... Og da var vi tilbake igjen.

Hah, i dag kom det inn en skikkelig punker-junkie inn på Stordahl. Han drev å snufsa hvert andre eller tredje sekund - som om han skulle ha fått i seg den dårligste kokaina i hele Moss. Begynte faktisk å lure litt. Pjokken var sikkert 16-17 år, men man vet jo aldri hva disse wannabe-blitzerene kan finne på.

Så faen ikke ut på hodet. Han hadde garantert klipt seg selv i fylla. Eller kanskje en av hans medsvorne wannabe-blitzer-junkieer hadde gjort det. Så i alle fall ikke ut. Det så ut som om han hadde prøvd seg på å klippe seg mohikaner (Etter Mohikaner-indianerne, som skinnet alt håret utenom en hanekam midt på hodet), men i øyeblikkets eller kokainens rus, hadde glemt litt på den ene siden. Kan demonstrere med mine fantastiske Paint-skillz:


Anywho. Han kom inn i et par slitne Converse, trang, svart bukse og en gammel jakke, type 70-talls med ruter i grønn, svart og rød. Det han lurte på var om Stordahl ville være med på å støtte "kulturhuset". Dette "kulturhuset" er da Moss' svar på blitz-huset i Oslo. De trengte nemlig et "anlegg". Hva han og resten av junkiekameratene legger i et "anlegg" er ikke godt å vite, men det var i alle fall det han sa.

Dagen i dag var definitivt den beste så lagt i arbeidsuken. Den første timen ble brukt på å spiller på diverse gitarer og basser. Deretter fikk jeg dagens første oppgave: Å skifte strenger på en gitar. O, gru! Her ser man et utdrag fra samtalen som fant sted:

Camilla: Hei, Steffen. Du spiller gitar, sant?
Jeg: Eh, jeg kan to grep og en halv solo. Jeg spiller bass.
Camilla. Ja, okay. Hmm... Veit du hvordan man skifter strenger på en kassegitar da?
Jeg: Vel. Nei. Jeg har aldri skiftet en eneste gitar streng før, jeg. Har jo bass, men har ikke byttet strenger på den før en gang.
Camilla: Hmm... Men kan ikke du ta med denna inn på bakrommet og se om du får bytta strenger på den a?
Jeg: Eh, jo, jeg kan sikkert prøve.

Jeg brukte ca. to timer på å skifte seks strenger. Jeg fikk ingen opplæring, så jeg fant teknikken ved å se på de som var på gitaren fra før og med en hel del prøving og feiling.

Dessuten klargjorde jeg en en Gibson SG de hadde tatt i innbytte i dag. Cherry Red tror jeg fargen var. Tok av de gamle strengene, vasket den, rengjorte halsen, polerte den, satt på nye strenger og stemte den. Tok sikkert en time. I morgen skal jeg ta en Fender Stratocaster. Søk den opp på google, det er sikkert den gitaren i verden som har den mest kjente formen.

I dag tok jeg meg en aldri så liten joggetur, det er jo så friskt og fint ute nå. Sola var fortsatt oppe da jeg dro. Da jeg kom til stedet jeg vanligvis pleier å snu, hadde jeg tenkt til å fortsette et stykke til, men da så jeg plutselig at det var nesten mørkt ute. Og da gikk det opp for meg at hvis jeg snudde nå, måtte jeg jogge i 30 minutter for å komme meg hjem, og da var det garantert mørkt før jeg kom halvveis.

Så jeg løp. Sitatet "Run Forrest, run!" passet godt til situasjonen. "Run Steffen, run!". Jeg bare tenkte at det var en bjørn som jagde meg, og jeg løp. Jeg løp i 30 minutter. I stummende mørke.
Jeg tryna til og med to ganger, men jeg bare fortsatte å løpe, bjørner venter ikke akkurat på at du skal plastre såret ditt.

Fikk til og med sår både her og der. Tre sår faktisk. Blødde fra kne og to fingre da jeg kom hjem, og siden alt jeg hadde fått så mye adrenalin fra bjørnejakten, hadde jeg ikke merket det. Men det svei godt på fingersårene når jeg skulle vaske håret når jeg dusja i sta. Tro meg. Blødende sår + Shampoo = Smerte.

En ting jeg har tenkt på i det siste er galskap. Og da mener jeg ikke sånn emo-galskap. "Se, jeg kutter meg selv, buu-huu" (Ikke det at emoer ikke er sinnsyke, det er de, men på en helt annen måte. Google emo hvis du ikke vet hva det er). Jeg tenker mer på sånn Hitler-gal. Idi Amin-gal. Pol Pot-gal. George Bush-gal.

For disse personene har jo på ett tidspunkt blitt demokratisk valgt, men av en eller annen grunn har alle vist seg å være klin kokos når de fikk makta. Så derfor har jeg kommet opp med en teori som jeg vil kalle "Galskapens Sirkel". La meg demonstrere (Nok en gang med mine sinnsyke Paint-skillz):



Som du ser, går skalaen på galskap fra 1-9. Når du når 10 på skalaen, blir du så gal og sinnsyk at hjernen til slutt kommer til seg selv, tar makten og begår selvmord for å hindre at galskapen tar over igjen. Man blir med andre ord hjernedød, og havner i koma.

Poenget er å vise det at galskap og normalhet (Er dette et ord?) er svært nærme hverandre, akkurat som gud/djevelen, rett/galt og rock/tekno. Jeg har nemlig kommet til følgende oppsummerende forklaring: De som er galest (Teknolyttere, George Bush osv.) virker oftest normalest helt til de viser sin sanne side. Denne siden er ikke så langt unna, det er bare å hoppe rett over skilleveggen, så er man der. Det skal ikke mye til.

Bare se på min gode venn Robert; Han har nå hoppet over fra 9 på skalaen (Han hørte på tekno), og nå hører han på indie rock som The Killers og The Strokes. Han er kurert og i aller høyeste grad normal igjen.

Videre kan det meldes at bandet mitt nå er enda ett skritt nærmere å være komplett. Henrik har nemlig kjøpt seg et orgel. Dessverre ikke et pumpeorgel, men fortsatt: et orgel. Da har vi dekning på følgende orkesterplasser: Gitar, bass, vokal, orgel og munnspill. Vi mangler i grunn bare trommer.

Men også dette er i ferd med å løse seg. Jeg, Henrik og forhåpentligvis andre bandmedlemmer, skal spleise på et trommesett som ligger umontert på Stordahl. Satt ned fra 5495 til 3995. Tama og greier, det er ikke noe tull. Inkludert i prisen er trommekrakk og cymbaler. Knallpris!

Da er også denne delen ferdig. Jeg må få på meg noen sokker før jeg fryser føttene av meg, samt putte noen plaster på diverse sår jeg fikk fra joggingen. Vi leses!