Saturday, June 14, 2008
Wednesday, June 11, 2008
Innlegg nummer 67. God Ettermiddag, Norge. Jeg antar at ingen utenfor Norge leser norske blogger. Til dere som ble forlatt undrende etter forrige cliffhanger: Ja, jeg og Henrik dro på telttur i vinterferien.
Livet går så fort at hvis jeg blunker har det gått en dag. Jeg blunker opptil flere ganger i minuttet. Dagene har kommet og gått som catchphrasene "too much information", "don't go there", "that's what she said" og "wazzzzuuup". Jeg har nylig vært russ. Det var kjempemoro, utrolig sosialt. Hvis noen hadde på seg russebukse var vi bestevenner. Russetia var ikke bare et eventyr, en venn ble truet med kniv og en annen ble beskyldt for å ha knust en vekterbils frontrute.
For det aller meste var det dog helt konge. Vi var på tryvann, og det koka helt over. Alle mosseruss var på samme parkering, noe som var helt konge. Vi var mye i Chorros bil, Smokin' Aces, og røyka vannpipe. Med frukttobakk. Sverger. Natt til 17. mai var også et høydepunkt. Drakk hele kvelden, tryna og ødela mobilen og pådro meg et stygt blåmerke, og hadde nach til Smokin' Aces helt til russetoget. Jeg vandret med en liten rus, sliten, haltende på grunn fallet og med et flott tusj-helskjegg.
Etter 17. mai var det på tide å legge russebuksa og galskapen på hylla og dra tilbake på skolen. Dessverre. Masse prøver, eksamener og særemnet ventet. Jeg er nå midt i forberedelsene til muntlig eksamen, som jeg skal ha på fredag. Sosiologi og sosialantropologi. Tema: Kultur. Hipp hipp hurra. Jeg er egentlig glad jeg slapp matte muntlig. Hadde jeg fått det hadde det blitt straka vegen til svinndal for å finne et skytterlag, låne meg en hagle og kysse stålløpet.
Jeg har også blitt kalt inn til forsvaret. Nærmere bestemt Heimevernet. Jippi. Jeg fikk innkalling til førstegangstjeneste før jeg hadde fått varsel om mulig innkallelse. Innkallelsen fikk jeg i slutten av mai og søknadsfrist for utsettelse var 19. mai. Seks måneder i Trondheim blir vel ikke så værst. Alle mine andre venner skal også inn. Robert, Henrik og Christian skal blant annet inn. Keanes Everybody's Changing hadde vært et bra soundtrack.
6. august skal jeg til Værnes for opplæring, og hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake til Moss vet jeg ikke. Jeg kommer antageligvis til å få meg en kjedelig jobb som jeg kommer til å hate, og jobbe ræva av meg for å skrape sammen nok penger til å kjøpe meg et middelmådig hus og slå meg til ro med en middelmådig jente i den middelmådige byen Moss. Jeg kommer til å komme inn i en tilværelse hvor hver eneste dag er lik den andre, og alt er forhåndsbestemt av rutiner og små ritualer. Uten noe av interesse i livet mitt vil jeg til slutt uunngåelig drukne i et hav av selvhat og følelsesmessig nummenhet og gjennomgå min uunngåelige midtlivskrise hvor jeg blir en bitter alkoholiker, mister jobben min og må sitte i kassa på Rema 1000 for å tjene inn nok penger til å betale for den lille leiligheten jeg har kjøpt meg.
Noen ganger ønsker jeg at livet var mer som en film. Jeg vet at dette er noe alle sier, og det er kanskje en klisjé, men jeg mener det virkelig. I Moss skjer det aldri noe. Aldri. Det er en trist, stillestående by og jeg har på følelsen at den kommer til å kvele livet ut av alt og alle. I filmer skjer det noe. Om det så er om en sinnssyk seriemorder som dreper alle som går med grønne t-skjorter, så skjer det i alle fall noe. Men i Moss står livet stille. I Norge står livet stille.
Vi må være verdens kjedeligste nasjonalitet. I Italia sitter man kanskje på en gatekafé i en steinlagt gate og leser avisen mens man nyter et glass rødvin, og det kan virke som om det er å ikke gjøre noe. Men de lever i Italia. De lever. I Norge føles det noen ganger ut som om vi bare eksisterer. Vi står opp, går på jobb, drar hjem, spiser, ser på tv og legger oss. Når man går på gata i Moss ser man ingen forelskede par, ingen som er lykkelige og smiler, ingen som bare sitter på gresset og nyter livet. Vi haster bortover for å rekke vår egen begravelse.
