Kjære Jesus, jeg var bakfull i går. Var på fest hos broren til Henrik sammen Robert, Henrik og noen venner av Christopher. Good times. Det begynte rolig, men spriten fløyt på slutten. Ble alt for mye whisky på alt for kort tid, så jeg spydde godt. Bad times. Droppa derfor å dra på byen, som egentlig var planen. Når jeg kom hjem spøy jeg enda litt mer. I dag har jeg et par små sår på begge hendene, jævli vondt i høyre kne og grønnske på tilsvarende parti på buksen. Men jeg kan ikke huske å ha tryna på noe tidspunkt. Jeg er også støl i ryggen og nakken som ville helvete.

Til min store skuffelse fikk ikke Alexander Rybak null poeng under Melodi Grand Prix i går, han fikk faktisk nærmere 400. Dette gjør meg forbanna fordi dete betyr at dette ikke er det siste vi kommer til å høre fra den "norske" wonderkid-en Rybak. Det er visstnok en CD på vei også. Jeg har allerede vært lei av det stygge, stygge trynet hans og den jævla fela så lenge jeg kan huske.

I dag er det altså 17. mai, så gratulerer med dagen og så videre. Jeg våknet rundt halv to, spiste en fantastisk frokost som blant annet besto av stor mengder av min yndlingsmat: Bacon. Hell yes. Ikke lenge etter sto Henrik, Robert, og Marie på døra og lurte på om jeg skulle bli med ut på tur. De sto i finstasen, jeg sto i hettegenser, t-skjorte og Kypros' landslagsshorts. Jeg hadde helt glemt at man skal kle seg pent og vimse rundt i sentrum på 17. mai. På med finbukse, skjort og slips.

Ikke lenge etter at vi kom ned i byen møtte vi Christian, for anledningen i smoking og tupp-meg-i-ræva-sko, og Julian. Julian svika oss, som vanlig, så vi tuslet ned på Tollboden for å ta oss en pilsner i sommersola. Foran meg i køen sto det en forbanna retard av en idiot, maksimum 17 år, sammen dama si (Sikkert 15). De skulle bestille, men det var tydeligvis litt for komplisert å bestemme seg, for de må ha endret på hva de skulle ha over 9000 ganger. "En stor Villa og en Garlic Bread Deluxe. Nei, vent litt. En Caesar Chicken. Nei, jeg skal ha en Garlic Bread Original. Hva skal du ha, vennen? Nei, forresten! En liten villa."

Jeg måtte holde meg selv tilbake. Hvor vanskelig er det virkelig å ta en ikke-livsendrende avgjørelse? Hvis det virkelig er så vanskelig så kan du sitte deg i et stille hjørne og pønske på det i et par timer med hvalnøtt-hjernen din, og ikke bruke opp ALLE andres tid.

Jeg fikk omsider bestilt pils til meg og Henrik, og vi satt oss ute og koste oss. Nå er klokka snart sju, og jeg må lese matte fordi jeg har eksamen på tirsdag.

Helt til sist: Hva er meninga med livet? Dette spørsmålet har plaget menneskene så lenge vi kan huske, og i dag skal jeg avsløre svaret: Det finnes ingen mening. Siden alt liv har kommet til å være gjennom tilfeldigheter ligger det ingen plan bak våre liv. Alt som har levd, lever og kommer til å leve er produktet av tilfeldige hendelser kan det ikke ligge en tanke bak det hele. Og siden alt som har skjedd i fortiden dikterer hva som vil skje i fremtiden er det i tillegg fysisk umulig med fri vilje. Dette er fakta, ren vitenskap.

Hvis det hverken finnes en mening med livet eller fri vilje, hva er da vitsen med å studere og skaffe seg en ni til fire-jobb? For å være helt ærlig så vil jeg heller være hjemløs enn å være fanget i et runtineliv hvor jeg lever for å jobbe, og ikke omvendt. Et slikt liv er ikke å leve, det er å eksistere. Livet er kort og dyrebart, det gjelder å gjøre mest mulig ut av det! Det hele handler om å kose seg og nyte livet mens man kan.

Ja, jeg vet; Dette høres sikkert ut som ungdomsrebellsnakk, men jeg har virkelig ikke lyst til å bruke en tredjedel av døgnet mitt (Åtte timer), og dermed en tredjedel av livet mitt, på jobb. I et grått kontor. Jeg ser bare ikke vitsen. Hvorfor skal man leve som maur? Jeg vil ikke spare penger og haste meg bortover for å rekke min egen begravelse.