... Og da var vi tilbake igjen.

Hah, i dag kom det inn en skikkelig punker-junkie inn på Stordahl. Han drev å snufsa hvert andre eller tredje sekund - som om han skulle ha fått i seg den dårligste kokaina i hele Moss. Begynte faktisk å lure litt. Pjokken var sikkert 16-17 år, men man vet jo aldri hva disse wannabe-blitzerene kan finne på.

Så faen ikke ut på hodet. Han hadde garantert klipt seg selv i fylla. Eller kanskje en av hans medsvorne wannabe-blitzer-junkieer hadde gjort det. Så i alle fall ikke ut. Det så ut som om han hadde prøvd seg på å klippe seg mohikaner (Etter Mohikaner-indianerne, som skinnet alt håret utenom en hanekam midt på hodet), men i øyeblikkets eller kokainens rus, hadde glemt litt på den ene siden. Kan demonstrere med mine fantastiske Paint-skillz:


Anywho. Han kom inn i et par slitne Converse, trang, svart bukse og en gammel jakke, type 70-talls med ruter i grønn, svart og rød. Det han lurte på var om Stordahl ville være med på å støtte "kulturhuset". Dette "kulturhuset" er da Moss' svar på blitz-huset i Oslo. De trengte nemlig et "anlegg". Hva han og resten av junkiekameratene legger i et "anlegg" er ikke godt å vite, men det var i alle fall det han sa.

Dagen i dag var definitivt den beste så lagt i arbeidsuken. Den første timen ble brukt på å spiller på diverse gitarer og basser. Deretter fikk jeg dagens første oppgave: Å skifte strenger på en gitar. O, gru! Her ser man et utdrag fra samtalen som fant sted:

Camilla: Hei, Steffen. Du spiller gitar, sant?
Jeg: Eh, jeg kan to grep og en halv solo. Jeg spiller bass.
Camilla. Ja, okay. Hmm... Veit du hvordan man skifter strenger på en kassegitar da?
Jeg: Vel. Nei. Jeg har aldri skiftet en eneste gitar streng før, jeg. Har jo bass, men har ikke byttet strenger på den før en gang.
Camilla: Hmm... Men kan ikke du ta med denna inn på bakrommet og se om du får bytta strenger på den a?
Jeg: Eh, jo, jeg kan sikkert prøve.

Jeg brukte ca. to timer på å skifte seks strenger. Jeg fikk ingen opplæring, så jeg fant teknikken ved å se på de som var på gitaren fra før og med en hel del prøving og feiling.

Dessuten klargjorde jeg en en Gibson SG de hadde tatt i innbytte i dag. Cherry Red tror jeg fargen var. Tok av de gamle strengene, vasket den, rengjorte halsen, polerte den, satt på nye strenger og stemte den. Tok sikkert en time. I morgen skal jeg ta en Fender Stratocaster. Søk den opp på google, det er sikkert den gitaren i verden som har den mest kjente formen.

I dag tok jeg meg en aldri så liten joggetur, det er jo så friskt og fint ute nå. Sola var fortsatt oppe da jeg dro. Da jeg kom til stedet jeg vanligvis pleier å snu, hadde jeg tenkt til å fortsette et stykke til, men da så jeg plutselig at det var nesten mørkt ute. Og da gikk det opp for meg at hvis jeg snudde nå, måtte jeg jogge i 30 minutter for å komme meg hjem, og da var det garantert mørkt før jeg kom halvveis.

Så jeg løp. Sitatet "Run Forrest, run!" passet godt til situasjonen. "Run Steffen, run!". Jeg bare tenkte at det var en bjørn som jagde meg, og jeg løp. Jeg løp i 30 minutter. I stummende mørke.
Jeg tryna til og med to ganger, men jeg bare fortsatte å løpe, bjørner venter ikke akkurat på at du skal plastre såret ditt.

Fikk til og med sår både her og der. Tre sår faktisk. Blødde fra kne og to fingre da jeg kom hjem, og siden alt jeg hadde fått så mye adrenalin fra bjørnejakten, hadde jeg ikke merket det. Men det svei godt på fingersårene når jeg skulle vaske håret når jeg dusja i sta. Tro meg. Blødende sår + Shampoo = Smerte.

En ting jeg har tenkt på i det siste er galskap. Og da mener jeg ikke sånn emo-galskap. "Se, jeg kutter meg selv, buu-huu" (Ikke det at emoer ikke er sinnsyke, det er de, men på en helt annen måte. Google emo hvis du ikke vet hva det er). Jeg tenker mer på sånn Hitler-gal. Idi Amin-gal. Pol Pot-gal. George Bush-gal.

