Nå har jeg spilt sååå mye Call of Duty. Det er et under jeg ikke har blitt diagnostert med Post Traumatisk Stress-Syndrom, så mange som jeg har sett dø. Jeg begynner dog å bli lei.

Vel, på mandag var jeg for første gang på tur inn i Oslo uten noen krykker å støtte meg på. Jeg var helt alene, en friluftsmann i storbyen. Toget mitt gikk ganske tidlig i forhold til når jeg skulle være på Blindern, så dette var skyld i at jeg klarte meg så bra. Jeg har vært på Oslo S mange ganger før, riktignok aldri alene, men det gikk veldig bra. Jeg visste hvilken trikk jeg skulle ta, men når jeg kom ut fra stasjonen gikk noe opp for meg: Jeg visste ikke hvor trikken gikk fra.

Så jeg gjorde det jeg gjør best: Jeg observerte og analyserte. Jeg satt meg på en benk utenfor Oslo S og begynte å følge med på alle trikkene som gikk forbi. Plutselig så jeg at én av trikkene jeg kan ta, 18-trikken, føyk forbi til høyre for meg. Men jeg satt stille og ventet til jeg så enda en 17- eller 18-trikk gå forbi på samme sted før jeg gikk bort. Det gikk fem minutter, så kom det en 17-trikk.

Jeg gikk bort og visst faen var dette holdeplassen for både 17- og 18-trikken mot Rikshospitalet. Neste trikk satte jeg meg på. Jeg latet som om jeg hørte på musikk, men egentlig var jeg hundre prosent fokusert på hva som var neste stopp.

Når 16 minutter var gått fikk jeg beskjed over høyttalerene at neste stopp var "Universitetet Blindern". Jeg gikk av. Jeg visste hvor jeg skulle på papiret. Jeg hadde studert alt av kart og stedsnavn jeg hadde fått av UiO, men når jeg snublet inn på universitetsområdet ble jeg nok en gang forvirret. Jeg visste jeg skulle på P.A. Munchs hus, og fant det på kartet som sto på plassen, men over det som virket som P.A.M.s hus sto det Niels Treschows hus.

Jeg studerte kartet i noe som må ha vært nærmere fem minutter før jeg bestemte meg for å gå inn i N.T.s hus for å i det minste se meg rundt. Med en gang jeg gikk inn og mot høyre sto det P.A. Munchs hus over noen dører. Men jeg skulle til 4. etasje, så inn i heisen bar det. Med ca. 20 andre. Det var så trangt at det var vanskelig å puste.

Når jeg ankom 4. etg. var rommet jeg skulle være i rett til høyre. Ikke veldig vanskelig i det hele tatt. I dette rommet satt jeg sammen sikkert 30 andre i rundt en og en halv time. Powerpoint-fremvisning om frister, fag, og internettsidene til skolen. Fantastisk kjedelig.

Så hvordan var førsteinntrykket? Veldig bra. Jeg var nervøs som et lemen på søndag, men det viste seg at det var utrolig lett å komme seg bort til skolen. Dette kan bli bra, mye avhengig av når jeg kommer til å starte på skolen. Det tar meg tre kvarter med tog og ytterligere 16 minutter med trikk å komme meg opp til Blindern.

I tillegg har NSB av en eller annen tilbakestående grunn lagt det opp sånn at toget fra Moss er på Oslo S tre minutter over hver time. Det vil da si at jeg må ta et tog som er fremme i Oslo en time før jeg starter på skolen. Det kan bli tøft å ta 6:19-toget. Jeg er på absolutt ingen måte noen morgenfugl. Det genet som gjør at man er i stand til å våkne om morgenen? Det har ikke jeg fått. Nå tenker sikkert mange av dere "Hahah, ja!!! Sånn er jeg også!!!!!!!!!!!!!". Hold kjeft, du er ikke sånn.