Det høres kanskje ut som om jeg er veldig kynisk ut, men det er slik jeg ser det. I alle fall akkurat nå. I morgen kan det hende jeg har et helt annet syn på tingene. Men jeg håper virkelig at det en dag vil skje noe spektakulært i Moss. Noe som vekker oss opp fra vår middelmådige dvale.
Som Sir John Bentjeman skrev i sitt dikt om den engelske byen Slough:
Livet går så fort at hvis jeg blunker har det gått en dag. Jeg blunker opptil flere ganger i minuttet. Dagene har kommet og gått som catchphrasene "too much information", "don't go there", "that's what she said" og "wazzzzuuup". Jeg har nylig vært russ. Det var kjempemoro, utrolig sosialt. Hvis noen hadde på seg russebukse var vi bestevenner. Russetia var ikke bare et eventyr, en venn ble truet med kniv og en annen ble beskyldt for å ha knust en vekterbils frontrute.
For det aller meste var det dog helt konge. Vi var på tryvann, og det koka helt over. Alle mosseruss var på samme parkering, noe som var helt konge. Vi var mye i Chorros bil, Smokin' Aces, og røyka vannpipe. Med frukttobakk. Sverger. Natt til 17. mai var også et høydepunkt. Drakk hele kvelden, tryna og ødela mobilen og pådro meg et stygt blåmerke, og hadde nach til Smokin' Aces helt til russetoget. Jeg vandret med en liten rus, sliten, haltende på grunn fallet og med et flott tusj-helskjegg.
Etter 17. mai var det på tide å legge russebuksa og galskapen på hylla og dra tilbake på skolen. Dessverre. Masse prøver, eksamener og særemnet ventet. Jeg er nå midt i forberedelsene til muntlig eksamen, som jeg skal ha på fredag. Sosiologi og sosialantropologi. Tema: Kultur. Hipp hipp hurra. Jeg er egentlig glad jeg slapp matte muntlig. Hadde jeg fått det hadde det blitt straka vegen til svinndal for å finne et skytterlag, låne meg en hagle og kysse stålløpet.
Jeg har også blitt kalt inn til forsvaret. Nærmere bestemt Heimevernet. Jippi. Jeg fikk innkalling til førstegangstjeneste før jeg hadde fått varsel om mulig innkallelse. Innkallelsen fikk jeg i slutten av mai og søknadsfrist for utsettelse var 19. mai. Seks måneder i Trondheim blir vel ikke så værst. Alle mine andre venner skal også inn. Robert, Henrik og Christian skal blant annet inn. Keanes Everybody's Changing hadde vært et bra soundtrack.
6. august skal jeg til Værnes for opplæring, og hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake til Moss vet jeg ikke. Jeg kommer antageligvis til å få meg en kjedelig jobb som jeg kommer til å hate, og jobbe ræva av meg for å skrape sammen nok penger til å kjøpe meg et middelmådig hus og slå meg til ro med en middelmådig jente i den middelmådige byen Moss. Jeg kommer til å komme inn i en tilværelse hvor hver eneste dag er lik den andre, og alt er forhåndsbestemt av rutiner og små ritualer. Uten noe av interesse i livet mitt vil jeg til slutt uunngåelig drukne i et hav av selvhat og følelsesmessig nummenhet og gjennomgå min uunngåelige midtlivskrise hvor jeg blir en bitter alkoholiker, mister jobben min og må sitte i kassa på Rema 1000 for å tjene inn nok penger til å betale for den lille leiligheten jeg har kjøpt meg.
Noen ganger ønsker jeg at livet var mer som en film. Jeg vet at dette er noe alle sier, og det er kanskje en klisjé, men jeg mener det virkelig. I Moss skjer det aldri noe. Aldri. Det er en trist, stillestående by og jeg har på følelsen at den kommer til å kvele livet ut av alt og alle. I filmer skjer det noe. Om det så er om en sinnssyk seriemorder som dreper alle som går med grønne t-skjorter, så skjer det i alle fall noe. Men i Moss står livet stille. I Norge står livet stille.
Vi må være verdens kjedeligste nasjonalitet. I Italia sitter man kanskje på en gatekafé i en steinlagt gate og leser avisen mens man nyter et glass rødvin, og det kan virke som om det er å ikke gjøre noe. Men de lever i Italia. De lever. I Norge føles det noen ganger ut som om vi bare eksisterer. Vi står opp, går på jobb, drar hjem, spiser, ser på tv og legger oss. Når man går på gata i Moss ser man ingen forelskede par, ingen som er lykkelige og smiler, ingen som bare sitter på gresset og nyter livet. Vi haster bortover for å rekke vår egen begravelse.
Det høres kanskje ut som om jeg er veldig kynisk ut, men det er slik jeg ser det. I alle fall akkurat nå. I morgen kan det hende jeg har et helt annet syn på tingene. Men jeg håper virkelig at det en dag vil skje noe spektakulært i Moss. Noe som vekker oss opp fra vår middelmådige dvale.
