Blogg 101. Gratulerer til deg, Einstein, hvis du skjønte begge betydningene.

Er dette deg?

Torsdag 25. Juni. Klokka er 08:00. Det er 23 grader ute. I skyggen. Har på følelsen at dette kan bli en veldig varm dag. Klokka 9: 25 grader. Klokka 10: 27 grader. Klokka 11: 30 grader. Kan man virkelig diskutere global oppvarming lenger?

Jeg brukte mesteparten av torsdag på å lære meg å styre datamusa mi med høyrefoten. Ble litt inspirert av komikeren Demetri Martin, som brukte to måneder på å lære å skrive med venstre, men jeg bestemte meg for å ta det hele ett skritt lenger. Det er faktisk ikke så vanskelig. Noen problemer er det med nøyaktighet, men ellers er det veldig bra. En totalt unødvendig ferdighet nå, men jeg kan miste høyrearmen når zombiene tar over verden.

Man får gåsehud grunnet stress. Når man er i en stresset situasjon tar instinktene over, og armhårene reiser seg. Og da snakker jeg selvfølgelig ikke om stress som i en deadline du sliter med å nå. Det kan for eksempel en sosial situasjon hvor du føler deg ukomfortabel.

For å følge opp forrige innlegg kan du lese Rolling Stones Transformers 2-anmeldelse. Her blir filmen blant annet kalt tiårets dårligste film. Kan egentlig ikke si jeg er overrasket. Transformers er ekstremt overfladisk og man blir veldig lei av det etter hvert. Det kan egentlig sammenlignes med stripping; Det er jævlig morsomt å se på, men på et visst punkt blir man lei.

I nyheter som bare interesserer meg og fire andre i Norge: Kenny vs Spenny skal visstnok bli fornyet til en sesong 6. Ekstremt herlig! Hvis du ikke har hørt om Kenny vs Spenny: Fuck you. Det er langt oppe på min liste over mine yndlingsserier.

Kenny Hotz på det røde teppet: Uten tvil en gud blant dødelige.

Sør-Afrika har sin "The big five" (Løve, leopard, elefant, bøffel og neshorn), jeg har min egen liste. The big four: Kenny Hotz, Phil Laak, Tucker Max og Adam Carolla. Hvor mange av disse du vet hvem er avgjør hvor høyt jeg tenker om deg. 1/4: Taper, big time. 2/4: Du er sikkert en grei kar, men det finnes ingen unnskyldning. 3/4: Du vil overleve min jernhånd når jeg tar kontroll på verden. 4/4: BFF.

På tirsdag skulle jeg støvsuge hjemme. Dette er noe jeg ikke har noe i mot, fordi det er en god anledning til å høre på musikk. Og uansett er det 20 000 ganger bedre enn å vaske som vi gjør i militæret. Men før jeg fikk kommet meg ned for å begynne så mistet jeg Mp3-spilleren i bakken. Når jeg plukket den opp var det noe som ikke stemte. Det var ikke det at det var en liten del inni som hadde blitt løs, ALT som var inni lå løst. Jeg trodde ikke det skulle ha noe å si, jeg har sikkert gjort det hundrevis av ganger. Jeg startet den opp, og alt virket som det skulle bortsett fra at den gikk tom for strøm ganske fort.

Var litt mistenksom, så jeg brukte et par timer på å lade den opp på tirsdags kveld. På onsdag skulle jeg klippe plenen, nok en god unnskyldning for å høre på musikk og i tillegg få litt farge på kroppen. Jeg er nemlig veldig lik faren min på dette punktet, jeg er bleik som en engelskmann. Uansett, etter å ha ladet batteriet fullt på tirsdags kveld gikk jeg tom for strøm etter bare et par sanger. Trist som faen. Jeg har hatt den i tre, kanskje tre og et halvt, år. Den har aldri sviktet, men nå ser det ut til at den har tatt kvelden. Min elskede Creative Zen V 2 gig.

