Innlegg nummer 67. God Ettermiddag, Norge. Jeg antar at ingen utenfor Norge leser norske blogger. Til dere som ble forlatt undrende etter forrige cliffhanger: Ja, jeg og Henrik dro på telttur i vinterferien.

Livet går så fort at hvis jeg blunker har det gått en dag. Jeg blunker opptil flere ganger i minuttet. Dagene har kommet og gått som catchphrasene "too much information", "don't go there", "that's what she said" og "wazzzzuuup". Jeg har nylig vært russ. Det var kjempemoro, utrolig sosialt. Hvis noen hadde på seg russebukse var vi bestevenner. Russetia var ikke bare et eventyr, en venn ble truet med kniv og en annen ble beskyldt for å ha knust en vekterbils frontrute.

For det aller meste var det dog helt konge. Vi var på tryvann, og det koka helt over. Alle mosseruss var på samme parkering, noe som var helt konge. Vi var mye i Chorros bil, Smokin' Aces, og røyka vannpipe. Med frukttobakk. Sverger. Natt til 17. mai var også et høydepunkt. Drakk hele kvelden, tryna og ødela mobilen og pådro meg et stygt blåmerke, og hadde nach til Smokin' Aces helt til russetoget. Jeg vandret med en liten rus, sliten, haltende på grunn fallet og med et flott tusj-helskjegg.

Etter 17. mai var det på tide å legge russebuksa og galskapen på hylla og dra tilbake på skolen. Dessverre. Masse prøver, eksamener og særemnet ventet. Jeg er nå midt i forberedelsene til muntlig eksamen, som jeg skal ha på fredag. Sosiologi og sosialantropologi. Tema: Kultur. Hipp hipp hurra. Jeg er egentlig glad jeg slapp matte muntlig. Hadde jeg fått det hadde det blitt straka vegen til svinndal for å finne et skytterlag, låne meg en hagle og kysse stålløpet.

Jeg har også blitt kalt inn til forsvaret. Nærmere bestemt Heimevernet. Jippi. Jeg fikk innkalling til førstegangstjeneste før jeg hadde fått varsel om mulig innkallelse. Innkallelsen fikk jeg i slutten av mai og søknadsfrist for utsettelse var 19. mai. Seks måneder i Trondheim blir vel ikke så værst. Alle mine andre venner skal også inn. Robert, Henrik og Christian skal blant annet inn. Keanes Everybody's Changing hadde vært et bra soundtrack.

6. august skal jeg til Værnes for opplæring, og hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake til Moss vet jeg ikke. Jeg kommer antageligvis til å få meg en kjedelig jobb som jeg kommer til å hate, og jobbe ræva av meg for å skrape sammen nok penger til å kjøpe meg et middelmådig hus og slå meg til ro med en middelmådig jente i den middelmådige byen Moss. Jeg kommer til å komme inn i en tilværelse hvor hver eneste dag er lik den andre, og alt er forhåndsbestemt av rutiner og små ritualer. Uten noe av interesse i livet mitt vil jeg til slutt uunngåelig drukne i et hav av selvhat og følelsesmessig nummenhet og gjennomgå min uunngåelige midtlivskrise hvor jeg blir en bitter alkoholiker, mister jobben min og må sitte i kassa på Rema 1000 for å tjene inn nok penger til å betale for den lille leiligheten jeg har kjøpt meg.

Noen ganger ønsker jeg at livet var mer som en film. Jeg vet at dette er noe alle sier, og det er kanskje en klisjé, men jeg mener det virkelig. I Moss skjer det aldri noe. Aldri. Det er en trist, stillestående by og jeg har på følelsen at den kommer til å kvele livet ut av alt og alle. I filmer skjer det noe. Om det så er om en sinnssyk seriemorder som dreper alle som går med grønne t-skjorter, så skjer det i alle fall noe. Men i Moss står livet stille. I Norge står livet stille.

Vi må være verdens kjedeligste nasjonalitet. I Italia sitter man kanskje på en gatekafé i en steinlagt gate og leser avisen mens man nyter et glass rødvin, og det kan virke som om det er å ikke gjøre noe. Men de lever i Italia. De lever. I Norge føles det noen ganger ut som om vi bare eksisterer. Vi står opp, går på jobb, drar hjem, spiser, ser på tv og legger oss. Når man går på gata i Moss ser man ingen forelskede par, ingen som er lykkelige og smiler, ingen som bare sitter på gresset og nyter livet. Vi haster bortover for å rekke vår egen begravelse.

Det høres kanskje ut som om jeg er veldig kynisk ut, men det er slik jeg ser det. I alle fall akkurat nå. I morgen kan det hende jeg har et helt annet syn på tingene. Men jeg håper virkelig at det en dag vil skje noe spektakulært i Moss. Noe som vekker oss opp fra vår middelmådige dvale.

Som Sir John Bentjeman skrev i sitt dikt om den engelske byen Slough:

Come friendly bombs and fall on Slough!
It isn't fit for humans now

Ikke det at jeg vil at Moss skal bombes.