Som Sir John Bentjeman skrev i sitt dikt om den engelske byen Slough:
Come friendly bombs and fall on Slough!Ikke det at jeg vil at Moss skal bombes.
It isn't fit for humans now
Friday, March 21, 2008
De som kjenner meg godt vil si at jeg elsker musikk, spesielt musikk med litt uslepen lyd, gode tekster og tunge beats. Band som The Libertines, Babyshambles, The Killers, Arctic Monkeys, Mew og Radiohead fanger oppmerksomheten min. Men helt siden jeg så Kaizers Orchestra live på TV en gang for lenge siden har jeg hatt ett favorittband. Jeg har alt Kaizers har gitt ut på CD, inkludert Død Manns Tango og Mann Mot Mann og Maestro på vinyl. Jeg har også tre Kaizers-skjorter, selv de nå har blitt litt for små. Jeg mangler til nå bare noen singler i samlingen min, og den svært sjeldne "Internasjonalen" utgitt under dekknavnet KGB (Kaizers Geriljabrigade).
I ferien nå kjøpte jeg meg Kaizers' fjerde studioalbum, Maskineri. Klarte de å toppe det den fantastiske Maestro? Vel, ikke helt. Skjønt, det er vanskelig, Maestro er i mine øyne blant de beste albumene som er gitt ut. På min liste er den helt øverst på hylla i selskap med Pink Floyds Dark Side of the Moon, The Libertines' selvtitulerte album og Radioheads OK Computer.
Maskineri er et naturlig steg videre fra Maestro. Som med Evig Pint i forhold til Ompa Til Du Dør er oljefat- og sigøynerfaktoren dempet, og sangene er mørkere, men fortsatt lystige. Kaizers Orchestra vil alltid være seg selv like, og det er umulig å forvirre de med andre band.
Jeg er ofte innom hjemmesiden deres for å se etter oppdateringer, spesielt etter at releasedatoen til Maskineri ble satt. Første gang jeg leste tracklista må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Jeg har vært relativt aktiv på Drmowinckel, Kaizers' offisielle fanside, og jeg har lastet ned lydopptak av nye sanger som har blitt spilt på konserter. Det skuffende med tracklista var at den utelot Den Sjette Sansen, en sang med tunge beats og kul tekst. Den utelot også Under Månen, en sang med fantastisk tekst, Janoves vokal og et pumporgel.
Den utelot også Du Og Meg Lou, en sang som har vært omtalt på Kaizers.no, som jeg gledet meg til å høre. Det første jeg la merke til ved første gjennomhøring på Maskineri var sangen Moment, tidligere kalt Du Og Dine Er Even. For å være ærlig synes jeg demoversjonen var mye bedre enn albumversjonen. Også 9mm var mye bedre før den kom på albumet, selv om den aldri har vært en spesielt sterk sang i mine øyne. Virker som om Kaizers tar med en sang på albumet så lenge den inneholder ordene revolver og helvete.
Noen skuffelser til tross; Maskineri er en knallsterk plate. Sanger som duetten med gitarist Terje Winterstøs kone, Den Andre Er Meg, tittelsporet Maskineri, gitarist Geir Zahls Toxic Blod og balladen Med En Gong Eg Når Bånn er veldig sterke spor, som tåler mange runder i CD-spilleren. Min personlige favoritt fra platen er Maskineri. Ikke bare er den sterk musikalsk, men den har også veldig god tekst og den avslører mye av "handlingen" i plata. Et lite utdrag av teksten fra Maskineri:
Og tror du den som er blind ikkje ser nogenting?
Hvis han ser litt tror du kun han ser svart-kvitt?
Eller tror du på at han faktisk kan sjå
Fargen.
Også refrenget sitter seg lett fast på hjernen:
Til knes er det vatn, i min båt er det hol, eg propper trebeinet mitt i
Me må ro, me må ro med kvar åra, det fins ikkje tid til dagdriveri
Ta på slips, ta på floss, ta fram skitne triks og legg heile hjerta i
Smør med svart, smør med kvitt, og med matt
sånn at me får et blankt maskineri
Min favorittsang nummer to er Toxic Blod, skrevet av fyllevise-mesteren Geir Zahl, har en fantastisk tekst. Kanskje de to beste linjene på albumet kommer her.
