på å snu ryggen til UiO og gå, men det har jeg jo selvfølgelig. Da må jeg skaffe meg en jobb. Jeg vil ikke "jobbe", jeg vil skrive. Dessverre har forskere nå funnet ut formelen til å være best: 10 000 timer øving. Jepp, sann historie. Dette er selvfølgelig i tillegg til talent, riktige øvelser, bra lærere, litt flaks og en haug andre ting. Jeg vet ikke helt om jeg har brukt 10 000 timer på å skrive, men jeg nærmer meg fort.
Problemet er bare det at jeg har brukt mesteparten av de timene på å skrive dette, bloggen - ikke fiksjon. Hvordan skal jeg være god til å skrive fiksjon uten å ha øvd? Vel... Ikke spør meg. Men jeg skal begynne nå. Fra og med i dag skal jeg bruke minimum en time hver dag i gjennomsnitt på å skrive/planlegge skriving av fiksjon. Får jeg tid til det og bloggen i tillegg til studering? Time will tell.
På onsdag skal jeg inn for første gang. I morgen må jeg lage en egen timeplan i og med at jeg ikke har fått en. Og jeg skal skrive fiksjon.
Vi leses, playah!
Sunday, August 09, 2009
Dagens musikktips: The Killers - Bling (Confessions of a King). Trist at denne blir oversett. Det samme med "Why Do I Keep Counting?". Utdrag fra Bling-teksten:
Jeg er våken fordi jeg har døgnet. Jada, stor overraskelse på mange av dere. PS3-en til brutter'n ble sendt på reparasjon 10. eller 11. juli, og den er enda ikke tilbake. I slutten av forrige uke begynte jeg derfor å få gaming-abstinenser. Det kriblet i fingrene etter å spille noe, hva som helt. Derfor kjøpte jeg meg Call of Duty 4: Modern Warfare, eller som det burde ha blitt døpt: Grenade of Grenade 4: Grenade Warfare.
COD4 har jeg selvfølgelig fra før, men det er til PS3, og de av dere som ikke er fullstendig tilbakestående har nettopp lest at PS3-en er på rep. Derfor kjøpte jeg meg COD4 til Xbox, og de siste dagene har stort sett gått med på spilling over nettet med Robert. Og før dere begynner å skrike om hvor bortskjemt jeg er som har to spillkonsoller: Vi har en Wii også, så fuck you. Jeg eier riktignok bare Xbox-en, men ingen av de nevnte konsollene har vært gaver. De er kjøpt med hardt opptjente penger. Så, med fare for å gjenta meg selv, fuck you.
I går kveld (Søndag) begynte jeg og Robert å se Seth Rogens siste film, Observe and Report. Den så ganske morsom ut på traileren, så vi syntes det var merkelig at vi ikke hadde hørt noe særlig om den. Men vi fant fort ut hvor for. Den sugde. Jeg har ikke sett en så dårlig film siden den marerittatige Transformers 2. Vi så litt over halvparten av misfosteret før vi måtte skru av. Pinlig dårlig.
Kom over en samling av tidenes verste vitser noensinne på en side i dag (torsdag). Kan ikke si hvilken side det er snakk om på grunn av sidens regler, spesifikt regel en og to. Her er et knippe av de beste av de verste:
Hva er brunt og rimer med "Snoop Dogg" ?
Dr. Dre
Hva er hovedgrunnen bak pedofili?
Sexy barn
En mann kjører på en dame. Hvem sin skyld var det?
Vel, hvorfor kjørte mannen på kjøkkenet?
Hvor mange jøder får du plass til i en bil?
25. Fem i setene, resten i askebegeret.
Hva er forskjellen mellom en jøde og en pizza?
Pizzaen skriker ikke når du putter den i en ovn.
Eventuelt:
Hva er forskjellen mellom en jøde og en pizza?
En pizza er en italiensk rett.
What's the difference between Hitler and Michael Phelps?
Michael Phelps can finish a race.
What do you say to a woman with two black eyes?
Nothing. You've already told her twice.
What do you call a woman with one black eye?
A quick learner.
What is better than winning gold at the Special Olympics?
Walking.
What is better than winning gold at theSpecial Olympics and being able to walk?
Not being retarded.
What does the black man give his son for his birthday?
Your bike.
What's the difference between a convertible and a 13 year old girl?
You don't go to jail for taking the top of a convertible.
I skrivende stund er det søndag 9., og det er liten tvil om at jeg har hatt en meget interessant helg. Som jeg har advart ble det en aldri så liten road trip med Niklas og Robert fra fredag til lørdag. Jada, ganske nøyaktig 24 timer faktisk. Vi dro jo faktisk fra Moss rundt 20:30 på fredag. Vi kjørte i fire timer før vi slo opp teltene våre. Hvor? Utenfor en Statoil! Så fort teltene var oppe kom ølet frem, det samme gjorde vannpipa mi.