For disse personene har jo på ett tidspunkt blitt demokratisk valgt, men av en eller annen grunn har alle vist seg å være klin kokos når de fikk makta. Så derfor har jeg kommet opp med en teori som jeg vil kalle "Galskapens Sirkel". La meg demonstrere (Nok en gang med mine sinnsyke Paint-skillz):



Som du ser, går skalaen på galskap fra 1-9. Når du når 10 på skalaen, blir du så gal og sinnsyk at hjernen til slutt kommer til seg selv, tar makten og begår selvmord for å hindre at galskapen tar over igjen. Man blir med andre ord hjernedød, og havner i koma.

Poenget er å vise det at galskap og normalhet (Er dette et ord?) er svært nærme hverandre, akkurat som gud/djevelen, rett/galt og rock/tekno. Jeg har nemlig kommet til følgende oppsummerende forklaring: De som er galest (Teknolyttere, George Bush osv.) virker oftest normalest helt til de viser sin sanne side. Denne siden er ikke så langt unna, det er bare å hoppe rett over skilleveggen, så er man der. Det skal ikke mye til.

Bare se på min gode venn Robert; Han har nå hoppet over fra 9 på skalaen (Han hørte på tekno), og nå hører han på indie rock som The Killers og The Strokes. Han er kurert og i aller høyeste grad normal igjen.

Videre kan det meldes at bandet mitt nå er enda ett skritt nærmere å være komplett. Henrik har nemlig kjøpt seg et orgel. Dessverre ikke et pumpeorgel, men fortsatt: et orgel. Da har vi dekning på følgende orkesterplasser: Gitar, bass, vokal, orgel og munnspill. Vi mangler i grunn bare trommer.

Men også dette er i ferd med å løse seg. Jeg, Henrik og forhåpentligvis andre bandmedlemmer, skal spleise på et trommesett som ligger umontert på Stordahl. Satt ned fra 5495 til 3995. Tama og greier, det er ikke noe tull. Inkludert i prisen er trommekrakk og cymbaler. Knallpris!

Da er også denne delen ferdig. Jeg må få på meg noen sokker før jeg fryser føttene av meg, samt putte noen plaster på diverse sår jeg fikk fra joggingen. Vi leses!

Skal blogge etterpå, nå skal jeg ut og jogge. Leses.

På fredag hadde vi to prøver og to innleveringsoppgaver som vi får karakter på. Veldig koselig. Ja, det var sarkastisk. Den ene prøven var norsk og det var meningen at vi skulle dekke norsk litteraturhistorie fra 1940 til 2000. Bokstavelig talt. Det var faktisk det kapittelet het, "Norsk litteraturhistorie fra 1940 til 2000". Men likevel gikk det ganske bra, jeg regner med at jeg klarer 3. Det er så kjipt å lese om norsk litteraturhistorie. Det er så tørt materiale, og det er ikke spesielt mye som setter seg i hjernebarken når man skal huske 60 år historie heller.

Den andre prøven var i sikkerhet, og da om ran. Bare synd at jeg ikke hadde fått lest. Nei, ikke fordi jeg er lat (For en gangs skyld). Det hadde seg nemlig slik at torsdag kveld kom min navnebror Steffen Litschi og lånte sikkerhetsboken av meg siden jeg ikke husket at jeg selv skulle ha prøve. Heldigvis var prøven veldig lett. Det gikk mest i at man skal holde seg rolig i en ranssituasjon, ikke leke helt og diverse andre selvsagte ting.

Ble ikke trening denne fredagen heller. Sofakameratene min er blitt så slappe. På fredag var det bare Meg selv, Henrik, Charty og Thomas som var med. Fire personer. På det meste har vi vært 16 på trening. Åndsvakt slapt.

På lørdag ble det pokeraften på Wikhaug Country Club & Resort. Henrik, Robert, Daniel, Niklas og undertegnede satt opp og spilte Uno (Til tross for at det heter pokeraften) til en eller annen gang midt på natta. Deretter dro vi ned på Kambo Skole og diskuterte politikk. Vi er politisk veldig ulike. Henrik er, ikke overraskende, svært Amerika-vennlig, og tror Bush holder på nede i Irak for å fjerne et ondt regime. Jeg og Niklas er begge sosialister, og derfor mye mer kritiske til Amerika enn Henrik. Robert og Daniel faller inn et sted midt i mellom.

