Jeg og Robert diskuterte Teenage Mutant Ninja Turtles, og vi husket bare navnet på Michelangelo og Raphael. Kan du navnet på de resterende to? Hvis ikke er du i ferd med å lære noe nytt. Hvis du kan det kommer du til å mimre tilbake til barndommen: Leonardo og Donatello. Jeg burde egentlig ha gjettet meg til Leonardo, for vi var klare over at det var navnene på italienske kunstnere, og jeg tenket meg at Da Vinci var en av de.

Det begynner å bli et par uker siden nå, men en leser spurte meg hvorfor jeg aldri er på MSN lenger. Kort sagt er svaret "jeg vet ikke". Jeg pleide å være en taper. Og jeg sier ikke at jeg ikke er en taper nå, men jeg var en stor taper før. Verst var det når jeg gikk på ungdomsskolen. Hver dag når jeg kom hjem tok jeg meg et halvliterglass med cola og isbiter, stekte meg en grandis og startet datamaskinen. Der satt jeg på MSN og IRC i timesvis. Hver dag, uansett årstid. Når jeg tenker over det er det faktisk verdens 8. underverk at jeg ikke er feit.

Og da snakker jeg feit, gjerne med stor F. "Lettere å hoppe over enn å gå rundt"-feit. Gener er rare. Jeg kan leve som den verste grisen sør for nordpolen uten å legge på meg så mye som en kilo, mens andre kan ikke så mye som å se på et kakestykke før de må slanke seg. Å slanke seg er den dummeste svindelen hele verden har gått på. Det hjelper ikke å spise mindre hvis du vil ned i vekt, man må ha et balansert kosthold og man må trene. Så lett som dette er det: Tving ned en salat i steden for en pose potetgull, gå deg en tur i stedet for å se på Oprah.

Jeg er som et AD/HD-barn på en halv liter espresso: Har null sjanse til å holde meg til temaet. Skal vi se, MSN og hvorfor jeg ikke er der lenger. Som sagt vet jeg ikke. Men på et eller annet tidspunkt føltes det ut som om jeg var for gammel for MSN. Jeg føler heller ikke det største behovet for å snakke med folk som "Elskr MANU!!!!!1" eller har alt annet slags piss i nicket sitt. Det bidrar vel ikke akkurat til å gjøre meg til den personen jeg vil være. Dessuten kom jo Facebook på banen etterhvert, og det oppsluker mer enn nok av tid. Og det er mer enn nok av duster der også.

For to innlegg siden snakket jeg om netthandel, spesielt om Smartguy.dk. Når jeg var ferdig med å bestille derfra kom jeg til siden hvor "kvitteringen" min var, og det sto "Du anbefales at tage et print af denne side", men siden jeg ikke har printer tok jeg et screenshot. Handelen ble gjennomført den 25. mai, og det sto at jeg skulle få en bekreftelse på epost. Det har jeg ikke fått. Så jeg prøvde å finne et sted på siden for å logge inn så jeg kunne sjekke om orderen faktisk hadde blitt behandlet. Det viste seg at det ikke var så lett.

Til slutt klarte jeg å gå meg helt vill på sidens FAQ-del, hvor jeg trykket frenetisk på alle linker jeg fant. Etter hvert kom jeg inn på en side for å få tilsendt nytt passord, og jeg fylte inn epostadressen min. Når jeg trykket "Ok" ble jeg endelig videreført til siden hvor jeg kunne logge inn, og jeg fant til og med et sporingsprogram for å finne pakken min. Pakken ble faktisk sent mot Norge 26. mai 07:47, noe som er ganske sterkt. 29. mai klarerte den tollen, så den er på vei. Forhåpentligvis får jeg en feit ny skinnjakke og en New York Yankees-caps i morgen. Ta det med ro, det er ikke en stygg hip hop-caps, det er en vanlig baseball-caps:

Jeg vet ikke jeg, det bare føles ut som om jeg trenger en caps. Det eneste av brukbart hodeplagg jeg har er en sixpence og en beret. Bereten er jo ikke akkurat noe man går med til daglig, og sixpencen min har jeg ikke brukt på lenge. Jeg synes bare sixpence er kult, det minner meg om England. Eller Skottland, hvor jeg er landeier. Slå den!

Jeg ser på meg selv som en habil skribent. Jeg er god til å skrive, og det er det et par andre som synes også. Hvis jeg ekskluderer foreldrene mine så er det kanskje fortsatt et par-tre som synes jeg er flink. Så er spørsmålet hvorfor. Hvordan ble jeg flink til å skrive? Gener? Kanskje, faren min er litt kunstnerisk av seg fra tid til annen. Er det fordi jeg liker å skrive? Jeg liker å skrive, liten tvil om det, og det skal nok ha en del av (den tvilsomme) æren. Men det som fikk meg til å begynne å skrive var et dataspill. True story.

