På fredag hadde vi to prøver og to innleveringsoppgaver som vi får karakter på. Veldig koselig. Ja, det var sarkastisk. Den ene prøven var norsk og det var meningen at vi skulle dekke norsk litteraturhistorie fra 1940 til 2000. Bokstavelig talt. Det var faktisk det kapittelet het, "Norsk litteraturhistorie fra 1940 til 2000". Men likevel gikk det ganske bra, jeg regner med at jeg klarer 3. Det er så kjipt å lese om norsk litteraturhistorie. Det er så tørt materiale, og det er ikke spesielt mye som setter seg i hjernebarken når man skal huske 60 år historie heller.

Den andre prøven var i sikkerhet, og da om ran. Bare synd at jeg ikke hadde fått lest. Nei, ikke fordi jeg er lat (For en gangs skyld). Det hadde seg nemlig slik at torsdag kveld kom min navnebror Steffen Litschi og lånte sikkerhetsboken av meg siden jeg ikke husket at jeg selv skulle ha prøve. Heldigvis var prøven veldig lett. Det gikk mest i at man skal holde seg rolig i en ranssituasjon, ikke leke helt og diverse andre selvsagte ting.

Ble ikke trening denne fredagen heller. Sofakameratene min er blitt så slappe. På fredag var det bare Meg selv, Henrik, Charty og Thomas som var med. Fire personer. På det meste har vi vært 16 på trening. Åndsvakt slapt.

På lørdag ble det pokeraften på Wikhaug Country Club & Resort. Henrik, Robert, Daniel, Niklas og undertegnede satt opp og spilte Uno (Til tross for at det heter pokeraften) til en eller annen gang midt på natta. Deretter dro vi ned på Kambo Skole og diskuterte politikk. Vi er politisk veldig ulike. Henrik er, ikke overraskende, svært Amerika-vennlig, og tror Bush holder på nede i Irak for å fjerne et ondt regime. Jeg og Niklas er begge sosialister, og derfor mye mer kritiske til Amerika enn Henrik. Robert og Daniel faller inn et sted midt i mellom.

På søndag sov jeg, som seg hør og bør, og jobbet. That's it. Nei, my bad! Var på pokeraften hos nevnte navnebror Steffen! Sammen Daniel, Julian og Kristoffer Selen. Var jo koselig og morsomt å møte venner, men pokerspillet var smertelig dårlig. Foruten mitt, naturligvis. Kristoffer og Julian visste jo ikke hva blinds var, så der lå liksom nivået. Steffen og Daniel var et nivå over det igjen, men jeg regjerte spillet. Jeg vant (selvfølgelig) til tross for at Steffen hadde vunnet en del store hender tidlig.

Jeg er rett og slett i pokerform for tiden, har vunnet alle pokerkvelder den siste måneden. Minst! Fra fredag skylder min klassekameraten Johan meg 240 kroner etter at jeg tilintetgjorde han, Tommy og Sokrates.

På mandag startet jeg min arbeidsuke, og jeg er, som nevnt, utplassert for fjerde gang på Stordahl Musikk AS. Jeg er sikker på at de fleste mossinger vet hva og hvor dette er, men jeg forklarer for det utenforstående: Stordahl Musikk AS er en bedrift som selger stort sett det meste av utstyr og instrumenter. Og da mener jeg stort sett alt. De fører alt fra trommer til munnharper, fra notebøker til trekkspill, fra fioliner til mikrofoner. Rett og slett en butikk etter min smak.

Det som er kult med å jobbe på Stordahl er at det ikke er noe som helst å gjøre. Alt det er å gjøre er å følge noen simple ordre som å rydde i ledningene eller å feie. Resten av tiden går med på å spille på instrumentene som er tilgjengelige. Jeg har lagt min elsk på en Morgan-bass som er fretless (Vet du ikke hva fretless er, får du google det, for jeg orker ikke forklare det nå). Satt ned fra 3,5k til 1,9k.

Det som er kjedelig med å jobbe på Stordahl er at det er så ekstremt lite å gjøre at man får lyst til å sitte seg ned på bakrommet og bryte ut i gal latter. For så å knekke sammen i øredøvende gråt. Det er så kjedelig til tider at man føler seg nummen. Nå er jo jeg følelsesmessig tilbakestående, og ikke kapabel til å vise følelser, så dette er jo ingen nyhet for meg.

Det er en annen kis utplassert der samtidig som meg også. Han heter Robert, og går i 9. klasse på Verket. I går virket han helt grei, og jeg snakket en del med han, men i dag virket han helt sinnsvak. Akkurat som om han hadde mental AD-HD eller mild Tourettes. Vi satt på bakrommet og ryddet i ledninger, og han hadde vanskeligheter med å få opp en knute på en ledning. Plutselig roper han "faen" lavt. Akkurat som et skrik dempet i volum. Jeg ser rart bort på han, men han ser ikke tilbake på meg.

Akkurat som om han ikke merket det. Rar type. I silently judge him. Men, ok. Greit nok tenker jeg. Et par timer senere kommer det en kis inn, sitter seg ned med en banjo i fanget. Jeg tenker "ja, akkurat som om du kan spille banjo!". Jeg mener, kisen var kledd i pensko, jeans, skjorte og blazer. Hadde fint frisert grålig hår og var sikkert 40.

Plutselig begynner han å spille, og fingrene hans går som om de var besatte. Han spiller som en gud. Samtlige i butikken stopper opp. Og da mener jeg samtlige. Til og med Kirkeparken-taperne som sitter i hjørnet og tror de er gode på gitar. Alle ser med forundring på hvor god han er. Og han var ikke bare sånn "se-på-meg-jeg-kan-spille-fort"-god, han kunne spille bra.

Han legger ned banjoen, smiler selvsikkert til sitt forvirrede publikum, og går rolig ut. Anyways, tilbake til poenget. Mens denne ukjente banjo-guden spiller, kommer denne Robert gående mot meg mens han gjør en oppgitt mine og sier til meg ett ord. "Bråk!". Jaha? Og du som nettopp har klimpret den utrolig lette starten på "Für Elise" på et keyboard er reineste Mozart?

Etter jeg sluttet på Stordahl i dag, vandret jeg inn på musikkverket. Der plukket jeg opp BigBangs rykende ferske skive og Zahl - Nice for a change. Geir Zahl fra Kaizers Orchestra goes americana. Ganske bra, men litt for stock, eller normalt om du vil. Sikkert en sterk 4, god sommerfølelse. BigBang er jo helt fantastisk sommerrock og sommerblues. Norsk band som synger på engelsk. Må høres. Har enda ikke hørt gjennom Too Much Yang (Deres siste), men 2005s Poetic Terrorism var helt fantastisk, og ligger tett oppunder terningskast 6.

Dessuten fikk jeg en gratis CD. Fra Piracykillsmusic.no. En dobbel-CD med norske artister. Mye bra der. Hvilket fører til at jeg nå har 199 CD-er. Hvilken vil bli den to hundrede? Tok også en tur innom Clas Ohlson og kjøpte meg to "valutabeholdere". En lommebok i skinn og en helsvart kortholder. Til sammen 108 kroner. Knallpriser.

Oh, I almost forgot! Det var nemlig to kjendiser innom Stordahl i dag. Hah. Den første var Kjetil Tefke, mossing og programleder i Dansefeber på TV Norge. Han var venn med alle som jobba på Stordahl og drakk kaffe sammen oss. Kul type.

Den andre var ingen ringere enn det norske jazz-esset Elvira Nikolaisen. Hun synger med en veldig myk og hes stemmen, og har faktisk den samme i person.

Put that in your pipe and smoke it!