93.

I to år har jeg hatt lyst til å tatovere meg. Og jeg har alltid visst hva det skal være. Libertine, skrevet med små bokstaver. Det betyr fritenker, en som ikke lar seg styre av samfunnets normer. Jeg har alltid utsatt det. Når jeg var i militæret og hadde det som verst sa jeg til meg selv at jeg skulle ta tattoveringen når jeg dimma for å feira at jeg var en fri mann. Det er nå fire måneder siden jeg dimma. Tattoveringssjappene i Moss har alltid virket ganske... Eh. Hårete? Litt lugubre, rett og slett.

Men for nærmere to uker siden var jeg hos Henriks storebror, Christopher, og han viste frem sin nye tattovering. Den var over hele høyre overarm og så jævla bra ut. Han hadde tatt den i Moss, i Klostergata. Da har jeg egentlig ingen grunn til å utsette det lenger. Jeg får komme meg ned dit en dag og booke en time. I løpet av nærmeste fremtid skal jeg ødelegge huden på min høyre overarm permanent:
Jeg har så utrolig lyst til å teste grensene mine, spesielt psykisk. Skulle ønske at jeg ble kidnappet og torturert en gang, så jeg kunne se hvor mye jeg tåler. Å sitte på glattcelle i en måned hadde vært en opplevelse. Man bare sitter der. Det er mørkt. Man blir gal. Morsomt.

Vanligvis er jeg ikke en hund som gjør triks, jeg går min egen vei når det gjelder bloggen, men min gode venn Christian ga meg et tips etter jeg hadde publisert forrige innlegg: "Skulle nevnt noe om øl. Ellers bra". Vi satt nemlig og snakket sammen over Facebook og begge sippet dansk øl for anledningen. Og da begynner idemaskinen å jobbe. Skal jeg skrive en "rant" om hvor mye bedre dansk øl er enn norsk? Nei, det er ikke vits. Det er noe du må oppleve. Det er som om noen skal forklare deg følelsen du får når du hamrer ballen i krysset fra 30 meter.

Derfor skal jeg gå en litt annen sti. Jeg skal prøve meg på et dikt. Om øl. La meg minne om at jeg ikke har skrevet dette ned fra før, dette skjer live. Hos meg i hvert fall, dette er jo ikke BlogTV heller. Men jeg lover på min bestefars grav at jeg skal skrive som det kommer, og ikke endre på noe. Here goes nothing.

Øl, jeg elsker deg
Og jeg blir aldri lei
Så søt, så fin
Tusen ganger bedre enn vin
Man kan nyte deg inne, Kan nyte deg ute
Sitte i sola og høre båtene tute
Gleder meg til sommer'n, bare deg og meg
Ligge på stranda med lua på snei
Vi går en fin årstid i møte
Håper jeg ikke med livet må bøte

Copyright Steffen Edd Wikhaug. Det ble ikke så aller verst om du spør meg. Tviler litt på at jeg kommer til å drikke så hardt at livet mitt står på spill, men man vet aldri.

Apropos øl, så var jeg på bursdagsfest hos Julian i går og hadde det jævli ålreit. Mange kjente, mane jeg ikke hadde sett på en god stund og et par ukjente. Møtte Kenneth Indseth for første gang på to år, og det var jævlig kos å se han igjen. Han gikk i parallellklassen min på Salg & Service, og var god venn med han. Men brått så fikk'n seg en kid, og det sier seg selv at man ikke kan fore en unge med mattelekser, så han måtte flytte og skaffe seg jobb.

Apropos kid, et bra kallenavn for Robert kan være "Billy the Kid". Robert var jo bare 28 dager i militæret, men han klarte å opparbeide seg kallenavnet Billy mens han var der. Robert er jo relativt klumsete til tider, og en av de første dagene i militæret skulle de sjekke at alle hadde fått alt av utstyr (Mønstring). Om jeg ikke husker helt feil så stilte Robert et teit spørsmål og mistet kokekaret sitt i bakken. Billy er selvfølgelig den verste soldaten fra tegneserien med samme navn. "The Kid"-delen av kallenavnet får man jo selvfølgelig fra at Robert, den stakkars jævelen, er født nesten et halvt år etter alle andre av gutta.

Det var alt for denne gang. Au revoir.