På søndag sov jeg, som seg hør og bør, og jobbet. That's it. Nei, my bad! Var på pokeraften hos nevnte navnebror Steffen! Sammen Daniel, Julian og Kristoffer Selen. Var jo koselig og morsomt å møte venner, men pokerspillet var smertelig dårlig. Foruten mitt, naturligvis. Kristoffer og Julian visste jo ikke hva blinds var, så der lå liksom nivået. Steffen og Daniel var et nivå over det igjen, men jeg regjerte spillet. Jeg vant (selvfølgelig) til tross for at Steffen hadde vunnet en del store hender tidlig.

Jeg er rett og slett i pokerform for tiden, har vunnet alle pokerkvelder den siste måneden. Minst! Fra fredag skylder min klassekameraten Johan meg 240 kroner etter at jeg tilintetgjorde han, Tommy og Sokrates.

På mandag startet jeg min arbeidsuke, og jeg er, som nevnt, utplassert for fjerde gang på Stordahl Musikk AS. Jeg er sikker på at de fleste mossinger vet hva og hvor dette er, men jeg forklarer for det utenforstående: Stordahl Musikk AS er en bedrift som selger stort sett det meste av utstyr og instrumenter. Og da mener jeg stort sett alt. De fører alt fra trommer til munnharper, fra notebøker til trekkspill, fra fioliner til mikrofoner. Rett og slett en butikk etter min smak.

Det som er kult med å jobbe på Stordahl er at det ikke er noe som helst å gjøre. Alt det er å gjøre er å følge noen simple ordre som å rydde i ledningene eller å feie. Resten av tiden går med på å spille på instrumentene som er tilgjengelige. Jeg har lagt min elsk på en Morgan-bass som er fretless (Vet du ikke hva fretless er, får du google det, for jeg orker ikke forklare det nå). Satt ned fra 3,5k til 1,9k.

Det som er kjedelig med å jobbe på Stordahl er at det er så ekstremt lite å gjøre at man får lyst til å sitte seg ned på bakrommet og bryte ut i gal latter. For så å knekke sammen i øredøvende gråt. Det er så kjedelig til tider at man føler seg nummen. Nå er jo jeg følelsesmessig tilbakestående, og ikke kapabel til å vise følelser, så dette er jo ingen nyhet for meg.

Det er en annen kis utplassert der samtidig som meg også. Han heter Robert, og går i 9. klasse på Verket. I går virket han helt grei, og jeg snakket en del med han, men i dag virket han helt sinnsvak. Akkurat som om han hadde mental AD-HD eller mild Tourettes. Vi satt på bakrommet og ryddet i ledninger, og han hadde vanskeligheter med å få opp en knute på en ledning. Plutselig roper han "faen" lavt. Akkurat som et skrik dempet i volum. Jeg ser rart bort på han, men han ser ikke tilbake på meg.

Akkurat som om han ikke merket det. Rar type. I silently judge him. Men, ok. Greit nok tenker jeg. Et par timer senere kommer det en kis inn, sitter seg ned med en banjo i fanget. Jeg tenker "ja, akkurat som om du kan spille banjo!". Jeg mener, kisen var kledd i pensko, jeans, skjorte og blazer. Hadde fint frisert grålig hår og var sikkert 40.

Plutselig begynner han å spille, og fingrene hans går som om de var besatte. Han spiller som en gud. Samtlige i butikken stopper opp. Og da mener jeg samtlige. Til og med Kirkeparken-taperne som sitter i hjørnet og tror de er gode på gitar. Alle ser med forundring på hvor god han er. Og han var ikke bare sånn "se-på-meg-jeg-kan-spille-fort"-god, han kunne spille bra.

Han legger ned banjoen, smiler selvsikkert til sitt forvirrede publikum, og går rolig ut. Anyways, tilbake til poenget. Mens denne ukjente banjo-guden spiller, kommer denne Robert gående mot meg mens han gjør en oppgitt mine og sier til meg ett ord. "Bråk!". Jaha? Og du som nettopp har klimpret den utrolig lette starten på "Für Elise" på et keyboard er reineste Mozart?

Etter jeg sluttet på Stordahl i dag, vandret jeg inn på musikkverket. Der plukket jeg opp BigBangs rykende ferske skive og Zahl - Nice for a change. Geir Zahl fra Kaizers Orchestra goes americana. Ganske bra, men litt for stock, eller normalt om du vil. Sikkert en sterk 4, god sommerfølelse. BigBang er jo helt fantastisk sommerrock og sommerblues. Norsk band som synger på engelsk. Må høres. Har enda ikke hørt gjennom Too Much Yang (Deres siste), men 2005s Poetic Terrorism var helt fantastisk, og ligger tett oppunder terningskast 6.

