Hmm.. Det ser ut til at jeg har fått en fin liten varselmelding før man kommer inn på bloggen. Så koselig. Etter to og et halvt år med raseri, drapstrusler og piratkopieringssnakk har noen endelig varslet Blogger om upassende innhold. Bravo, Sherlock.

Nå over til noe jeg sjeldent tar opp på bloggen min: Meg.

Jeg vet at det er lett for meg å sitte på stolen min her og se ned på folk som er overvektige. Jeg skjønner det. Men på et eller annet tidspunkt går man fra å være litt overvektig til å være direkte lat. Folk tenker at de veier 10 kilo for mye, så da kan de like så godt gi opp. Det er helt feil.Og tro meg, jeg er klar over hvor heldig jeg er som har den fysikken jeg har og genene jeg har fått. For å sitere Brad Pitt: Jeg er den fyren du hater på grunn av genene mine. Jeg er den fyren som kan spise fast food syv dager i uken uten å legge på meg så mye som et gram. Den siste måneden i militæret prøvde jeg faktisk å legge på meg, vi skulle tross alt ha vinterøvelse, så et lite fettlag hadde bare vært til min fordel. Jeg spiste så mye jeg kunne, og spiste kebab to-tre ganger i uken. Hva skjedde? Jeg fikk riktignok ikke veid hvor mye jeg la på meg før øvelsen, men etter øvelsen hadde jeg gått ned en kilo.

Jeg har spilt fotball mer eller mindre aktivt i store deler av livet mitt, og har derfor vært i grei form i lang tid. Men jeg har ikke vært i god form før nå. Jeg kom riktignok ut av militæret i januar, men det gjorde ikke veldig stor forskjell på fysikken min. Jeg mistet riktignok fem kilo valpefett og fikk litt bedre utholdenhet, men jeg ble hverken sterkere eller raskere. Og etter militæret trente jeg ca null ganger på tre måneder.

Det militæret derimot gjorde for meg er å forsterke målbevisstheten min. Jeg har alltid vært seig og sta, men etter militærtjenesten er jeg bestemt. Jeg har den siste måneden jogget to eller tre ganger i uken og jeg har trent styrke like mange ganger. Dette har ført til at jeg denne uken har prøvd mitt nye treningsprogram. Et program jeg definitivt hadde brukt om jeg var overvektig. Jeg kaller det "Ingen trening, ingen dusj".

Jeg ser på en dusj daglig som obligatorisk, og det burde de fleste andre. Jeg er ofte rundt andre mennesker, og da kreves det at jeg ikke lukter som om jeg er hjemløs og har bodd under ei jernbanestasjon de siste tre årene. Treningsprogrammet mitt er enkelt nok: Jeg får ikke lov til å ta en dusj før jeg har trent. Kun etter å ha trent styrke eller løpt i en time tillater jeg meg selv å dusje. Hadde jeg i tillegg vært overvektig hadde jeg kombinert programmet med en diett jeg kaller "Med mindre det er en salat, så kan jeg ikke spise det".

Hvis du ikke orket lese alt det, kan du her få en kort oppsummering: Hvis du er feit, ta deg en løpetur i steden for en time foran TV-en. Og tving ned en salat innimellom.

På torsdag var det endelig poker igjen, og jeg skuffet meg selv ved å ryke ut som andre mann. Til mitt forsvar skal det sies at jeg hadde nut flush på turn, Niklas hadde tress i knekt. På river parrer selvfølgelig bordet seg, så Niklas fyller huset sitt. Latterlig.

Etter pokeren gikk jeg, Marius og Niklas ned for å ta en titt på Roberts bil. Robert har, som mange av dere vet, ikke hatt mye flaks med bilene sine. Den forrige brakk bakakselen etter at Robert hadde hatt den i to måneder. Den nye bilen har han vel hatt i rundt en måned nå, og den vil ikke starte lenger. Vi tenkte det kunne være batteriet, så vi fikk hjelp via startkabler fra Niklas' mor. For å lade opp batteriet sa Marius at man måtte kjøre i 100 km/t i en time, og ingen hadde noe bedre å gjøre, så vi satte i vei.

Først kjørte vi litt rundt i Moss før vi satte kursen mot Sverige. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, klokken var vel halv tolv på kvelden. Når vi først hadde kommet oss dit skulle Robert vise at han kunne "smuglerruta" som går gjennom skogen. Han gjorde selvfølgelig ikke det, og vi kjørte rundt i en god time i forlatt, mørk, svensk skog. Det var som tatt rett ut fra en skrekkfilm. Fire unge gutter på road trip som ikke vet hvor de er eller hvordan de kommer seg til helvete vekk derfra.