Så jeg dro opp på Mosseporten på torsdag. For dere som ikke er fra Moss: Dette var det største kjøpesenteret i Moss helt til de bygde om hele jævla sentrum til et kjøpesenter. Her er det kanskje ikke en stor overraskelse at jeg kjøpte meg en ny Mp3-spiller; en Sony med 4 gigabyte til 999. Når jeg var ung, det vil si kjøpte den forrige spilleren, så kostet den 1500, og det var 2 gig. Denne er 4 gig. Skulle egentlig kjøpe 2 gigabyte-versjonen, men den var det ikke flere igjen av. Og dette var den siste med 4 gig. Det var faktisk den som sto i utstillingsvinduet.

Bildestørrelse 1:1

Førsteinntrykket er veldig bra. Hvis man skrur den av går den bare i hvilemodus og starter opp igjen på 0,0. Dessuten er jeg veldig fornøyd med at jeg ikke kjøpte en mp3-spiller med touch-skjerm, da jeg primært skal bruke den mens jeg jogger og trener. Enda mer fornøyd er jeg med at jeg nok en gang motsto presset for å bli en motehore og kjøpe en iPod. Orker ikke tanken på å at jeg faktisk må bruke iTunes for å bruke en mp3-spiller. Jada, det er sikkert veldig lett, men det blir ikke lettere enn å dra og slippe filer inn i spilleren. Det faktum at "alle" har en iPod gjør ikke at jeg vil ha en.

Det er ikke det at jeg på død og liv må skille meg ut (Hei, Christina), men tritt og ofte har jeg fått inntrykket av at man må ha en iPod for å være "kul". Og er det en ting jeg ikke tolererer er det at andre skal bestemme hva man skal ha på seg, hva man skal gjøre og lignende. Følgelig følte jeg meg ganske utilpass i militæret i begynnelsen. Og, nei, jeg har ingen problemer med autoriteter. Eller, egentlig så har jeg det. Den eneste som skal bestemme over meg, er meg selv. Nei, jeg er ikke en anarkist. Okay, tror vi slutter der, før jeg graver et enda dypere hull.

Over til noe som ikke bare interesserer meg: Michael Jacksom er død. Holy shit. En trist dag for musikk- og barneelskere verden rundt. Fra spøk til alvor: Michael Jackson var en fantastisk artist, en av de største noensinne. Helt der oppe med Elvis Presley, og det sier ikke så rent lite om hvor stor han var. Han var kanskje ikke helt ved vettet, men mannen var uten tvil et musikalsk geni. For ikke å snakke om at han er den beste gjennom tidene til å Moon Walk-e.

På fredag kl. 16.00 så jeg The Hangover for andre gang sammen broren min. Hvorfor? Fordi den er så bra at den fortjener det. I salen var det to stykker inkludert meg og brutter'n. Men det var sinnsykt deilig å sitte i en kald kinosal når det er 31 grader og steikende sol ute.

Jeg har nå ikke spilt poker med gutta på to uker (eller er det tre?), og det blir minst en uke til neste gang. Christian er på noe pilot/ingeniør-opptar i militæret, Robert er på slektstreff og Ly er i Bergen med dama. Derfor har jeg kjøpt meg en DVD for å holde nivået mitt oppe. Poker: Spillets hemmeligheter. Det er faktisk med Howard "The Professor" Lederer, så det kan ikke være 40 fullstendig bortkastede kroner.

Ingenting mer fornuftig å si. Ikke det at jeg noensinne sier noe som er i nærheten av fornuftig på bloggen.

Innlegg nummer ett hundre! Hipp, hipp hurra! Som jeg lovte: En clip art-kake. For å være helt ærlig har jeg aldri trodd at jeg kom til å nå så høyt som dette. I 2007 hadde jeg 17 innlegg, og i 2008 hadde jeg åtte innlegg. For å sammenligne hadde november 2006 hele 14 innlegg. Dette er innlegg nummer 30 i 2009, og personlig synes jeg bloggen er bedre enn noen sinne.

Jeg sto på matteeksamen! Hvilken karakter jeg fikk er fullstendig irrelevant, la oss bare si at jeg sto. Herlig følelse. Jeg følte at det gikk veldig bra. Og matte er - for meg - fullstendig ubegripelig, så jeg er mer enn fornøyd med en toer. Det blir egentlig litt feil å si, jeg hadde vel ikke vært regelrett fornøyd med stolpe. Uansett... Mutter sier at en toer ikke er noe å være glad for, men hun veit ikke hvordan mitt forhold til matte er. Jeg kommer aldri til å jobbe innen finans eller andre tall-relaterte bransjer uansett.

