"The world, chico, and everything in it."

Problemet mitt er at jeg er begrenset når det gjelder kreativitet. Jeg er kreativ som Bob Dylan på LSD de første 5-10 sidene jeg skriver på et "prosjekt", men så mister jeg gløden. Dette har skjedd alt for mange ganger. Nå har jeg begynt å skrive på nytt, jeg har til og med funnet på en genial tittel: Apocalypse, please. Men jeg er same old me, så jeg finner ikke på en historie å fortelle før jeg begynner å skrive. Jeg bare skriver, og plutselig går det opp for meg at jeg ikke har et plot.

Jeg føler at jeg må begynne å nedprioritere bloggen. Jeg kan ikke tjene penger på å fortelle fremmede hva jeg spiste til lunsj i går. Vurderer å gjøre om bloggen til en ukentlig greie. Det er slitsomt å finne på nye ting å skrive om hver dag. Men jeg er en analytisk og nysgjerrig jævel, så jeg finner på dumme ting å skrive hele tiden. Som dette:

Det må være flaut for gamle folk å møtes på gata. De går jo så sakte mot hverandre. Jeg synes det noen ganger er pinlig å møte frengers på gata, det går liksom ikke fort nok før jeg får sagt hei. Men det må være mye verre for gamliser: Det tar sikkert et minutt før de er innen snakke-rekkevidde. Men på en annen side så ser de sikkert ikke vennen sin like tidlig som jeg gjør, i og med at synes deres er redusert, så det jevner seg kanskje ut.

Men jeg har mange jern i ilden for tiden. Jeg og Robert satser hardt på "Steffen vs Robert" om dagen, og skal gjøre tre episoder i løpet av uken. Det blir antageligvis snakk om filmmaraton (Den som sovner først taper), heads up poker (Ett shot øl for hver tapte hånd) og KUK-en (Hvem kan være lengst inne i et forlatt, skummelt hus?), og jeg har fortsatt mange ideer på lager. Vi trenger fortsatt å skaffe en logo, men dette kan antageligvis Robert å fikse. Jeg må også skaffe meg en tripod og kanskje en zoom mikrofon til kameraet, og muligens hente inn en kameramann.

Jeg sikter som alltid på stjernene når jeg skyter, og jeg føler at Steffen vs Robert i det minste kan bli det beste norske Youtube-showet. Virker lett, i og med at jeg ikke har sett noen norske Youtube-show enda. Men målet er å få et eget TV-program. TV Zebra passer fint. Det er stort nok til at vi blir lagt merke til, men lite nok til at vi kan gjøre som vi vil. Bare se på Man Show, de spruter ut møkk hele tiden, og det går på Zebra.

Det er så pinlig at med en gang Michael Jackson dør, så går alle albumene hans til toppen av listene. Er musikken hans plutselig blitt bedre siden han er død? Er flere folk kjent med han nå som han er død? Det blir for dumt. Som John Lennon sa når Elvis døde: "Good career move."

Broren min har etter hvert fått seg en svært stor filmsamling. De fleste er enten på topp 250 på imdb eller av en stor regissør. Det er med andre ord ganske unødvendig av meg å si at de fleste filmene er veldig, veldig gode. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange filmer det er, men det er rundt 150. Poenget er dette: Her om dagen sjekket vi hvor mange Oscar-er filmene hadde vunnet til sammen: 141.

Det er faktisk helt sinnsykt hvis du tenker over det. Det er ikke mange filmer som vinner Oscar, men han har jo et par filmer i Gudfaren II-størrelse, det vil si filmer som vinner seks Oscar. Men det er maaange filmer som ikke har vunnet en dritt i samlinga, og filmer som ble snytt. Pulp Fiction vant bare én Oscar, og Shawshank Redemption vant utrolig nok ingen.

Noe av det beste som kommer ut av Youtube, i min mening, er videoene til Alarazboy. Han lager compiliations av fotballspillere som herjer. Det er videoer fra stort sett europa og sør-amerika, og videoene er veldig bra laget. Det som dessverre er litt dårlig er sangene han legger over videoene. Sangen i han seneste film, Viva Futbol Voluma 34, var Pharell Williams feat. Lil Jon & The Ying Yang Twins. Pharell er grei nok, han har faktisk litt talent. Men de tre andre som hele tiden skal skrike... Elendig.

Her et et utdrag fra teksten: "Shake it, don't break it. It took your mama nine months to make it". Rap er så dårlig at det faktisk er pinlig for meg å høre på. Noe er greit nok, Kanye er til tider brukbar. Og rap fra 80-tallet er betraktlig bedre enn rappen som er nå. Hør Slick Rick - Childrens Story. Men dagens rap? Hva skal det bli av generasjonen som er tidlig i tenårene nå?

De hører på Jonas Brothers og Miley Cyrus. Men på en annen side så hørte mange jeg kjenner på Backstreet Boys og N*Sync. Og de ble jo relativt normale. Heldigvis har jeg hørt så lite som mulig av de siste fire gruppene, så jeg tror jeg klarer meg.

For dere som vet hvem Travis Bickle er: Jeg har lyst til å klippe meg som han. Og ha det i hvert fall et par dager.

Tenkte jeg skulle dra innom tattoveringssjappa i Moss i løpet av uka, men jeg skal jo til Tromsø til søndag. Der kommer jeg til å bade en del i isvann-elva som er rett utenfor huset. Er det noen som leser dette som har erfaring med hvor lenge man må ha bandasje over tattoveringa? Den skal jo ikke være særlig stor, det er jo bare ett ord. Legg igjen en kommentar eller skriv til meg på Facebook hvis du vet noe.

Helt til sist har vi litt pseudo-filosofi:

Når våre barn vokser opp, vil de le av internett, slik vi ler av våre foreldres minner av når MTV var bra?

I dag på "Når språk kolliderer": Voice chat er "Stemmekatt" på fransk.

Det irriterer meg at ingen laget bord av ølbrikkemateriale, sånn at man kan sette hva man vil på bordet.