Men det var sinnsykt moro. I hvert fall for meg. Niklas var så redd at han holdt på å pisse på seg, spesielt når vi kjørte forbi en gammel kirkegård hvor det var lys på noen av gravene. Jeg koste meg i hjel og kasta bensin på bålet ved å skremme han titt og ofte, og spørre Robert om vi kunne stoppe for å se på gravene.

Etter hvert gikk vi lei av å kjøre rundt uten mål og mening og fant til slutt veien tilbake til Norge. Klokka var midnatt, og det var tollkontroll. Vi holdt selvfølgelig på å le oss i hjel, og bestemte oss for å kødde litt med tolleren som sto der. Alle, bortsett fra pingla Robert, tok på seg solbrillene og så ut så mistenkelig som de kunne. Men han bare vinket oss gjennom. Målet var jo å bli stoppet, så vi bestemte oss for å ta en runde til, og denne gangen skulle jeg spørre tolleren på min berømte russiske engelsk om "For to directions Norway please".

For å gjøre hele greiene enda mer mistenkelig stoppet vi i Sverige og alle byttet plasser. Vi nærmet oss tolleren sakte, men sikkert. Det var som en scene fra en spaghetti western. Han sto der som sheriffen i landsbyen og skuet på oss med Clint Eastwood-øyne med armene i kors. Blikket hans var så stygt og psykisk penetrerende at jeg backet ut av min plan om å dra noen russiske gloser. Denne gangen stoppet han oss.

Robert ruller ruten ned, og mannen bår sakte bort. Han lener seg frem, og skuler inn i bilen. Jeg tør ikke en gang å se på han. Jeg sitter fryst fast og stirrer rett frem. Med solbrillene på. Alle untatt Robert har solbriller på.

-Er det noen spesiell grunn til at dere kjører gjennom her to ganger eller?

Robert svarer ikke med en gang, men når han begynner å snakke kan man høre nervøsiteten i stemmen hans.

- Batteriet mitt er nesten dødt, skjønner du, så jeg må kjøre litt for å lade det opp igjen.

Jeg ler nervøst inni meg. Selv om det faktisk er det som skjer, høres det ut som tidenes dummeste alibi.

- Er det spesielt lønnsomt da? Å kjøre gjennom bommen flere ganger?

Det virker som om han faktisk tror vi smugler noe inn i Norge.

- Nei, hehe, men det er han bak her som betaler, sier Robert og peker på Marius.

Marius sitter helt rolig og stirrer tilbake på tolleren, kald som en fisk.Mannen ber Robert om å gå ut av bilen og åpne bagasjerommet. Mens de er ute og sjekker etter ulovlige gjenstander sitter jeg, Niklas og Marius relativt rolig i bilen. Men Niklas sprekker. Han er nervøs som Woody Allen rundt kvinner, og begynner å le. Robert og herr strøyk-på-politiskolen kommer gående tilbake, og han lar oss kjøre.

Vi ler oss i hjel før tre meter er kjørt. Det føles ut som om vi klarte å smugle inn 14 kilo crystal meth, og adrenalinet flyter fritt. Det morsomste jeg har gjort på en god stund. Jeg ler nå, men om ti år kommer jeg til å tenke tilbake på hvor tilbakestående vi var.

Videre kan jeg si at jeg endelig har blitt en trendhore. Nei, jeg har ikke kjøpt meg et produkt lagd av Apple, men jeg har blitt medlem på Twitter. Jeg var skeptisk til MSN når det ble kult, jeg var skepisk til Facebook før det ble kult, men ble med før brorparten av dere. Nå elsker jeg Facebook. Og nå har jeg av en eller annen grunn blitt med på Twitter. Så at et par av vennene mine hadde blitt med, så jeg tenkte at jeg kunne bli med. Jeg mener, jeg taper vel ingenting på å prøve det i en stund?

Hvis du leser bloggen og vil følge meg og/eller bli fulgt, legg inn en kommentar med brukernavnet ditt, eller skriv det til meg på Facebook. Følger per nå fem personer. De eneste kjendisene jeg følger hittil er Rainn Wilson og Penn Jillette.

Kommer vel en ny blogg om ikke så lang tid, har et par ideer jeg vil kaste bort på bloggen fremfor å jobbe mot en bok jeg en gang kan selge for å betale litt gjeld.