På tirsdag var jeg i selve Tigerstaden med vennegjengen. Jeg, Henrik, Robert, Niklas og Daniel surret rundt i Oslo. Denne gjengen er jo faktisk viden kjent for sin evne til å ikke gjennomføre planene sine. Så godt som alltid er det en som finner ut at han skal bort, en som ikke gidder eller en som holder på med ei dame. Utrolig nok klarte vi denne gangen å få fingern ut av bakenden. Det eneste som overgår vår Oslo-tur i utrolighet er at mesterplanen ble lagt i fylla.

Allerede på toget var det godstemning og alt lot til at det skulle bli en finfin aften. Etter litt surring, meningsløs vandring i Karl Johan og en tur på Spiderman, fant vi veien til Hard Rock Café. Et svimlende dyrt måltid senere, løp vi ut, etter ikke å ha tipset vår servitør. Robert påsto han visste hvor han var, men det virket definitivt ikke slik. Vi gikk et par ganger feil, og endte opp ved Klingenberg Kino hvor vi touchet borti idéen om å se Déjà vu. Senere fant vi oss på Platekompaniet, hvor jeg kjøpte Radioheads Kid A og Tom Waits' Orphans.

Når vi hadde kommet oss tilbake til Kambo, bar det over til seilerens hjem, for å spille Resident Evil (den første) til GameCube. For å roe nervene underveis og for å dempe den skumle stemningen, fant Henrik frem gitaren. Han begynte å spille noen blues-akkorder, og jeg begynte å tromme med. Ut av intet starter Niklas å synge. Han synger med en rolig whiskey-stemme. Og, av alt, om det som skjer på spillet.

En emo hobbit. Åpna porten, kikka rundt. (Hah, owned, motherfucker (Fra Daniel som på tidspunktet spilte og løp forbi en zombie) En emo hobbit rett forut. Løp forbi han, åpna porten. Enda en emo hobbit. Oh yeah, yeah yeah yeah.

Og til alt overmål, klarte Robert å ta det opp med mobilden sin. Sitter her nå og hører på Emo Hobbit, faktisk. Han tok også opp en annen sang, som handler om en emo elg.

Rundt klikken 4-5 på morgenen lagde vi mat. Kokken Henrik slo på stortromma og serverte grandis og frityrstekt røstipoteter. Klokken 6 dro Daniel fordi han hadde masse lekser å gjøre ferdig til skolestart. Den gutten har hatt mange rare og tvilsomme unnskyldninger (Hvem kan vel glemme "Pappa brente sausen" ?), men lekser i juleferien er hittil en av de drøyeste. Klokken 7 rundet vi spillet etter 10-11 timer sammenhengende spilling (Til sammen 16 timer, Henrik og Robert hadde spilt noe uten resten av oss).

Hadde det ikke vært for at vi hadde vært så sløve og trøtte, hadde vi vært ferdig minst 2-3 timer tidligere. Vi brukte sikkert en time på den enkleste oppgaven, å gå til "the fernice room". Vi surret rundt i "the power room", opp en etasje, ut, inn, ned, bort, når alt vi hadde trengt å gjøre var å hørt på Henrik fra moment en. Men på en annen side; hvem hadde vel trodd at Henrik skulle ha rett?

I dag begynte skolen igjen etter en alt for kort juleferie. For en utrolig kjip dag. For det første kom bussen 15 minutter for sent. Det høres kanskje ikke så værst ut, men når du står ute i et par plussgrader og er stuptrøtt. For det andre var bussen stappa full når den omsider kom. Jeg mener, jeg stod ved siden av bussjåføren når jeg kom på. Likevel bestemmer idioten av en bussjåfør å ta på tre til. Eller, det var kanskje ikke han som bestemte det.

Mannen var av afrikansk opprinnelse, og var ikke så god i norsk. Så nå han stoppet ved trygdeboligene, og de to tilbakestående stamkundene kom på, forsto ikke de hva han sa. Og når han da sitter i dilemmaet om han skal prøve å forklare, men kanskje dumme seg ut eller å la de komme på, velger han det siste. Smart som han er.

For dere som ikke er kjent med kollektivrutene på Kambo: Dere vil ikke forstå den neste delen. Hopp over hvis du vil.

Derpå sier Daniel "Hei, monsieur bussjåfør? Siden det allerede er fullere enn en alkoholiker her inne, kan du ikke skippe å kjøre ut til Sjøhagen?" (må ikke taes bokstavelig.) Som forventet svarer han ikke, men vi regner med at han forsto hva vi sa. Om han ignorerte vår bønn om å komme tidsnok på skolen eller om han ikke forsto hva vi sa, vites ikke, men han kjørte uansett til Sjøhagen. Der sto det en kvinne. Han tok hun ikke på bussen, men forklarte at hun måtte ta neste.

Utrolig nok kom jeg akkurat tidsnok på skolen. Jeg hadde ikke med meg sekken min, fordi jeg regnet med at det kom til å være en kort kosedag. Sånn som jeg kjenner fra bareskolen, ungdomsskolen og til dels grunnkurs. Du vet, sånn "Hei alle sammen. Godt nyttår. Hadde dere en fin jul? Så flott! Oi, er klokken 9 allerede? Da kan dere gå hjem, vi ses i morgen!" Dette var dessverre ikke tilfelle.

Faktisk var det fullt kjør fra dag 1. Fag opp og ned i mente. Tak gud for at jeg er i en så dysfunksjonell, hyperaktiv og humoristisk klasse som spiller CS. Hvis ikke, hadde denne dagen vært dreper'n.

Men det har ikke vært en helsvart dag, jeg fikk nemlig platene jeg bestilte fra Platekompaniet for nøyaktig en uke siden - ganske bra leveringstid, vil jeg si, med tanke på at de ble bestilt sent på kvelden, og at det har vært tre fridager i mellom. Platene er som følger:

Esbjørn Svensson Trio – From Gagarin’s Point of View
Tom Waits – Rain Dogs
Nick Cave & The Bad Seeds – The Boatman’s call
The Clash – The Clash (U.K. Edition)
The Clash – Combat Rock
John Mayer – Room for Squares

Har bare hørt én av platene, og det er The Clash' selvtitulerte album. Dette har jeg nemlig lånt av min eks-punker-far. Men det virker jo som plankekjøring, i alle fall ut i fra hva jeg har lest. E.S.T. er et jazzband, om du lurer. Jeg har fått varme anbefalinger av de. Jeg har ikke hørt på så mye musikk i det siste, ved siden av meg sitter 19 CDer uhørte. Får vel komme meg i gang.

Dette var alt for akkurat nå, håper du likte det du leste. Vi leses en annen gang.