Det popper opp blogger over alt rundt meg for tiden. Mange venner og kjente har i det siste startet sin egne blogg, og uansett hvem som inspirerte de tolker jeg det til at det var meg. Uansett, siden jeg har skrevet i nærmere tre år tenkte jeg at jeg skulle dele noen tips og triks, og forklare min prosess fra idé til en a4-side med tekst.

Dere som har lest bloggen siden dens spede begynnelse har selvfølgelig lagt merke til at bloggen har blitt en megen dynamisk organisme. Den har endret seg drastisk, og selv om det er en del temaer som går igjen, så er det blitt en del variasjon. De første innleggene var langt fra gjennomtenkte og de var ofte veldig korte, noe som gjorde at frekvensen med innlegg var ganske høy i starten. Så gikk jeg over i en periode hvor alt jeg blogget om (av en eller annen grunn) var skole. Bloggen har vært i samme stil som den er nå siden starten av 2008.

Dette var prosessen bak et innlegg i gamle dager: Jeg fikk en idé, og blogget det. That's it. Nå er det blitt mye mer avansert. Det tar kanskje noe mer tid for meg å skrive et innlegg nå om dagen, men jeg koser meg mens jeg gjør det. Dessuten blir innleggene mye bedre nå når jeg tar meg tid til å finjustere og raffinere.

Prosessen bak et blogginnlegg nå: Jeg får en ide, vanligvis mens jeg prøver å sove. Siden jeg har korttidshukommelse som en gresshoppe har jeg strategisk plassert notatblokker og penner over alt, slik at jeg alltid kan notere ned eventuelle geniale tanker. Jeg har en notatblokk ved skrivebordet, en på nattbordet og en i jakka. Dette gjør at jeg så godt som alltid har en notatblokk i nærheten. Jeg har også en Moleskine notatbok, som jeg tar med meg hvis jeg sitter ute i hagen.

Med en gang jeg har mulighet legger jeg til et nytt innlegg som utkast på bloggen min, det vil si at dere ikke kan se det før jeg trykker publiser, men det er fortsatt der. Her samler jeg opp ideer i korte setninger (Eksempel for dette innlegget er "Forklar bloggprosess") til jeg har en fem-seks ting jeg kan skrive om. Det kan være flere eller færre avhengig av hvor stort emnet er. Neste steg i prosessen er å gjøre ideer på en setning til ett eller flere avsnitt. Mitt motto er når jeg er på dette stadiet: Finskriv, overdriv.

Deretter publiserer jeg innlegget, og reklamerer på Facebook. Dette gjør jeg ikke fordi jeg trenger flere lesere, men rett og slett fordi det når de aller fleste av leserne mine på én gang.

Jeg skal ønske meg en av to ting til bursdagen min som er om en måned: Speilreflekskamera eller videokamera. Men jeg er ikke sikker på hva. Jeg liker å ta bilder, har et gammelt speilreflekskamera som tilhørte fattern. På en annen side fanger ikke bilder nødvendigvis situasjonen med mindre man er en god fotograf. Fikk et Creative Vado til jul, et lommevideokamera med en gig minne. Problemet med det er ikke kvaliteten, den er faktisk overraskende bra. Greia er at jeg ikke har noe redigeringsverktøy som klarer å redigere filene den lager. Noe som suger, for sist jeg filmet noe jeg ville dele med Vado, måtte jeg laste opp ni snutter på YouTube.

Fordelen med et videokamera er at det er mindre enn et speilreflekskamera. Og man kan subscribe til meg på YouTube så man får videoene med en gang de er oppe. Jeg kunne ha gjort om bloggen til en vlogg, men det kommer nok ikke til å skje uansett. Jeg er en tenker, ikke en snakker.

Vennegjengen har nemlig planlagt tur til Göteborg 2. oktober, og da kunne det blitt moro å ha med videokamera for å filme en liten dokumentar av turen. Vi skal nemlig på kasino i Sverige. Hvorfor 2. oktober? Jo, fordi Robert, den tosken, er født 3. oktober. Ikke én i gjengen er født senere enn juni. Bortsett fra Robert. Og om et og et halvt år, 2. oktober 2010 skal vi til Las Vegas. Alkohol og poker. Dæven, det kommer til å bli en dyr tur. Det kommer til å bli helt sykt. Der er nok videokamera nødvendig hvis vi skal vite hva vi har gjort i etterkant.

I går dro jeg til Sverige med nevnte Robert. Hvorfor? Fordi vi bor så forbanna nærme! Og prisen for i Sverige snus er halvparten av det den er i Norge. Men vi er også film-buffs, og på Nordby har de en syyyk filmsjappe. Jeg kjøpte meg seks filmer til den nydelige prisen 172 norske kroner. Og la meg bare si med en eneste gang at det ikke var drittfilmer. Evil Dead, The Thing, Bravo Two Zero, The Sting, The Beach og Jackie Brown.

Evil Dead og The Thing er to av yndlingsfilmene mine, og de er begge klassikere i min mening. Det er uten tvil de to beste skrekkfilmene jeg har sett. Det finnes ingenting bedre enn en skrekkfilm fra 70- eller 80-tallet. Tidsperioden hvor regissører bare trengte et kamera, en eller flere skuespillere og en bøtte med blod. Evil Dead er et godt eksempel på dette. The Thing har et relativt stort budsjett.

Bravo Two Zero er en film vi så i militæret, som handler om åtte engelske spesialsoldater som går på oppdrag i Irak under gulfkrigen. Elt går selvfølgelig til helvete. Mener å huske at han ene fyren løp 40 mil på sju dager for å komme seg i sikkerhet i Jordan. Problemet er det at når vi så den i militæret var det en kopi av en kopi av en kopi på VHS, så kvaliteten var elendig.

The Beach har jeg sett et par ganger, og den er jo grei. Jackie Brown kjøpte jeg av to grunner: For det første har jeg bare sett halvparten. For det andre er det Quentin Tarantino, som er et geni. The Sting vang sju Oscar på 70-tallet en gang, og i hovedrollene er det beste film-radarparet noen sinne. Robert Redford og Paul Newman. De spilte også sammen i Butch Cassidy and the Sundance Kid, som er en av yndlingsfilmene mine gjennom tidene.

På vei hjem fra Robert gikk jeg forbi et vakkert syn: En gammel, rusten Volvo 240 med følgende klistremerke i bakruta: "Vårt miljø, vårt ansvar".