I går bestilte jeg mat fra Campino, eller, jeg og brutter'n da. To kebabruller. Etter tre timerringte vi for å avbestille, for da hadde vi allerede bestilt og mottat mat fra Pepsi på tre kvarter. Tre timer. Dette gir virkelig mening til ordspillet Skampino. Og vet du hva de sa når vi ringte etter tre timer? "Nei, vi har allerede vært hos dere, vi". Vi ringer til de og sier at de ikke burde komme hit engang, og de påstår at de har vært hos oss? Makan til frekkhet?!

-Nei, vi har allerede vært hos dere, vi. Men dere hadde vært og hentet kebabrullene, så vi kjørte tilbake.

Det viser seg at dustene hadde tatt feil av Stubbeløkkvegen 108 og Nøkkeland terrasse 108. til tross for at jeg bokstavelig talt måtte stave Stubbeløkkvegen. Hvor tett er du ikke da? Derfor har jeg nå bestemt meg for ikke å spise på Campino mer. Niks, sorry. Ikke bestille, ikke spise der, ingenting. Forrige gang jeg bestilte der i fra tok det to timer, nå tok det tre. Da setter jeg foten ned og bruker forbrukermakten min.

Læreren min Tore har mange ganger fortalt oss hvor viktig forbrukermakt er. Han har nemlig opplevd noe lignende som dette for åtte år siden: Han var fast kunde på Matbiten, og bestilte ca. to pizzaer i uken der i fra. En gang han bestilte hadde han spesifikt sag at han ikke skulle ha noe paprika eller løk på. Når han fikk pizzaene, hva var på? Ingenting om ikke løk og paprika! Når Tore ringte ned og forlangte to nye pizzaer, påstod Matbiten at det hverken var løk eller paprika på hans pizzaer. "hva er det du snakker om? Jeg står med pizzaene her!", hadde Tore sagt, men likevel var det ikke løk eller paprika på pizzaene. "Nei vel" sa Tore, la på og siden har han ikke kjøpt pizza fra Matbiten igjen.

Han pleide å kjøpe to pizzaer i uka der i fra, og siden de ikke ville dekke to pizzaer, har de nå gått glipp av to pizzaer i uka, i åtte år. Hah, som fortjent. Det vil si 832 pizzaer. La oss si at to pizzaer koster 400. Det vil si 332 800 i omsetning. Det koster sikkert 100 kroner (maks) å lage to pizzaer. Det vil si at siden Matbiten nektet å legge ut 100 kroner, har de gått glipp av 249 600 norske riksdaler. Noe som kanskje kan ha reddet de fra konkurs. Det er snakk om å tenke litt lenger enn nesa di.

I dag hadde jeg norsktentamen. Den kunne egentli ikke ha vært enklere. Hadde vel strengt tatt ikke trengt å lese de fem minuttene jeg bladde igjennom kapitlene på i går, engang. Endte opp med å skrive fire og en halv side om hvor kommersiell julen har blitt og om hva mine juleverdier og -tradisjoner. Ganske fornøyd. Fikk pressa inn noe propaganda som "I år slår nordmenn alle handlerekorder, selv om tidenes sultkatastofe i Sudan er underspill".

Var ferdig til 11.00-tiden, og fikk karret meg på 11.30-bussen som, på mystisk vis, var tidsnok. Tok den til Kiwi Kambo hvor jeg slo av en prat med Jølle og kjøpte to mikrobølgeovnspizzaer, Donald Duck & Co. og FHM. Koselig...

Så nå sitter jeg her og web log-er. Og du sitter hjemme uten bedre å gjøre, hva? Se rundt deg. Helt seriøst. Se rundt deg nå. Godt. Hva ser du? Kontrollert kaos, sier du? Jeg ser bare kaos. Så gjør noe nytte for deg og rydd rommet ditt, din samfunnssnylter.