Dessuten fikk jeg en gratis CD. Fra Piracykillsmusic.no. En dobbel-CD med norske artister. Mye bra der. Hvilket fører til at jeg nå har 199 CD-er. Hvilken vil bli den to hundrede? Tok også en tur innom Clas Ohlson og kjøpte meg to "valutabeholdere". En lommebok i skinn og en helsvart kortholder. Til sammen 108 kroner. Knallpriser.

Oh, I almost forgot! Det var nemlig to kjendiser innom Stordahl i dag. Hah. Den første var Kjetil Tefke, mossing og programleder i Dansefeber på TV Norge. Han var venn med alle som jobba på Stordahl og drakk kaffe sammen oss. Kul type.

Den andre var ingen ringere enn det norske jazz-esset Elvira Nikolaisen. Hun synger med en veldig myk og hes stemmen, og har faktisk den samme i person.

Put that in your pipe and smoke it!

Æh, litt lei av å stadig finne på fancy, nye introer hver eneste gang jeg skal blogge nå, så jeg hopper rett inn i gjørma.

Dessverre er det slik at siden jeg lagde den introen der, klassifiseres selv den som en fancy, ny intro.

Men, over til godsakene:

Faen, jeg klarer ikke å slutte! Ok, nå bare begynner jeg: Oh man, denna uka har vært helt junkie. Prøve på tirsdag, prøve på onsdag, prøve på torsdag og prøve på fredag. Ikke det at det har vært spesielt vanskelig (for meg), men det er så kjipt å lese til prøver. Jeg prøver alltid å drøye med å lese.

Nå, for eksempel, er klokka 22:30 og jeg har enda ikke lest til prøva. Og det ender som regel med at jeg skumleser gjennom materialet og barer ror og ror på prøva. Heldigvis for meg er jeg veldig god på å formulere meg, så jeg kan være vag når jeg svarer på spørsmål, så læreren tror jeg tar rett.

Neste uke skal trinnet vårt ha utplassering. Jeg drøya som alltid til siste liten med å skaffe plass. Vi måtte levere inn lapp fra arbeidsgiver i morgen, og jeg fikk meg først jobb i dag. Vel, nå skal det sies at jeg bare har spurt én gang, så jeg skal ikke overdrive.

Det har seg nemlig slik at jeg har en sure thing på Stordahl Musikk AS. Har vært utplassert der begge gangene i fjor og, med neste uke, begge gangene i år. Er egentlig grisekjedelig der. Jeg gjør som regel ikke en forbanna dritt. Sitter på stumpen og leser i blader. Men det har seg nemlig slik at jeg er en musikkfanatiker (Har 195 CD-er og 13 LP-er), og Musikkverket tar ikke inn arbeidsukeelever, så jeg vil være i nærheten av musikk.

På Stordahl kan jeg i alle fall sitte og klimpre litt på diverse instrumenter. Fri tilgang, Carte Blanche som det heter på fransk, tilgang til alt. Men etter to arbeidsdager med gitarspilling er man ganske lei når man kan to grep på gitar.

Endelig er det vår! Klokken 7 i dag var det sju varmegrader ute. Det ligger bare små hauger med is igjen etter den særdeles korte vinteren. Det virker som om det gikk fra vinter til vår på få dager. Men jeg klager ikke.

Ok. Bloggen startet ikke opp for en måned siden likevel. Men den gjør det nå, for terapisten min sier at det er godt for meg å skrive ned tankene mine. Neida, bare tuller, jeg går ikke til terapist. Men bloggen skal definitivt starte opp igjen nå.

Etter å ha lest på wikipedia.no om tvangslidelser og tvangshandlinger, begynner jeg å lure på om jeg kan ha OCD (Obsessive-compulsive Disorder). Sikkert bare jeg som er paranoid og hypokonder, men jeg begynner nesten å tro at det kan ligge noe i dette. Det vanligste symptomet var visst at man er hyperrenslig, noe jeg ikke akkurat kan sies å være. Jeg er renslig, ja, men bare akkurat nok til at folk ikke lukter odøren av svett moskus (Så vidt jeg vet).

Det neste på listen var at man ofte stabler ting i lik høyde, legger ting veldig symmetrisk og at man blir veldig sur når andre ødelegger mønsteret sitt. Det var på dette tidspunkt hvor hjernen min hadde et rart dilemma: Skal jeg le eller gråte? Vel, jeg kan si så mye som at det ble en forvirret halvkvalt latter. For akkurat dette har jeg holdt på med så lenge jeg kan huske. Jeg har for eksempel et problem med å tråkke på naturlige kvisthull i tregulv.

Demonstrasjon av kvisthull i parkettgulv.