Eg er mean, eg er nitroglyserin
Eg er skrudd som en maskin
Alt i alt er Maskineri et veldig bra album. Jeg har mine favoritter, og jeg har noen låter jeg ikke liker like mye, men sett over ett er dette et velsmurt maskineri og Kaizers-kollektivet virker sterkere enn noen sinne. Det er tydelig at de nå åpner horisontene sine, og utvider repertoaret sitt for ikke å bli sittende fast i en bås av lytternes forventninger, en felle mange band har gått i, for eksempel DumDum Boys og The Rolling Stones. Det nye albumet er veldig Kaizers-aktig, likevel er det forskjellig fra alt annet de har gjort, og de er helt klart påvirket av gammel soul med de tunge rytmene.
De topper nok ikke det nær perfekte Maestro, men Maskineri tåler mange, mange runder i CD-spilleren. Terningkast 5.
I ferien nå kjøpte jeg meg Kaizers' fjerde studioalbum, Maskineri. Klarte de å toppe det den fantastiske Maestro? Vel, ikke helt. Skjønt, det er vanskelig, Maestro er i mine øyne blant de beste albumene som er gitt ut. På min liste er den helt øverst på hylla i selskap med Pink Floyds Dark Side of the Moon, The Libertines' selvtitulerte album og Radioheads OK Computer.
Maskineri er et naturlig steg videre fra Maestro. Som med Evig Pint i forhold til Ompa Til Du Dør er oljefat- og sigøynerfaktoren dempet, og sangene er mørkere, men fortsatt lystige. Kaizers Orchestra vil alltid være seg selv like, og det er umulig å forvirre de med andre band.
Jeg er ofte innom hjemmesiden deres for å se etter oppdateringer, spesielt etter at releasedatoen til Maskineri ble satt. Første gang jeg leste tracklista må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Jeg har vært relativt aktiv på Drmowinckel, Kaizers' offisielle fanside, og jeg har lastet ned lydopptak av nye sanger som har blitt spilt på konserter. Det skuffende med tracklista var at den utelot Den Sjette Sansen, en sang med tunge beats og kul tekst. Den utelot også Under Månen, en sang med fantastisk tekst, Janoves vokal og et pumporgel.
Den utelot også Du Og Meg Lou, en sang som har vært omtalt på Kaizers.no, som jeg gledet meg til å høre. Det første jeg la merke til ved første gjennomhøring på Maskineri var sangen Moment, tidligere kalt Du Og Dine Er Even. For å være ærlig synes jeg demoversjonen var mye bedre enn albumversjonen. Også 9mm var mye bedre før den kom på albumet, selv om den aldri har vært en spesielt sterk sang i mine øyne. Virker som om Kaizers tar med en sang på albumet så lenge den inneholder ordene revolver og helvete.
Noen skuffelser til tross; Maskineri er en knallsterk plate. Sanger som duetten med gitarist Terje Winterstøs kone, Den Andre Er Meg, tittelsporet Maskineri, gitarist Geir Zahls Toxic Blod og balladen Med En Gong Eg Når Bånn er veldig sterke spor, som tåler mange runder i CD-spilleren. Min personlige favoritt fra platen er Maskineri. Ikke bare er den sterk musikalsk, men den har også veldig god tekst og den avslører mye av "handlingen" i plata. Et lite utdrag av teksten fra Maskineri:
Og tror du den som er blind ikkje ser nogenting?
Hvis han ser litt tror du kun han ser svart-kvitt?
Eller tror du på at han faktisk kan sjå
Fargen.
Også refrenget sitter seg lett fast på hjernen:
Til knes er det vatn, i min båt er det hol, eg propper trebeinet mitt i
Me må ro, me må ro med kvar åra, det fins ikkje tid til dagdriveri
Ta på slips, ta på floss, ta fram skitne triks og legg heile hjerta i
Smør med svart, smør med kvitt, og med matt
sånn at me får et blankt maskineri
Min favorittsang nummer to er Toxic Blod, skrevet av fyllevise-mesteren Geir Zahl, har en fantastisk tekst. Kanskje de to beste linjene på albumet kommer her.
Eg er mean, eg er nitroglyserin
Eg er skrudd som en maskin
Alt i alt er Maskineri et veldig bra album. Jeg har mine favoritter, og jeg har noen låter jeg ikke liker like mye, men sett over ett er dette et velsmurt maskineri og Kaizers-kollektivet virker sterkere enn noen sinne. Det er tydelig at de nå åpner horisontene sine, og utvider repertoaret sitt for ikke å bli sittende fast i en bås av lytternes forventninger, en felle mange band har gått i, for eksempel DumDum Boys og The Rolling Stones. Det nye albumet er veldig Kaizers-aktig, likevel er det forskjellig fra alt annet de har gjort, og de er helt klart påvirket av gammel soul med de tunge rytmene.
De topper nok ikke det nær perfekte Maestro, men Maskineri tåler mange, mange runder i CD-spilleren. Terningkast 5.
Subscribe to:
Posts (Atom)