Denimjakker er ikke kult. Seriøst, hvilket markedsføringsgeni er det som klarer å lure folk til å tro at denimjakker er kule?

Wow, dette var forresten innlegg nummer 111.

Jeg håper det er forståelig at innleggsfrekvensen har droppet litt i det siste. Jeg har tross alt begynt på universitetet, så fokuset er vel mer på det akademiske akkurat nå. Jeg har vært en forbanna idiot, fordi jeg må på skolen hver dag. Før skolestart skulle vi sette opp undervisningsplan, og på noen av fagene måtte jeg velge mellom gruppe 1, 2 og 3. Jeg visste selvfølgelig ikke hva dette var, og jeg brydde meg heller ikke om å finne det ut.

Resultatet var at jeg nå må på skolen hver dag for å ha en eller to timer skole. Dårlig av meg. For eksempel skal jeg på skolen i morgen (Fredag 28.) kun fra 10:15-12:00. Dette har allerede backfire-a ganske stygt: På mandag torturerte jeg meg selv til å stå opp 06:00 for å komme meg inn til en forelesning kvart over åtte. Ja, jeg må faktisk stå opp to timer før forelesningen starter. Når jeg omsider kom meg til auditoriet vi skulle være fikk jeg beskjed om at forelesningen var avlyst. Oops.

Hva gjorde jeg så? Ble jeg forbanna? Ble jeg trist? Nei og nei, jeg lo. Jeg lo i flere minutter, og ikke inni meg heller. Det var kjipt å kaste bort fire timer av dagen, ja visst, men selv jeg må innrømme at det er ganske så humoristisk at dette skjer den dagen jeg må stå opp klokken 6.

På forelesning torsdag 20.: En jente på raden foran meg prøver å holde opp mobilen for å få bedre mottak. Det er to ting jeg finner morsomt ved dette: For det første er vi i en kjeller: Du kan ikke forvente å få mottak her!? For det andre så kan det umulig hjelpe å holde mobilen 20 centimetere høyere uansett om du er utenfor kjelleren.

På mandag er jeg 93% sikker på at jeg så Torgeir Bjarmann gå tur med hunden sin om morgenen. Det var enten han eller hans onde tvilling.

Det er litt av et syn å rusle rundt på Blindern. Hvis du ikke har vært på et universitetsområde før, så er det nesten verdt turen opp bare for å se alle frikene. Det er skuffende mange i røde bukser, og minst like mange sosser. Til alle dere som prøver med livet som innsats å skille dere ut: Hva er vitsen? Vi er alle 99,99 % genetisk like uansett.

Men på en annen side er det utrolig deilig å se så mange forskjellige typer folk. Forfriskende. Jeg gikk fra militæret, hvor alle går i like klær, til Moss, hvor alle er tapere uansett, og så til Oslo. Mangfoldet i Tigerstaden er herlig. Jeg kunne sittet på trikken og observert folk dagen lang. Her om dagen så jeg en norsk red neck. Det regnet, men han hadde på seg shorts. Jeg fikk ikke helt med meg hva det sto på t-skjorten hans, men over hadde han det som tidligere var en denimjakke; den var modifisert til å være en denimvest.

Han så hårete armer at Robin Williams ville vært sjalu, det var et sirkus uten like. Og han var selvfølgelig skallet, men ikke helt. En majestetisk krans var på hodet hans.

På fadesemandagen dro jeg og Robert senere til Sverige hvor det omsider ble kjøpt snus. Senere på kvelden dro vi med oss min bror på kino for å se Quentin Tarantinos Inglourious Basterds. Jeg er en stor fan av Tarantinos tidlige filmer, så jeg var ekstremt spent på Basterds. Dette var jo også selvfølgelig den første Tarantino-filmen jeg har sett på kino.

Hva er så dommen? Litt skuffende egentlig, men det kan skyldes mine høye forhåpninger. Jeg må nesten se den igjen for å være sikker. Historien var litt svak, synes jeg. Det virket nesten som om Quentin hadde samlet en haug karakterer og dialoger han synes var bra, og dyttet de inn i samme film.

Men det var ingen tvil om at det var en Tarantino-film. Den var for eksempel fortalt fra tre perspektiver samtidig, noe som i og for seg passet filmen bra, men det gjorde at man ikke fikk se nok av enkelte karakterer. Brad Pitts karakter, for eksempel. Pitt herjer i filmen, men jeg føler at han ikke er nok på skjermen til at han er hovedpersonen, noe Christoph Waltz er. Hans portrett av Hans Landa stjeler hver eneste scene.

På onsdag så jeg en som gikk i klassen min det siste året av vgs på trikken. Jeg husker ikke hva han heter, for han var en stille type, og vis snakket ikke mye sammen, men jeg er 100% sikker på at det var han.

Idebrytern min står faen meg aldri på "av". Begynner å bli slitsomt å finne på ideer jeg må skrive ned midt på natta. Visst er det irriterende, men det er helt sikkert mye nytte i det også. Jeg har tydeligvis programmert hjernen min til å konstant lete etter ideer, og dette kan tjene meg godt i fremtiden hvis jeg (forhåpentligvis når) får meg en jobb innen skriving eller andre kreative lekeplasser.

Det er nå vitenskapelig bevist at multitasking er bullshit. Hjernen er designet for å gjøre én ting om gangen, så når du gjøre flere ting samtidig gjør du de ikke bare dårligere; du gjør det saktere også. Hvis du gjør to ting samtidig gjør du det saktere enn hvis du hadde gjort en og en ting, for etter å ha er hjernen ekstremt ufokusert, og du taper mye tid de neste minuttene. Takk til Kevin for tips.

Og ja, jeg vet at dette innlegget sugde. Det består av små biter spredt utover en uke, og ble satt sammen i hast for å bli ferdig med innlegget. I det siste har jeg fokusert mer på kreativ skriving, noe det kan komme en oppdatering på seinere. Takk for nå.