Innlegg 156.
Det er litt pussig hvor godt man forstår livet når
man er ung, men så vet man egentlig ingenting. Jeg pleide faktisk å tro
med hele mitt hjerte at det var skriving som holdt meg sinnsfrisk.
Bortsett fra tiden som skribent for Arctic Nova
har jeg skrevet mindre og mindre de siste årene, og det har kommet til
at jeg har har skrevet to blogginnlegg det siste året: ett om hvordan The Gathering oppleves for en som aldri har vært på LAN før, og ett i desember hvor jeg spådde blogg-comeback.
Jeg begynner å tro at skriving er dårlig for meg,
for min mentale helse. Det gjør meg innesluttet, kynisk og analyserende.
Disse personlighetstrekkene vil trolig alltid være en del av meg i
mindre grad, men jeg blir fullstendig dominert
av de når jeg er i "skribentmodus". I det siste har jeg ikke så mye som
tenkt på skriving, og jeg har det bedre enn noen gang.
Det har vært tider hvor man kan si at jeg har vært
mindre enn begeistret for å leve. Nå? Jeg elsker livet. Jeg forventer
ikke å skrive så mye de neste månedene. Kanskje en oppdateringsblogg her
og der. Annet enn det, fuck skriving.
For now.
Nå, la oss snakke om noe jeg bryr meg mer om:
trening. Det var ca et år siden jeg begynte å trene seriøst, og når jeg
skadet håndleddet på høsten hadde jeg gått opp 10 kilo (til 78), og jeg
trodde jeg var
the cat's pajamas. Så sluttet jeg å trene i tre måneder på grunn
av den overnevnte skaden, og før jeg visste ordet av det veide jeg 72,
og begynte å få bemerkninger om hvor tynn jeg hadde blitt. Fra januar
brukte jeg fire måneder på å komme meg på personlig
vektrekord: 82 kilo. Nå er jeg på vei ned igjen for å minske
kroppsfettprosenten min før strandsesongen.
Jeg skriver ikke om dette for å skryte på noen som
helst måte, jeg skriver det for å gi et unikt innblikk i min psykologi
og mitt ego. Du skjønner, jeg har alltid vært liten. Jeg var alltid
blant de laveste i klassen på barne- og
ungdomsskolen, og var vel knapt nok over 1,60 når jeg startet på
videregående. Jeg fikk sjokk når jeg veide inn på 69 kilo på innrykk i
forsvaret fordi jeg aldri hadde vært tyngre. Når jeg kom ut av forsvaret
veide jeg 62 kilo. Oh, må nevne at jeg er 1,80
høy nå.
Det er kanskje overflødig å si, men 62 kilo når man
er 1,80 er helt vilt usunt som mann. Nå er jeg nesten 20 kilo tyngre, trener
3-5 ganger i uken, og passer på hver eneste ting jeg spiser. Jeg spiser
ikke 100% perfekt hver eneste dag, men jeg har
oversikt over alt jeg får i meg, men jeg er aldri utenfor hva jeg anser som akseptabelt. MyFitnessPal er en fantastisk app for de som vil holde øye på kalori/karbohydrat/proteininntak.
Jeg begynner å bli glad i kroppen min, og begynner å
få komplimenter fra alle kanter. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere
trener.
Seriøst. På en annen side, dere må gjerne være fornøyde med dere selv og
holde dere sånn, så ser jeg bedre ut når vi sammenlignes.
Det føles utrolig godt å legge inn masse energi og
innsats i noe og at det blir anerkjent av andre. Vet du hva det beste
er? I mine egne øyne har jeg såvidt begynt. Jeg gleder meg allerede til
høsten, hvor jeg skal begynne å "bulke" igjen (spise mye for å legge på
meg muskelmasse).
