Det er på tide å avslutte innlegget jeg begynte på for ni dager siden, innlegg nummer 125. Det er stor mulighet for at dette er 2009s siste innlegg i Kampen Mot Tilværelsen med mindre jeg står i mot alle odds og legger inn et aldri så lite innlegg i romjulen. Hvis vi ikke leses før på nyåret får du ha god jul og et godt nyttår.

Først og fremst: Hva slags spennende eventyr bega jeg meg ut på i forrige helg? Mens du lå på sofaen med en pose Cheez Doodles i fanget (som den late, svette grisen du er) så jobbet nemlig jeg. Å, joda, det er helt sant. Jeg har flere vitner! Hva gjorde så den unge, lovende Steffen på fredag og lørdag?

Jeg jobbet for Storebrand. Oh yes. Som du kanskje vet jobber min venn Robert på Storebrand som Helpdesk.no/IT support eller noe sånt. Derfor fikk jeg invitasjon av han om å hjelpe til fordi Storebrand skulle flytte fra Aker Brygge til Lysaker Park. Og hjelpe var akkurat det jeg gjorde.

På fredag sto jeg opp grytidlig (fordi jeg hadde døgnet dagen før), og tok livet generelt med ro. På toget til Nasjonaltheateret satt jeg et par rader unna en fyr som var på prikken lik Espen Eckbo ala Boyzvoice. Det var intet annet enn skummelt. Bleka hår som holder på å vokse ut svart, og en fantastisk smultring rundt kjeften.

Avbildet: Tilfeldig NSB-passasjer (Midten)

Når jeg omsider kom meg inn til Tigerstaden, og gikk langs Aker Brygge så jeg den svette Idol-dommeren Jan Fredrik Karlsen. Og akkurat i det jeg ser på han og innser hvem det er, så snur han seg mot meg og sier "halla!" som om han er en del av kongefamilien på 17. mai og må hilse på alt som ser på han. For en taper. Ingen bryr seg om at du var på et elendig tv-program i et par år, skaff deg et liv!

Riktig... Så, på fredag var arbeidsoppgaven ganske simpel: Pakk ned dataskjermer og ledninger i esker. Lett. Heldigvis hadde de fleste ansatte allerede gjort dette selv, så de syv timene jeg var der var det ikke så alt for mye å gjøre. Vi tok det ganske rolig, og nøt en velfortjent middag på Aker Brygge (På Storebrands regning, naturligvis) etter vi var ferdige. Så dro jeg og Robert sammen vår medhjelper (og gode venn) Marius til sistnevntes leilighet for å tilbringe natten.

Lørdag skulle vi gjøre det motsatte av fredagens arbeid: Pakke ledninger og dataskjermer ut av esker, og koble de opp mot datamaskinene. Så at arbeidet var enkelt er det ingen som lurer på. Men når du sitter under en pult og skrur på harde VGA- og DVI-ledninger 11 timer i strekk så blir du temmelig sliten. Men fortsatt en flott dag. Tjente en hel del reveskinn, lærte at alt som går galt er "brukerfeil" uansett, og var sammen venner.

Omtrent nå begynner jeg å bli sur, for jeg hadde skrevet alt det overnevnte og en god side til for et par dager siden, men datamaskinen bestemte seg på magisk vis å skru seg av. Det er ingenting jeg hater mer enn å måtte skrive noe jeg har skrevet før, for jeg føler aldri at det andre forsøket blir like bra som det første. Men hva kan man gjøre? Må bare holde hodet nede og knuse på videre.

Noe som irriterer meg grenseløst er at den norske stat har bestemt at pinneraketter er ulovlig og "farlig". Ah... Det hadde vært så mye enklere om alle hadde fulgt Kardemommeloven: "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil." Det er seriøst den eneste loven man trenger. Hvor var jeg? Åh, ja, pinneraketter. Kjempefarlig. I U.S.A. dør én person årlig av fyrverkeri-skader. Én person. Så... Farlig? Men okay, hva med alle de hundretusenvis av husbranner raketter må starte?

I U.S.A. dør det rundt 1700 personer i husbrann gjennom et helt år. Dette tilsvarer 28 norske GJENNOM ET HELT ÅR. Jeg kan love deg én ting, og det er at flere dør av å glemme en Grandiosa i ovnen enn av pinneraketter her i landet. Ærlig talt, er det ikke verdt å ofre 28 sjeler for å gjenopprette litt av darwinismen som har forsvunnet takket være medisin? Kan vi virkelig ikke avse 28 personer? Personlig synes jeg ikke liv er så hellig at ingen fortjener å dø, men det er det visst bare jeg som synes.

Før eller siden kommer det til å være en massemorder i Norge. Som dreper og voldtar barn (Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen). Han kommer til å få 21 år i fengsel, og hvis han oppfører seg er han ute om 15. En liten digresjon der. Men ærlig talt, hvis du er dum nok til å holde en rakett og tenne på.. Da synes jeg rett og slett du fortjener all smerte du får. Hvis du ikke er klok nok til å beskytte deg selv, så fortjener du det. Men nei da, vi må bannlyse pinneraketter fordi to fulle retards sprengte av seg fingrene på nyttårsaften.

Når én kan ødelegge for 5 millioner, så blir det for dumt. Det er dette som er feil med samfunnet. Den stille majoriteten. Vi sitter på ræva og nikker når frihet etter frihet blir tatt vekk fra oss. Hvis tre personer skriver sinte brev inn til TV2 så kan du banne på at de hadde slutta med nyhetene. Jævla narsissistiske idioter.

Og for å avslutte 2009 på en verdig nåte... Steffen-tanker:

For en hel haug innlegg siden skrev jeg at jeg pleide å spille Tetris omtrent 24/7. Og etter jeg hadde minnet meg på hvor fantastisk det spillet er, så begynte jeg selvfølgelig å spille igjen. Det er et herlig, herlig spill. Men problemet nå kommer ofte når jeg skal legge meg. Jeg ligger og tenker kompulsivt på super-bred Tetris. Tetris nå er 10 blokker i bredden, men jeg ser hele tiden for meg for et mareritt det hadde vært å ha en Tetris på 30-40 blokkers bredde.

Eller hva med 3D-Tetris? Som en rubiks kube, som  snurrer rundt med jevne mellomrom så jeg aldri får fylt den opp! Jeg grøsser ved tanken.

Når jeg var liten ble jeg alltid like overrasket og skremt når "Nissen" kunne navnet mitt. Det er mildt sagt forståelig å bli redd når en mann med en ansiktsmaske av plast sier navnet ditt.