Jeg har alltid likt fotball, og dette var selvfølgelig grunnen til at jeg begynte å spille Championship Manager. For dere som ikke vet hva det er, så er det et spill hvor man skal være trener for en fotballklubb. Jeg spilte det først når jeg var rundt 10, og jeg var Manchester United hver gang. Hvorfor? Fordi de hadde mest penger. Jeg spilte en dristig 4-2-1-3-formasjon. To sentrale midtbanespillere med piler opp mot spissene, en hengende spiss og tre sentrale spisser. Alle disse var spisser. Cantona, Batistuta, Raul, Ortega, Rivaldo og Bergkamp, og jeg hvis jeg husker riktig hadde jeg Shearer på benken. Ja, jeg jukset som et villdyr.

Noen år etter, i 2003, fant jeg CMNorge.no, en nettside om nettopp Championship Manager-serien. På forumet var det et underfora for Historier. Her ble brukerne oppfordret til å fortelle om sin manager-karriere. Mange andre skrev ned ren fakta fra karrieren sin, bare tall og statistikk. Jeg var en av de få som faktisk skrev en historie. Jeg diktet opp grunner til at spillere ble solgt. Barthez hadde blitt alkoholiker på grunn av lite spilletid, og Quentin Fortune saksøkte meg for rasisme. Jeg levde (fantasi) drømmelivet i en villa og hadde en feit Mercedes. Good Times.

Lewis Buxton. En gud på CM 03/04.

Jeg holder meg til fotball-temaet, men beveger meg over til Twitter. Niklas og Robert lovpriste siden for en stund siden, og presset meg til å bli medlem. Nå går det opp for meg at jeg har blitt lurt. Alt som kommer av oppdateringer er hvor Coldplay skal spille konsert i kveld og jeg har lært at John Mayer har en ganske rutinemessig dag: Stå opp, twittre, spise frokost, twittre, høre på sangopptak han lagde i går kveld, twittre, dra hjem, twittre. Og så videre. Men det er to personer jeg liker veldig godt, og det er Rainn Wilson og Tor-Kristian Karlsen.

Rainn Wilson er komiker-geniet som spiller Dwight i den ellers meget middelmådige amerikanske The Office. Tor-Kristian Karlsen er en fotballspeider fra Norge som har utrolig god peiling på alt innen fotball. Han har vært speider for Grasshopper-Club Zurich, Watford FC, Bayer 04 Leverkusen og har vært speidersjef for Hannover 96. Spesialiteten hans er søramerika, og det sies at han var ansvarlig for at Lucio dro til Bayer Leverkusen. Dessuten er han ekspertkomentator for en rekke blader og programmer som Four Four Two, SportsBild og BBC Radio Five Live.


Øynene hans analyserer hjernen din.

Jeg har lest bloggen hans i en god tid, og det er liten tvil om at mannen kan fotball inn og ut. Uansett, poenget er at jeg har fulgt han på Twitter lenge. Men for ikke så lenge siden begynte han å følge meg. Meget merkverdig. Da begynner hjernen å jobbe. Du skjønner, det eneste jeg noensinne twitrer om er bloggen hvis jeg har lagt ut et nytt innlegg. Leser Tor-Kristian Karlsen bloggen min? En artig tanke, men lite sannsynlig. Uansett en stor ære hvis han gjør det.

Hvorfor det til tider kan være ekstremt frustrerende å være meg: Grunn #314. Når jeg skriver for hånd har jeg en stygg tendens til å starte å skrive et ord med bokstav nummer to. For eksempel skulle jeg i går kveld skrive en huskelapp til meg selv: "Sjekk posten i morgen! Smartguy.dk-pakken kan ha kommet!" Notatet ble seende slik ut: "Sjekk osten i morgen! martguy.dk-pakken kan ha kommet!" Pakken kom forresten ikke i dag.

Steffen-filosofi:

Timing er alt. Det er en klisjé nå. Men hvis jeg hadde sagt det for lenge siden så hadde jeg vært skikkelig original. Tenk på det.

Hvis du er blind, så må det være en helt anderledes opplevelse å spise godteri. "Kom igjen, Skittles. Sitron?! Faen!"

Det hadde vært mye kulere å fly hvis flyene hadde hatt glassgulv.

Hvis noen spør deg om du har svømt med delfinene så er det bare å si ja. Det kommer an på avstanden til delfinene. Så lange man har svømt i saltvann så har man det.