Kom på et av de beste sitatene fra førstegangstjenesten min nå. Laglederne våre var UB-Korporaler, og merket deres er en stor K og to vinkler nedover. Lagføreren til laget mitt, Echo, het Willi. Ja, han var fra nord-Norge. Mens vi hadde en pause fra å øve stridsteknikk i bebygd område tok Willi opp drikkeflaska si, som han hadde merket med nettopp en stor K og to vinkler ned. Så spør nestlagfører Sørensen, en skam for verden, det dummeste spørsmålet jeg har hørt. "Hva står K-en for? Willi?" og ler for seg selv. Alle andre lo godt, men det var av Sørensen, ikke med.

Videoen fra konkurransen mellom meg og Robert (AKA Billy The Kid) er nå oppe på Youtube, og vi har allerede nye jern i ilden. Den neste konkurransen vil kombinere to fantastiske oppfinnsomheter: Poker og alkohol. Det er bare å glede seg.

Du kan se videoen her, eller søke etter brukernavn Askheim på Youtube.



Jeg tror videokameraet jeg fikk til bursdagen min var en tanke bedre enn det jeg hadde trengt. Videoen her er filmet i den laveste oppløsninga jeg kan filme i på kameraet, og like vel ser det veldig bra ut. Videoen var ni minutter lang, men filen var 1,9 gigabyte. Det tok meg 14 timer å laste opp filmen på internett.

Som nevnt (så vidt) i forrige innlegg skal jeg forhåpentligvis begi meg ut på å lage en kortfilm med broren min. Vi har veldig lik smak når det gjelder filmer. Ikke bare på hvilke filmer som er bra, men på hvordan regissering og klipping er gjort. Så jeg tror det kan bli veldig bra. Kortfilmen nå blitt scoutet, det vil si at vi har vært ute på en ekspedisjon for å sjekke hvor vi kan filme dette. Det er fortsatt en del tenking og diskutering som må gjøres, men det ser ut som om det er gjennomførbart.

In related news kan jeg fortelle at jeg og Robert (AKA... Ja, du veit) kan komme til å lage en aldri så liten kortfilm sammen vi også. Jeg luftet ideen om å lage kortfilm for han, og han var veldig tent på det. Han har sagt at han har en ide, men vil ikke røpe noe før han har fått skrevet ned historien. Dette sa han på søndag, men jeg har fortsatt ikke hørt noe nytt. Få ut finger'n!

Apropos film: På mandag så jeg og Robert The Hangover på kino. En film som vi begge har gledet oss til siden vi så traileren. Og la meg si deg en ting; Hvis du synes traileren så bra ut, så vet du ikke hva du har i vente. Dette er uten tvil den beste komedien siden Superbad. Jeg vil til og med gå så langt som å si at The Hangover er være bedre. Jeg lo fra start til slutt, og historien stopper aldri. Det er så godt som ingen kjedelige øyeblikk. Jeg gleder meg til å se den igjen. Det er ikke tilfeldig at denne filmen lå to uker på kinotoppen i USA, og at den på 20 dager har tjent fem ganger så mye som budsjettet.

Dette er en av filmene du faktisk må se i år. Det er forresten planlagt en Hangover 2 også, så det er bare å glede seg.

På tirsdag spurt Robert meg om jeg blei med på Drag Me To Hell, og jeg var selvfølgelig ikke treig med å si "JA!!!". Hvis du ikke vet hva Drag Me To Hell er, så kan du dra til helvete. Det er Sam Raimis hjemkomst til skrekkfilmer. Hvis du ikke vet hvem Sam Raimi er, så fortjener du ikke å leve. Han er uten tvil en av de beste regissørene i filmverdenen. Han er et geni, og er lett yndlingsregissøren min. Han laget Evil Dead-triologien og Spider-Man-triologien. Selv om Evil Dead to og tre var veldig dårlige, så var de regissert ekstremt bra.

