Jeg har nå holdt på med bloggen min i to år, åtte måneder og ti dager, og dette er det 74. innlegget. Dette vil si at jeg i gjennomsnitt skriver et nytt innlegg hver 0,075203252032520325203252032520325. dag (Seriøst). Men det er jo i gjennomsnitt. De som har fulgt bloggen i lang tid (Jeg) vil vitne på at jeg skriver masse i et par måneder, så tar jeg en ferie på et par måneder. Så dere kan jo kose dere mens det varer. I følge statistikken min vil jeg antageligvis ta meg en pause om en måned.

Klokka er nå 05:17 natt til torsdag 16. april, og jeg har uten tvil bevist at jeg har insomnia. Insomnia er, til tross for hva de fleste tror, ikke at man aldri sover. Insomnia er at man sliter med å sovne og å opprettholde søvn. Og i natt lå jeg bokstavelig talt i to og en halv time før jeg ga opp. Så da kan jeg vel like så godt blogge litt.

Så den nye norske filmen Skjult i kveld, sammen hvem andre enn den eneste i Moss som elsker filmer like mye som meg, Robert? På forhånd hadde vi begge hørt både godt og vondt om filmen. Ly sa den sugde, Christian og Niklas sa den herja. Og i denne saken måtte jeg stole på Christian, det var tross alt han som introduserte meg for Sin City og dermed Robert Rodriguez. Kort sagt: Filmen var verdt penga. Ville nok gitt den en 7/10, kanskje 6. Filmen oppsummerer alt som er feil med skrekkfilmer nå for tiden. Det er bare skummel musikk og folk som løper forbi i mørket, og naturligvis en og annen hallusinasjon. Det er bare billige triks for å få deg til å skvette litt.

Og det er akkurat det som er forskjellen på skrekkfilmer nå og skrekkfilmer for 20-30 år siden. Nå er det billige triks som gjør at du skvetter, men 20-30 år siden var det ren frykt som satt i deg etter du så en film. Da var det følelser som desperasjon, isolasjon og ren frykt. Som The Thing. Første gangen jeg så den var jeg sikker på at jeg skulle drite på meg. The Thing er et prakeksempel på skrekkfilmer: Du vet at en av dere er morderen, men ingen vet hvem det er.

Videre kan jeg si at filmen var veldig bra regissert av Pål Øie, som har skrevet og regissert Skjult og Villmark. Filmen var også veldig bra produsert; locationene i filmen var skremmende og sterke. Filmens store svakhet er dessverre skrivingen. Hvis jeg skulle ha skrivd denne filmen ville jeg ikke bare ha fjernet det jeg klagde på tidligere her, men jeg ville også ha endret på et par ting midt i filmen. Halvveis uti skjønner man, i hvertfall jeg, nøyaktig hva som skjer, og det ødelegger litt for klimakset. Slutten var også noe jeg kunne ha gjort mye bedre selv. Ærlig talt, gi meg Kristoffer Joner, et kamera og fem minutter så kan jeg lage en bedre sluttscene.

Men skvatt, det gjorde jeg. Jeg skvatt bare ordentlig én gang, men når det satt en haug med jenter på, bokstavelig talt, tro meg, 14 én meter unna meg; Det gjør ikke saken bedre. Ikke bare det at de skreik som om de var hovedrolleinnehaveren i en lignende, sann historie, men de hoppet i setet så fort det kom skummel musikk. Så hele seteraden ristet når det kom noen skumle sekunder. Det var som å være på IMAX.

Har egentlig ikke mer å skrive om, begynte vel egentlig å skrive kun for å fordrive tiden, og det har jeg klart. I dag skal jeg ta meg en tur inn i byen. Må skaffe meg noen nye sko, en bukse, en penn og kanskje en hårklipp.