Vi grillet burgere, drakk og røyket. Jeg klarte selvfølgelig å knuse skålen til vannpipa ved å miste den i bakken når jeg skulle bytte tobakk. Skålen er, vel, skålen du legger tobakken på. Vi prøvde å MacGyver-e det ved å skjære til noen blikkbokser, men det funket dårlig. Men vi satt på en benk til det ble lyst igjen og drakk. Niklas spydde.
På morgenen fant jeg ut at klokka mi var ødelagt, for Robert spurte hvor mye den var. "Ti på halv fem" sier jeg stor selvfølgelighet, og blir møtt med latter. Den var nemlig 11. I løpet av natten, antageligvis rundt ti på halv fem, må jeg ha falt eller slått til noe, for den lille skru-greia var borte, og klokka hadde stoppet. Uansett var alle tre ganske bakfulle når vi våkna. Heldigvis hadde vi slått opp leir utenfor den eneste bensinstasjonen på flere mil, så vi lusket oss inn og kjøpte vann.
Så reiv vi teltene, og kjørte opp på Ringebufjellet. Her tok vi en liten stopp og sleit oss opp på en fjelltopp. Hodet banket i takt med stegene, men vi kom oss opp til slutt. Vi la alle en stein på varden som sto der, tok noen bilder, og dro videre. Når vi kom oss til Ringebu by fylte vi bensin, og fikk i oss noe som er essensielt etter fylla: Ibux. Og mat etterhvert. Jeg har aldri vært gladere for å spise.
Så dro vi hjem. Jeg og Robert satt for det meste og sang/diskuterte ting, mens Niklas sov som en junkie. Det var utvilsomt 24 meget morsomme timer, og mange gullkorn ble ytret. Her et et knippe utvalgte:
Er veldig nervøs akkurat nå, men samtidig gleder jeg meg. Jeg tror mye av nervøsiteten kommer av at jeg ikke akkurat er hva man kan kalle et bymenneske. Jeg liker naturen. Har aldri vært så mye i Oslo heller, så tanken om å navigere seg i asfaltjungelen er litt skremmende - men det er vel vanesak. Om et par måneder er det den største selvfølgen at man må ta 17- eller 18-trikken for å komme til Rikshospitalet.
Diverse Steffen-tanker:
Man kan ikke skrive "funeral" uten "fun". Man kan ikke skrive "culture" uten "cult".
I feel my vision slipping in and out of focus,Mandag 3. august kl 09:17. I og med at jeg skiver innleggene i deler ettersom det er noen dager det ikke skjer noe, fikk jeg ideen om å skrive når paragrafene ble skrevet. Slik kan jeg alltid skrive i 'nåtid' uten at jeg må lese gjennom innleggene over 900 ganger for å sjekke at jeg ikke har glemt noe når jeg har smeltet delene sammen.
But I'm pushing on for that horizon,
I'm pushing on,
Now I've got the blowing wind against my face
Jeg er våken fordi jeg har døgnet. Jada, stor overraskelse på mange av dere. PS3-en til brutter'n ble sendt på reparasjon 10. eller 11. juli, og den er enda ikke tilbake. I slutten av forrige uke begynte jeg derfor å få gaming-abstinenser. Det kriblet i fingrene etter å spille noe, hva som helt. Derfor kjøpte jeg meg Call of Duty 4: Modern Warfare, eller som det burde ha blitt døpt: Grenade of Grenade 4: Grenade Warfare.
COD4 har jeg selvfølgelig fra før, men det er til PS3, og de av dere som ikke er fullstendig tilbakestående har nettopp lest at PS3-en er på rep. Derfor kjøpte jeg meg COD4 til Xbox, og de siste dagene har stort sett gått med på spilling over nettet med Robert. Og før dere begynner å skrike om hvor bortskjemt jeg er som har to spillkonsoller: Vi har en Wii også, så fuck you. Jeg eier riktignok bare Xbox-en, men ingen av de nevnte konsollene har vært gaver. De er kjøpt med hardt opptjente penger. Så, med fare for å gjenta meg selv, fuck you.
I går kveld (Søndag) begynte jeg og Robert å se Seth Rogens siste film, Observe and Report. Den så ganske morsom ut på traileren, så vi syntes det var merkelig at vi ikke hadde hørt noe særlig om den. Men vi fant fort ut hvor for. Den sugde. Jeg har ikke sett en så dårlig film siden den marerittatige Transformers 2. Vi så litt over halvparten av misfosteret før vi måtte skru av. Pinlig dårlig.