La meg forklare: Jeg klarer ikke våkne om morgenen. Jeg mener ikke "Jeg vil ikke våkne om morgenen", jeg mener "Jeg klarer ikke våkne om morgenen". Jeg har aldri klart å våkne av alarmer. Når jeg var i militæret var det jeg som hadde på alarm på rommet. Dette funka som faen, for alle andre på rommet våknet av alarmen og ble forbanna fordi jeg ikke våkna, så de vekket meg. Når jeg kom hjem fra militæret kjøpte jeg meg en Phillips Wake Up Light. Alarmklokken som bråker og lyser opp hele rommet. Denne har jeg 30-40 centimeter fra trynet. Våkner jeg? Gjett.

Jeg har funnet en siste mulighet på internett: En alarmklokke som har en liten disk du putter under madrassen din, som rister når alarmen går. Jeg må nesten bestille meg denne. Hvis ikke denne ristende alarmen i tillegg til en lysende alarm klarer å vekke meg, må jeg gå videre til plan Z: Å selv designe og bygge en alarm som slipper en bøtte vann i hodet mitt når alarmen går. Det kan virke, men det kommer til å ta meg mye tid å lage den.

På onsdag hadde jeg en "smakebitsforelesning" på Universitetet, sånn at vi skulle få en liten smakebit på hvordan det kommer til å bli. Temaet var dessverre noe jeg ikke kommer til å ha. Husker ikke hva foreleseren sa faget het, men det handlet om Buddhisme i Tibet. Synes ikke akkurat det var veldig interessant, så jeg holdt på å sovne. Men det kan også ha noe å gjøre med at jeg hadde vært våken i 24 timer når forelesningen begynte.

På trikken på vei til forelesningen satt det noen junkies til venstre for meg. Vel, de hørtes i hvert fall ut som junkies. De hadde på seg ganske slitte klær, og stemmene deres kunne ha minnet om Jarle fra Åpen Post. På et stopp kom det på to billettkontrollører, og gjett hva de sa? De sa "Oi faen, vi går av her a!" og løp ut. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Så Oslo virker spennende og utfordrende, på godt og vondt. Selv om jeg har vært inne et par ganger allerede er det et par bygg jeg ikke har vært i som jeg skal ha forelesninger/timer i. Domus Theologica, for eksempel. Men det er på Blindern det også, så jeg klarer sikkert å spørre meg fram.

Det har enda ikke gått opp for meg at jeg skal gå på universitet, spesielt ikke norges største skole. Ikke bare er det en ganske stor endring i enhvers liv, men jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å komme inn. Spesielt ikke at jeg strøyk siste året på videregående. Men den bøtta klarte jeg å dra meg opp fra.

De fleste kjenner en som dette/kjenner seg igjen i dette: Du vet han som er smart, men tror han er smartere enn han er og derfor er veldig uinteressert i skolen? Det er meg. Derfor overrasker det meg at klarte meg gjennom videregående. Det er kanskje derfor at det virker ekstra rart for meg å fortsette med skolegangen, noe jeg egentlig ikke har så mye til overs for. Men som sagt før: Hvis det ikke er noe for meg, så koster det meg ingenting å gå. Hvis jeg finner ut at jeg ikke gidder å plage meg selv med skolen så driter jeg i det.

Jeg hadde tenkt til å skrive at jeg ikke har noe å tape på å snu ryggen til UiO og gå, men det har jeg jo selvfølgelig. Da må jeg skaffe meg en jobb. Jeg vil ikke "jobbe", jeg vil skrive. Dessverre har forskere nå funnet ut formelen til å være best: 10 000 timer øving. Jepp, sann historie. Dette er selvfølgelig i tillegg til talent, riktige øvelser, bra lærere, litt flaks og en haug andre ting. Jeg vet ikke helt om jeg har brukt 10 000 timer på å skrive, men jeg nærmer meg fort.

Problemet er bare det at jeg har brukt mesteparten av de timene på å skrive dette, bloggen - ikke fiksjon. Hvordan skal jeg være god til å skrive fiksjon uten å ha øvd? Vel... Ikke spør meg. Men jeg skal begynne nå. Fra og med i dag skal jeg bruke minimum en time hver dag i gjennomsnitt på å skrive/planlegge skriving av fiksjon. Får jeg tid til det og bloggen i tillegg til studering? Time will tell.

På onsdag skal jeg inn for første gang. I morgen må jeg lage en egen timeplan i og med at jeg ikke har fått en. Og jeg skal skrive fiksjon.

Vi leses, playah!