Og dessuten har jeg alltid hatt en rar trang til å ha et strengt system og symmetri i ting jeg har. For eksempel når jeg spiller poker. Jeg har ofte nære venner over hos meg for en koselig pokeraften. Hvis du noen gang spiller poker mot meg, legg merke til at sjetongene helst er satt opp rekkefølge etter deres verdi, de er i bunker like høye som den sjetongtypen jeg har minst av og at de som er til overs (De som ikke klarer å danne en like høy bunke som den jeg har færrest av) ofte blir satset bare for å få de unna.

Og mens mitt svært godt organiserte personlige helvete svirrer rundt sin egen akse, står alle andre sine sjetonger hulter til bulter, med ulike verdier oppe på hverandre, noen her og der. Jeg kan ikke si jeg flipper helt ut på grunn av dette (Selv om det hadde vært kult i seg selv), men jeg blir definitivt brydd av det. Kanskje jeg ikke viser det, men mitt indre barn sitter for seg selv med svettetokter og tourettes på min indre lekeplass' huskestativ.

Greit, nok om det nå. Det tredje mest vanlige symptomet på OCD (Tidligere forklart) er å telle skrittene sine når man går. Noe jeg også, forstyrrende nok, gjør. Det begynte vel med at jeg skulle telle hvor mange trappetrinn det er fra 1. til 2. etasje (14), og har når kommet til det punktet hvor jeg teller hvor mange skritt det tar meg å gå fra et punkt til et annet.

DISCLAIMER: Jeg skriver ikke dette for å skryte på meg en mental sykdom fordi jeg synes det er kult å være sinnsforstyrret, og jeg vil også legge til at det ikke er morsomt å hakke på andre som har mentale lidelser. Som skrevet i ingressen på bloggen (Helt øverst), er bloggen selvfølgelig basert på sanne hendelser, men alt er skrevet for underholdningens skyld.

For noen uker siden så jeg urolig bra film. Jeg ser et par filmer i løpet av en måned, og denne filmen vil jeg si står ut som en av de beste. Filmen heter Garden State, og Zach Braff har skrevet, regissert og spilt hovedrollen i filmen. Mange av dere kjenner sikkert Zach Braff som den lettere nevrotiske legen og hovedpersonen J.D. i komiserien Scrubs ("Helt Sykt" på norsk).

Jeg fattet kjapt interesse for filmen da jeg leste at Braff, et stort forbilde av meg, hadde laget en indiefilm. Filmen handler om en ung middels suksessfull skuespiller som bor i L.A., men må hjem til New Jersey når moren hans dør. der må han konfrontere gamle venner og den nedtrykkende faren. han bestemmer seg for å slutte å ta alle medisinene han er på, og møter Sam (Natalie Portman, utrolig god skuespiller), som er alt han ikke er. en rar, utadvendt lystløgner.

Denne filmen må sees, dette er utvilsomt en av de beste filmene jeg har sett. Jeg mener, type Scarface og Gudfaren-god. Tiårets beste film i min mening. Uten at jeg har sett alle filmene gitt ut det siste tiåret. Men for å gi noe perspektiv, har den vunnet 10 priser og vært nominert ytterligere 24 ganger på diverse filmfestivaler. Vant blant annet Grand Jury Prize for beste drama på verdens største filmfestival, Sundance.

Videre kan jeg anbefale siden askaninja.com hvis du søker en latter. Det er i all hovedsak en ninja som svarer på spørsmål innsendt av seere. Hysterisk morsomt. Hvem kan vel motstå sitater som dette?

'Do ninjas fall in love?' No. Ninjas glide silently into love with two swords drawn!

Forferdelig vær for tiden også. Etter en svært sen og deretter svært kort vinter, har nå tilnærmet all snøen smeltet bort. Dessverre. Det er mye værre ute nå, men kan jo ikke gå tre skritt utenfor egen dør uten å stå med sørpe opp til under armhulene. Men på den lyse siden er det lyst om morgenen igjen, det blir varmere og jeg blir 18 om 99 dager, så det blir nok fint til slutt.

Til fredag neste uke skal jeg ha fri! Eller, hele Salg og service-linjen skal til Kongsberg og stå på ski. Det er jo kult nok i og for seg. Men når det er 10 plussgrader, tipper jeg at føret ikke er på topp. Dessuten skal jeg antageligvis jobbe den dagen.

Nå må jeg gå, jeg har to prøver å lese til til i morgen, Salg og service og Samfunnslære. Jeg gleder meg, burde bli walk over (Hvorfor gikk jeg ikke allmenn?)

Ciao, mine barn. Vi leses.