Kom over en samling av tidenes verste vitser noensinne på en side i dag (torsdag). Kan ikke si hvilken side det er snakk om på grunn av sidens regler, spesifikt regel en og to. Her er et knippe av de beste av de verste:
Hva er brunt og rimer med "Snoop Dogg" ?
Dr. Dre
Hva er hovedgrunnen bak pedofili?
Sexy barn
En mann kjører på en dame. Hvem sin skyld var det?
Vel, hvorfor kjørte mannen på kjøkkenet?
Hvor mange jøder får du plass til i en bil?
25. Fem i setene, resten i askebegeret.
Hva er forskjellen mellom en jøde og en pizza?
Pizzaen skriker ikke når du putter den i en ovn.
Eventuelt:
Hva er forskjellen mellom en jøde og en pizza?
En pizza er en italiensk rett.
What's the difference between Hitler and Michael Phelps?
Michael Phelps can finish a race.
What do you say to a woman with two black eyes?
Nothing. You've already told her twice.
What do you call a woman with one black eye?
A quick learner.
What is better than winning gold at the Special Olympics?
Walking.
What is better than winning gold at theSpecial Olympics and being able to walk?
Not being retarded.
What does the black man give his son for his birthday?
Your bike.
What's the difference between a convertible and a 13 year old girl?
You don't go to jail for taking the top of a convertible.
I skrivende stund er det søndag 9., og det er liten tvil om at jeg har hatt en meget interessant helg. Som jeg har advart ble det en aldri så liten road trip med Niklas og Robert fra fredag til lørdag. Jada, ganske nøyaktig 24 timer faktisk. Vi dro jo faktisk fra Moss rundt 20:30 på fredag. Vi kjørte i fire timer før vi slo opp teltene våre. Hvor? Utenfor en Statoil! Så fort teltene var oppe kom ølet frem, det samme gjorde vannpipa mi.
Vi grillet burgere, drakk og røyket. Jeg klarte selvfølgelig å knuse skålen til vannpipa ved å miste den i bakken når jeg skulle bytte tobakk. Skålen er, vel, skålen du legger tobakken på. Vi prøvde å MacGyver-e det ved å skjære til noen blikkbokser, men det funket dårlig. Men vi satt på en benk til det ble lyst igjen og drakk. Niklas spydde.
På morgenen fant jeg ut at klokka mi var ødelagt, for Robert spurte hvor mye den var. "Ti på halv fem" sier jeg stor selvfølgelighet, og blir møtt med latter. Den var nemlig 11. I løpet av natten, antageligvis rundt ti på halv fem, må jeg ha falt eller slått til noe, for den lille skru-greia var borte, og klokka hadde stoppet. Uansett var alle tre ganske bakfulle når vi våkna. Heldigvis hadde vi slått opp leir utenfor den eneste bensinstasjonen på flere mil, så vi lusket oss inn og kjøpte vann.
Så reiv vi teltene, og kjørte opp på Ringebufjellet. Her tok vi en liten stopp og sleit oss opp på en fjelltopp. Hodet banket i takt med stegene, men vi kom oss opp til slutt. Vi la alle en stein på varden som sto der, tok noen bilder, og dro videre. Når vi kom oss til Ringebu by fylte vi bensin, og fikk i oss noe som er essensielt etter fylla: Ibux. Og mat etterhvert. Jeg har aldri vært gladere for å spise.
Så dro vi hjem. Jeg og Robert satt for det meste og sang/diskuterte ting, mens Niklas sov som en junkie. Det var utvilsomt 24 meget morsomme timer, og mange gullkorn ble ytret. Her et et knippe utvalgte:
- "Man trenger mat" - Robert
- "Detta var varmt som en granat!" - Niklas om maten.
- "I... Shall laugh" - Niklas
- "Nå begynner det faktisk å gå oppover" - Robert, i den største oppoverbakken jeg har sett.
Er veldig nervøs akkurat nå, men samtidig gleder jeg meg. Jeg tror mye av nervøsiteten kommer av at jeg ikke akkurat er hva man kan kalle et bymenneske. Jeg liker naturen. Har aldri vært så mye i Oslo heller, så tanken om å navigere seg i asfaltjungelen er litt skremmende - men det er vel vanesak. Om et par måneder er det den største selvfølgen at man må ta 17- eller 18-trikken for å komme til Rikshospitalet.
Diverse Steffen-tanker:
Man kan ikke skrive "funeral" uten "fun". Man kan ikke skrive "culture" uten "cult".
Subscribe to:
Posts (Atom)