Og Drag Me To Hell er altså Raimis siste film. Utrolig nok så var ikke filmet satt opp i Moss, så vi måtte dra til Ski for å se filmen. I Ski er det, om du ikke allerede vet det, et helt latterlig lydanlegg. Å se på Drag Me To Hell der var en helt syk opplevelse. Det var et par scener hvor du virkelig fikk ørene voldtatt. Og filmen? Den skuffet ikke. Det var en blnding av gammeldags skrekkfilm (Hvor du ser så lite av det skumle som mulig) og nye skrekkfilmer (Et par scener er bare der for å skremme vettet ut av deg. Og filminga var klassisk Raimi. Den beste skrekkfilmen jeg har sett på maaange år.

Etter hva jeg har lest hittil skal visst Transformers 2 være en av årets verste filmer. Den fikk terningskast to i Dagbladet, og The Film Stage da den to. Av 10. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å se den fra før, nå tviler jeg på at jeg kommer til å se den i det hele tatt. Transformers-filmene er bare en unnskyldning for Michael Bay til å bruke det ypperste innen CGI.

Den første filmen inneholdt svaaake skuespillerprestasjoner, ingen karakterer, ingen motivasjon for noen av karakterene, ingen historie og dialog som gjorde at jeg hadde lyst til å skamme meg for å være et menneske. Likevel skal oppfølgeren være dårligere. Kanskje jeg tar en matinéforestilling på en mandag, men det blir nok ikke mer enn det. Hvis Transformers 2 tjener bra kommer det garantert en Transformers 3, og jeg vil ikke være en av de som hjelper til med å skaffe enda en Michael Bay-film.

Og nå over til noe helt annet. Lå og tenkte litt mens jeg sola meg her om dagen, og dette er min fremtidsvisjon: Hele kjøkkenet slik det er i dag vil i løpet av min livstid bli erstattet med én eneste stor maskin. Det vil være mange skuffer på utsiden for påfylling av råvarer, og en trykkskjerm på midten. Denne vil selvfølgelig bli erstattet med stemmestyring etterhvert. Det vil bare være å velge hvilken rett man vil ha og antall porsjoner. Jeg tror virkelig at vi jobber oss mot en menneskerase ála i Wall-E. En rase hvor vi kun er tankeløse hjerner som får maskiner til å gjøre alt av arbeid for oss.

Til og med noe så simpelt som gåing er snart helt borte fra samfunnet. Vi har biler, busser, tog, og fly. Til og med sånne dumme Segways har vi nå. Det eneste av fysisk mosjon en gjennomsnittlig persjon får er inne i sitt egent hus, på jobben eller i butikken. Vi har til og med rulletrapper overalt. Tenk på det, for 10 000 år siden var vi jegere. Vi brukte 8-12 timer hver dag på å løpe og klatre. For bare 500 år siden var vi bønder som jobbet på jordene hele dagen. Kroppene våre er ikke laget for å sitte stille. Noen ganger føles det ut som teknologi er vår verste fiende.

Dagens filosofiske godbiter:

Det er umulig å bevise at man eksisterer.

For å lage et utopia må alle menneskene ha lyst på og like det samme. Men hvis alle er like, er det ikke da et dystopia?

Innlegget før nummer 100.

Jeg beklager at jeg feilaktig kalte semi-kolon en blanding av komma og kolon. Jeg trekker det tilbake. Dette fikk jeg påpekt i en kommentar av "Siri". Litt mystisk, med tanke på at jeg ikke kjenner noen som heter Siri. Men det er hyggelig å se at det er andre enn venner som leser noen ganger. Og forresten vet jeg hvordan semi-kolon brukes. Og kolon og komma er fortsatt to av mine favorittegn. Ampersand er selvfølgelig yndlingen.

I forhold til brorparten av mine innlegg inneholdt forrige innlegg tonnevis med kontroverser; jeg fikk nemlig hele to kommentarer. Og, ja, jeg dyttet inn et semi-kolon der bare på pur faen. Kommentar nummer to var fra brutter'n, og han lurte på hvordan jeg kunne kalle The Beatles for "uten tvil tidenes beste band". Vel, smaken er selvfølgelig som baken. Jeg er en stor fan av de, men det har ingenting med argumentet mitt å gjøre.

Greit, kanskje det var klønete formulert å kalle de "best", men de er utvilsomt tidenes største band. Ja eller nei? De har alle mulige slags verdensrekorder for platesalg. De har solgt over en milliard plater. De har hatt over 40 singler, album og EP-er som nummer 1 på listene i Storbritannia, der i blant 15 album, noe som fortsatt er rekorden. De har solgt flere album i USA enn noe annet band. Poenget med det jeg skrev var uansett ikke hvor bra The Beatles var, poenget var å vise hva som skjer når nye generasjoner ikke læres hva kvalitet er.

Et eventuelt barn jeg får vil bli lært dette. Han vil lære at Seinfeld er bedre enn South Park, han vil lære at The Libertines er bedre enn Tokio Hotel, han vil lære at det burde være en IQ-test for å få bruke internett. Når folk på imdb stemmer frem The Dark Knight som bedre enn Gjøkeredet, Citizen Kane og Memento, så begynner du kanskje å skjønne hva jeg mener. The Dark Knight var en bra film, ja. Kanskje til og med den beste popcorn-flick-en noensinne. Men hva faen gjør den som nummer sju på en liste over tidenes beste filmer?!

Apropos idioti: Det er ikke likestilling i Norge. Kjønnskvotering er bullshit. For det første gjør det at mannsdominerte bransjer som fotballklubber på herresiden og dataspillagere må ha 40 prosent kvinner i styret. Det er piss, for de fleste kvinner kan squat om nettopp dette. Dette leder meg til mitt poeng nummer to: Hvorfor har man ikke kjønnskvotering for menn? Jeg vil gjerne se hva feministene synes om kjønnskvoteringa hvis det skal sitte 40 prosent menn i kvinnebladers eller sminkelageres styrerom. Det er like mye piss som Affirmative Action. Den som er best for jobben, skal få jobben. Uavhengig av rase, kjønn, alder, tro og alt annet. For min del kan styrelederen i Rosenborg være en svart kvinne på 73 som er Hindu, så lenge hun er den som kan gjøre jobben best.

Min gode venn Christian dimmet fra militæret i dag, og det fikk meg til å tenke tilbake på min egen førstegangstjeneste. Jeg så gjennom en del bilder, både av meg og andre i troppen. Folk jeg likte, folk jeg hatet. For å være helt ærlig så må jeg si at jeg savner det litt. Det sterke samholdet man får når man blir skutt på med MG er faktisk helt utrolig, og man får venner for livet.

Begynner å føle meg veldig klar for ferieturen til Tromsø nå. I førsten var jeg litt usikker på om jeg hadde valgt riktig, men nå ser det bra ut. For et par dagen siden var jeg på Mosseporten og kjøpte meg nye joggesko. Før har jeg løpt i skogen med sko som er laget for grus og asfalt, som ikke akkurat er helt optimalt. Nå har jeg kjøpt meg terreng-joggesko fra Nike til drøye 1400 kroner, så nå blir det fjelltur på fjelltur i Tromsø. I tillegg kjøpte jeg meg en Camelbak til 600 spenn.Jepp, akkurat sånn. Camelbak er enkelt fortalt en drikkeflaske. Det er en toliters drikkeflaske som du har på ryggen, og som du kan se på bildet følger det beleilig nok med et sugerør. Har hatt lyst på en Camelbak helt siden jeg var i militæret. Når vi var ute og jogget holdt vi menige på å tørste i hjel mens laglederne koste seg med vann.

Videre kan jeg melde at jeg muligens skal lage en kortfilm med bruttern, som også er filmfrelst.

Forrige innlegg var faktisk litt over tre sider i Word. Ganske imponerende, hvis du spør meg. Det er ikke veldig mange som blogger 10 Word-sider i uken.

Det var det for nå, dette var egentlig bare et filler-innlegg som får meg ett innlegg nærmere utrolige 100. Neste innlegg, altså. Nå må jeg få tak i et redigeringsprogram for å klippe konkurransen mellom meg og Billy The Kid, arrangere neste konkurranse, og snakke pre-production med bruttern. Stay frosty, gents.